Høstens debutanter: La bitchene seile sin egen sjø

Det store prosjektet for barn på mellomtrinnet er å finne seg selv i mylderet av alt som går an å være. Ikke minst gjelder dette jenter i tweens-litteraturen. Brytningen og krakeleringen som starter i elleveårsalderen er omfattende, nesten verre enn kaoset som oppstår når man blir 13. For det kaoset er liksom forventet. At denne knoppskytingen reflekteres i barnelitteraturen, er ikke overraskende. Men floraen av ulike jentekarakterer som hele tiden vokser frem i disse romanene, alle helt forskjellige, er rett og slett ganske spennende å følge med på. Og stort sett er de skrevet frem av debutanter.

Det disse forfatterne skriver om, viser samlet sett at det er så fint at du er deg selv. Det betyr ikke at verden ikke er brutal, men at det er helt ok å være en rolig type, streit å være skeiv, fint å like hester, ADHD: Det går bra! En gammel sjel i en ung kropp: Klart det! Å lure på hvem man er: En selvfølge. Dersom man kun ser på det indre, så er det mange fine heltinner i knopp i barnelitteraturen. Det er ikke noe nytt, men fint å poengtere innimellom likevel.

Det vanlige

Debutant Fanny Vaager føyer seg inn i denne rekken med Jeg drømte at du drømte om meg. En tittel som både er snurrig og drømmende og står godt til bokens omslag, som er fylt av drodlestjerner. Et sovende vesen – en Ophelia?, ei hulder? – fyller omslagets nederste del.

For jeg-fortelleren Ada, nybakt sjuendeklassing, er det viktig å være vanlig. Det er et fellestrekk for brorparten av barna på hennes alder: Ingen vil skille seg ut, alle vil passe inn, se ut som de andre. Derfor starter hun fortellingen sin med spenningen mellom det vanlige og det spesielle. For: Stedet hun bor på, ser helt vanlig ut. Og det er det også, tilsynelatende. Men det unike, ifølge Ada, er at akkurat på den lille, vanlige plassen hun bor, finnes verdens dummeste jenter. Og dem går hun selvfølgelig i klasse med.

Aha. En roman om kampen mot superbitcher.

Eksistensielle floker

Adas hverdag er fylt av små og store hendelser som vekker mer eller mindre irritasjon: En overkul vikarlærer, ei storesøster i ferd med å bli raddis, ei mor som sånn passe tilstede. Og Victor, som hun blir forelsket i og sammen med. Samtidig får eksistensielle floker stor plass i Adas hode. Hun er opptatt av universet og dets mange gåter, men det møter liten gjenklang hos hennes jevnaldrende. Dette er en faktor som gjør at Ada opplever seg ensom – som den eneste i universet som bryr seg om universet. Den indre opplevelsen av annerledeshet gjør at hun distanserer seg fra bermen. Hun velger å dyrke det hun kjenner at hun bryr seg mest om selv.

Dette reflekteres i språket nettopp gjennom Vaagers distansering. Ada er utvelgende i sin fortelling. Språket og tonen dyrker annerledesheten, beskriver resten av verden med et blikk og en innfallsvinkel som skiller Ada fra dem. Rebekka er bare bitch, og blir det ikke mindre når hun tar over Victor etter hvert. Victor er kjekkasen som egentlig ikke bryr seg. Veldig få andre prøver egentlig å forstå, ifølge fortelleren. Mange lesere vil nok kjenne seg igjen i dette. Men gjennom det Ada ikke sier, avslører hun sin egen naivitet – og vekst gjennom prøving og feiling. Det samme med sjalusien, den hun ikke klarer å sette ord på underveis.

I en standardvariant av fortellingen ville Ada stått opp for seg selv, tatt igjen hardere, forsøkt å forandre mer. Rett nok: Victor får en ball i fjeset slik at han begynner å blø. Men har han forutsetninger for å forstå hvorfor Ada kaster ballen på ham? Leseren vet at hun opplever å ikke bli sett. Og Ada innser det også selv, at hun ikke trenger å bruke tid på det hun ikke liker.

Feministisk oppvåkning

Adas strategi er først og fremst indre handling og rotfesting. Hun lar dumme folk fra klassen seile sin egen sjø, og noen ganger må man gjøre det. Adas prøving og feiling som menneske fortelles gjennom en dempet tone. Hun inviterer ikke leseren inn når hun er blant de få som ikke får være med når det er dansebursdag i klassen. Det er likevel ikke vanskelig å forstå at det oppleves dritt. Men hun holder det inni seg og samler det opp til den nevnte godt plasserte fotballen i kjekkasfjeset.

Bokens form følger disse tankerekkene jeg ser for meg Ada har inni hodet sitt. Korte kapitler avbrytes av oppsummeringer av typen «Dette vet jeg om Victor:». Innimellom disse oppsummeringene gjør Ada et ærlig forsøk på å finne ut hva hun vet om seg selv.

Her spiller farmoren en viktig rolle. Hun er en aparte figur, akkurat det Ada trenger å hekte den opplevde annerledesheten sin på. Ada blir så forgapt i Victor at hun ikke lenger vet opp og ned på matematikken, og da blir hun sendt til mattetrening hos farmor. Stundene hos farmor handler om alt det ingen andre bryr seg om, men som farmor er interessert i. Farmoren i denne boken er det en farfar i livet er i Maria Parrs Vaffelhjarte. Farmoren representerer feministiske verdier, stor appetitt på livet, stahet og vidsyn. Farmor blir Adas redning.

Anmeldelsen fortsetter etter anbefalingene og annonsene.

Å ligge våken og tenke

Fanny Vaager har skrevet en bok for alle de barna som ligger våkne om nettene og tenker store, av og til uhåndterlige tanker. De som våkner om natten og vil noe annet. Boken er en invitasjon til en dannelsesreise. Ikke spennende i tradisjonell forstand, kanskje, men oppslukende for den som kjenner at boken klinger. Den er tett på det forstemmende livet snart-tenåringstilværelsen kan være, og den heier på tvilen og den stille fandenivoldskheten. Slik er boken et identitetsprosjekt.

Så kan en innvende at andre karakterer kunne vært bedre utbygd, at Ada i større grad kunne utfordret seg selv i møte med dem, og kanskje kunne også boken vært skrevet slik at leseren i større grad kjente seg igjen i personene Ada ikke liker. Men det er samtidig ikke Adas prosjekt. Selv om det kunne fått lesingen til å dirre mer.

En klok lærer sa en gang til meg at du må ut og blomstre når den lille, vanlige plassen opplevdes uvanlig trang. Men for å kunne folde seg ut, må man være en knopp med trygge forgreininger helt ned til røttene. Jeg drømte at du drømte om meg tar leseren lunt med inn i prosessen som kan lede frem til en rotfestet knopp.