Høstens debutanter: Solid om fellesskapets nådeløshet

«Håndballtreninga slutter med himmel eller helvete, en straffekonkurranse vi har funnet på. De som skårer går til himmelen. De som bommer går til helvete.»

Åpningen av roman Håndball eller helvete av Johanne Scheen Jahnsen gir et inntrykk av hvor effektivt sosiale utstøtingsmekanismer kan virke. Felleskapets «vi» er nådeløst, og slingringsmonnet mellom å være godtatt og å havne utenfor, er hårfint. Hersketeknikkene i de tre setningene får både konkret og metaforisk betydning i romanen. Helvete er å bli støtt ut av flokken, men helvetet er også et synonym for de svartkledde goterungdommene. De er definitivt ikke sosialt innafor i det streite håndballmiljøet som representerer den sosiale normen.

Blinkende varsellamper

Tenårene kretser i stor grad rundt det å ikke skille seg ut, og det å bli godtatt som en av gjengen. På vei ut av redet og i strevet med å finne sin plass blant jevnaldrende, blinker samtlige av sanseapparatets varsellamper rødt ved faren for å bli støtt ut av flokken.

Utgangspunktet for konflikten i Håndball eller helvete er jeg-fortelleren Wilmas tanker om at «jeg [ikke] passer med noen på håndballen. Alle er like og så er det jeg som er rar.» Lagjustisen håndheves av jentene selv. Som mange har erfart, begynner håndball å bli alvor idet jentene når ungdomsskolealder. Nå er det ikke godt nok å delta, tvert imot handler det om å bli vinne og bli best. Wilmas venninner øver seg på å støte vekk de medspillerne de oppfatter som sinker. De planlegger å flokke seg rundt den treigeste jenta med følgende beskjed: «Vi anbefaler sterkt at du slutter».

Ikke godt nok å delta

Johanne Scheen Jansen har godt grep om effektive virkemidler og går rett inn i det konfliktfylte feltet mange tenåringer befinner seg i. Tidlig skisserer hun en situasjon hvor jeg-fortelleren overhører vennene snakke nedsettende om henne som lagspiller. Dermed biter hun tennene sammen for å bli den beste på laget. Hvorvidt slike episoder faktisk virker sånn på dem som blir utsatt for det, skal være usagt, men som voksen kan jeg bli litt trist over at romanen så tydelig viser at det tilsynelatende ikke er godt nok å delta. I virkeligheten ville de fleste nok droppet ut etter å ha overhørt at en egentlig ikke er god nok for laget.

Jahnsen lykkes med å fremstille hensynsløs oppførsel blant umodne tenåringer. Hun får også frem de langt mer subtile sosiale mekanismene som virker som bittesmå nålestikk på jeg-fortelleren, og som bidrar til hennes kritiske blikk på seg selv og viljen til å føye seg etter kravene venninnene stiller.

Med en muntlig språkføring, preget av mye dialog og mange scener, blir teksten lett og tilgjengelig. Det føles troverdig, forfatteren treffer tonen i et nokså gjenkjennelig romanunivers med klassiske konflikter mange tenåringer vil kunne kjenne seg igjen i. I min tid sto sossene mot frikerne. Her står håndballgjengen mot goterfolka med neonhår, flosshatt og rare klær. I skvis mellom ytterpunktene står den fjortenårige jeg-fortelleren Wilma. Hvem er hun og hvem vil hun være, er det lett å undres over som leser, mens Wilma som en nyfødt kalv øver seg på å inngå i ulike sosiale samspill.

Mikrosamfunn

Wilma er en av tre i en venninnegjeng. I likhet med mange jeg-fortellere i tenåra føler hun seg annerledes. Mellom de to andres bråmodenhet føler hun seg mest som en tiåring. Venninnene trekkes mot gutter, fiksering på utseende og jentepynting. Wilma foretrekker derimot guttas fisekonkurranser og dødsing fremfor venninnenes kjoleprøving og hårfletting. Ved å skissere opp slike motsetninger hekter forfatteren på ulike barnelesere.

For å kompensere for mindreverdighetsfølelsen jeg-fortelleren opplever ved siden av venninnene og for å slippe å blir tuppet ut av laget, trener Wilma seg opp til å bli toppskårer. Hun tvinger seg selv til å mestre de sosiale kodene for å få beholde sin plass i det sosiale hierarkiet. Samtidig modnes hun til å akseptere den siden av seg som ikke passer inn i håndballmiljøet.

Men jeg-fortelleren står i en umulig posisjon. For sportsungdommen representerer majoriteten, og forfatteren kommer fint i mål med å vise hvor selvbevisst trygge de er i all sin fordomsfullhet overfor de svartkledde punkerne. Leseren presenteres for et lite mikrosamfunn med to ungdomsmiljø som er hverandres motsetninger, men forfatteren lar også velkjente sosialiseringsmønstre virke. Det ene miljøet representerer normen i samfunnet. De andre er rare, annerledes og mislykket. Og hvem vil våge å gå med dem som ikke fremstår som vellykkede?

Jeg-fortelleren har sterk vilje til sosialisering og kløkt nok til å manøvrere seg frem til å tilhøre begge steder. Kanskje er det både en styrke og et smertepunkt.

Hverdagsdrama

Jahnsen får vist hvordan hovedpersonen justerer og former seg selv i tråd med de sosiale kodene. Hun tar de andres preferanser til seg og gjør dem om til sine. Et eksempel: Wilma liker en T-skjorte med logoen til åttitalls-punkbandet «Sex Pistols», men tenker seg om: «Og den T-skjorta mi er kanskje litt stygg. Er den ikke det?». Velkjente mekanismer som egentlig er veldig triste, fremstår helt udramatiske og nokså alminnelige i dette lille hverdagsdramaet. I løpet av handlingen endrer heldigvis jeg-fortelleren holdning og tør gradvis å vise mer av hvem hun er i ferd med å bli.

Sammenligner vi denne romanen med Mari Grydelands Kys Mik som kom ut tidligere i år, så har jeg-fortellerne flere fellestrekk. Likevel tegnet Kys mik opp et mye større og rikere miljø. Håndball eller helvete er mer klaustrofobisk, og litt skumlere fordi mekanismene som virker ekskluderende og utestengende er godt skjult, men svært effektive. Likevel beskriver begge barneromanene identitetsdanning på litt ulike måter.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Mestrer spilleregler

I Kys Mik skjer danningen i mye større grad i et sosialt samspill. Dessuten bærer den mer preg av å erkjenne egne feil, det nærmer seg kanskje noe vi kunne kalle sosial læring. I Håndball eller helvete dreier det seg om at helten til slutt rommer begge miljøene, at hun tvinger seg selv til å mestre spillet håndballmiljøet krever, og å stå frem som den hun er. Det handler også om å lære seg å håndtere sosiale spilleregler. Muligens kunne vi sett for oss at helten gjorde mer opprør overfor sportsmiljøet.

Uansett kan romanen leses som en modningsprosess der jeg-fortelleren etter hvert våger å vise frem sin forskjellighet og lærer seg å ikke skjule hvem hun er. Litt som i Trond-Viggos gamle vise; hun våger å tenke sjæl og stå for den hun er til slutt.

Jahnsen får godt frem hvor kompliserte og brutale sosialiseringsmønstre kan virke, og hvor vanskelig det kan være å finne seg til rette innenfor snevre rammer. Med en sterk og troverdig skildring av et realistisk ungdomsmiljø virker denne fortellingen tidløs.