«Birk & Magna»: En kraftprestasjon av en filmdebut

Birk og Magna: Gruvens mørke hemmelighet er et actionfylt og rettvinklet ungdomsspenningsdrama, der tradisjonell historiefortelling nesten går opp i en høyere enhet med skuespillernes sjarm. Filmen var åpningsfilm under Barnefilmfestivalen i Kristiansand tidligere i år, og der stakk den av med publikumsprisen. Det er det ikke alltid en norsk film gjør.

Blekkulf & Proffen

Barn og unges klimaangst har i liten grad blitt reflektert i de norske spillefilmene som lages for dem. Statskanalen, derimot,  har kringkastet bærekraftstematikk siden seriene om Blekkulf på 1980-tallet, og i dag opplyser den de minste seerne med Planetpatruljen og bevisstgjør ungdommen med Kuppel 16 og Vi lover et helvete. Ja, for NRK har problematikken blitt en egen sjangerknagg.

Norske kinofilmer berører bare unntaksvis klima- og miljøspørsmål – uansett målgruppe. Dokumentarene Kampen om Mardøla (1972) og La elva leve (1980) tok for seg protestene mot utbygging av vassdrag.

Lenge var Pelle & Proffen-eventyret Giftige løgner (1992) den eneste dramafilmen som rendyrket miljøspørsmål. Her allierte de unge etterforskerne seg med en Bellona-aktig organisasjon for å komme til bunns i hvem som dumpet farlig avfall i en sørlandsfjord.

Men i inneværende tiår er naturødeleggelser på den filmatiske dagsordenen. Nordsjøen (2020) viste katastrofale konsekvenser av oljeboring. La elva leve (2022) sirklet inn samisk identitet og aktivisme med utbyggingen av Alta-vassdraget som omdreiningspunkt. Den siste våren (2023) var en hud- og kompromissløs studie av hovedpersonens fortvilte møte med voksenverdenens klimaresignasjon.

Hardhjertet sleiping

Birk & Magna – Gruvens mørke hemmelighet har en temmelig konkret skurk: Et vestlandsk kraftselskap skryter at de vil skape Nord-Europas største ressurspark med fornybar energi, men har – nokså bokstavelig talt – lik i lasten. Uberørt natur skal erstattes med kraftanlegg. Og har de lokale kapitalistene dumpet farlig avfall?

Historien har noen fellestrekk med den tidligere nevnte Pelle&Proffen- filmatiseringen. Tittelfigurene (Filip Kremner og Hermine Svortevik Oen) må dessuten nøste opp hvert sitt private familiemysterium fra fortiden: Faren til Magna forsvant i området for tretten år siden. Letemannskapet fant ham aldri, men oppdaget derimot en forvirret, ensom treåring – ingen andre enn Birk. Hva skjedde med Magnas far, og hvem er egentlig Birk? Hvordan er de to sakene forbundet med hverandre? Gjennom den hardhjertete sleipingen kraftselskap-direktøren Erik (Bjarte Hjelmeland)?

Gode hovedroller

Seksårgrense og en familievennlig tittel gjør det lett å tenke at Birk & Magna  – Gruvens mørke hemmelighet er egnet for yngre barneskolebarn, men for den jevne åtteåring blir det tidvis dialogtunge kraftpolitiske maktspillet krevende å følge med på.

Jevnaldrende med trettenårige Magna har mer å hente:

Hermine Svortevik Oen spiller henne som resolutt og kvikt veltalende, vendinger som «fremragende resonnert» og «tynt grunnlag for konklusjon» kommer med den største selvfølge.

Filip Kremner trenger heller ikke anstrenge seg for å gi rollefiguren Birk mengder av ubesværet sjarm – han er dessuten en utsøkt reactor – han har intuitive, nyanserike og lett lesbare reaksjoner på det som foregår rundt ham.

Spielberg, Marvel og avføringsmiddel

Og det er ikke lite. Regissør og medmanusforfatter Christer Steffensen har nemlig forsynt seg ganske friskt fra filmkonvensjonskoldtbordet.

Åpningssekvensen, en nattlig leteaksjon med lommelykter, låner mye av sin eventyrlige atmosfære fra Spielberg-klassikeren E.T. Hovedpersonene er godt fortrolige med moderne popkultur, det refereres lystig til Ringenes Herre og Marvel.

Innenfor seksårsgrensens rammer serveres seeren eksplosiv flamme-action, bil-stunt, pistolpeking og heftige forfølgelsesscener i skogene. Det jaktes på gamle kart og offentlige rapporter i arkiver, her er renkespill og spionasje. Slik gir filmskaperne en følelse av at mye står på spill, både for de grådige kraftkapitalistene og for heltene som forsøker å redde naturen.

Ulikt hovedpersonen i Den siste våren rives ikke Birk og Magna i stykker av klimaangst. Motivene for å redde miljøet heller mer mot det personlige enn det  idealistiske. Og idet handlingselementene truer med å gjøre det hele for alvorlig, får vi – muligens oppskriftsmessig – en omfattende humorsekvens, med potent og hurtigvirkende avføringsmiddel som hovedingrediens.

Majestetisk

Samtidig tilfører den vestlandske tilknytningen Birk & Magna noe særegent, en egen identitet, særlig takket være fotograf Kevin Andreas Smildens majestetiske gjengivelse av den like majestetiske naturen og bruken av Tom André Hellesunds filmmusikk. På imponerende vis smelter forsiktig munnspill sammen med nedpå-episke komposisjoner og lyden av en brusende foss.

Filmskaperne skaper et nesten-eventyrlig landskap av Bergens-nære områder som Masfjorden, Ullensvang og Stord. Skurkens brutale, bebrillede, hardrocklyttende håndlanger (Gard Knudstad) er et utmerket eksempel på hvordan filmskaperne makter å gjøre velbrukte sjangerelementer levende.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Kraftprestasjon

Birk & Magna – Gruvens mørke hemmelighet er noe så sjeldent som en originalskrevet barne- og ungdomsfilm i en tid alle forsøk på å nå målgruppen tar utgangspunkt i velkjente figurer og univers – fra litteratur eller temaparker. Det er dessuten prisverdig med et plott som setter seerne inn i energipolitiske dilemmaer. Skal man rasere natur for å skape fornybar kraft? Og hvor ofte hører man utelukkende hordalandsdialekt i en spillefilm?

Hovedinnvendingen er at det som virker som en velsmurt historiemotor begynner å gnisse og slarke – mange spørsmål blir stående ubesvart og løsningen på mysteriene er mildt sagt et antiklimaks. Filmen vet å bruke naturen, men kunne fint ha tydeliggjort nettopp hvordan dette landskapet trues av kraftkapitalistene.

Tatt i betraktning at Birk & Magna – Gruvens mørke hemmelighet er skuespillernes og filmskapernes debutfilm, er den et solid, friskt og sjarmerende stykke arbeid, en kraftprestasjon. Og ulikt mange av produksjonene for samme målgruppe er den utpreget filmatisk, preget av forseggjort håndverk som  – kryss fingrene – kanskje kan lære publikummet at enkelte historier ikke bør oppleves andre steder enn i kinomørket.