Høstferietips: Speilkuler, narsissisme og litt klaustrofobi

Søylerommet på Nasjonalmuseet er ikke det man kanskje tror det er; flotte tradisjonelle søyler og arkitektonisk storhet. Nei, søylene er firkanta, funksjonelle bastarder. Det minner mer om et røft lagerrom, malt rosa, der feltene til isolasjon ikke er tettet og rammeverket står igjen. Et taksystem med skinner i sirkler og linjer gir rommet mange muligheter for inndeling med gardiner, og veggene skal visstnok utfordre tradisjonelt oppheng ved å løfte verk ut fra veggen og skape lufterom bak.  

I dette rommet, skapt av italienske 2050+, viser museet skiftende utstillinger med verk fra The Fredriksen Family Collection; en samling med verk fra etterkrigstiden og fram til i dag. Samarbeidet startet i 2019, og fikk både ris og ros, og flere satte spørsmålstegn ved å vise en privat samling på et offentlig nasjonalmuseum. Ifølge arkitektene handler ikke rommet om å stirre, men å engasjere, om å utfordre den hvite kuben og skape et mer eksperimentelt teaterrom for å teste ulike kurateringer. 

1300 speilkuler

Nå er det altså narsissisme og hager som gjelder her inne. Frem til 31. mai 2025 kan publikum oppleve Yayoi Kusamas «Narcissus Garden» omkranset av malerier av Hurvin Anderson, Michael Armitage, Louise Giovanelli, Yukimasa Ida og Kerry James Marshall – alt bakt sammen i et nokså lite uttalt hage- og landskapstema. Denne gangen har man ikke brukt noen av rommets muligheter med å dele inn i soner, men gått for et åpent rom med rosa vegger og et mørkegrønt vegg-til-vegg teppe som lokker deg inn. Allerede her kunne museet tenkt sanseopplevelser ved å ta den ennå lenger; be publikum om å gå i sokkelesten og dermed få ennå mer nærhet til kunsten – og kanskje seg selv. Det gjør noe med deg å ta av skoene, som en overgang til et ofte kontemplativt rom: I moskeen, på yogamatte og når du kommer hjem. 

1300 speil-kuler skaper ulike soner på gulvet og styrer dermed publikums bevegelsesmønster, som en organisk labyrint uten utfordringer – lik den man kanskje laget i snøen som barn. Kulene glitrer og speiler rommet og de besøkende – de vil nok bli en hit på Instagram og for barna. En plakat sier at du kan flytte kulene forsiktig, til et mykt avgrenset rom rundt en søyle. Men under mitt besøk hadde ennå ingen turt å ta sjansen. Man rører da ikke kunsten! Og vi er godt oppdratt! 

Selfie-generasjonen

Installasjonen heter Narcissus Garden og refererer selvsagt direkte til den greske mytologiske figuren Narcissus, en slående vakker ung mann som forelsker seg i sitt eget speilbilde og kaster bort livet ved å stirre besatt på seg selv. Myten har siden fungert som en advarsel mot å bli for selvopptatt – og kanskje er advarselen mer enn noen gang aktuell i vårt narsissistiske samfunn, der kameraet gjerne vendes mot oss selv og ikke utover. (På mange plan, skal vi tro boken Omgitt av narsissister av Thomas Erikson.) 

Den japanske kunstneren Yayoi Kusama (f. 1929) har i over 70 år utforsket temaer som selvrefleksjon, besettelse og det uendelige. Installasjonene hennes består ofte av speil, prikker og sterke farger, som både fysisk og mentalt utfordrer vår oppfatning av virkeligheten og farene ved forfengelighet og selvopptatthet. I møte med de unge er temaet hyperbetent. Og i møte med barna kan man gå inn i rommet på andre måter; telle kuler, se hva de reflekterer, kanskje tenke over sin plassering i rommet, hvem er du, hva skjer når du beveger deg – setter deg ned? Hvor er du i verden da? Hva skjer om man kun tenker på seg selv? Og stirrer inn i en kule for lenge – på sitt eget speilbilde? Mister du alt annet av syne? Ned i mobilen? Egne sår? Og hvorfor akkurat 1300 speilkuler? 

Sekundære malerier

Fra denne speil-kule-hagen blir det vanskelig å få øye på sammenhengen til maleriene på veggene. De fungerer mer som en spenstig bakgrunn og som statister med kunstnernavn fra hele verden: 

Louise Giovanellis malte (scene)teppe er et enormt grønt draperi på veggen, og kan referere til det skjulte, det bak. Hva dette har med landskap å gjøre, er vanskelig å si, men koloristisk står det fint i rommet, som en skjult scene på scenen.  

Hurvin Anderson kan nå også sees på Kistefos, med sine scener fra en barbersalong. I Søylerommet er det hans skogscene med eksotisk look som vises. Naturen kommer også frem hos Michael Armitages bilde av en bortvendt mann i et slags landskap malt på en barkduk. Motivet viser til vår ødeleggelse av naturen og det å snu ryggen til; Kerry James Marshalls papegøyer refererer til fravær av mennesker med afrikansk opphav i vestlig kunst. Yukimasa Idas ekspressive saftige farger handler om hukommelse, det som var og det som er.  

Som en kontrast til det åpne rommet – og de 1300 møtene med deg selv, kan du også ta sjansen på å gå inn i Per Inge Bjørlos kjente installasjon i stål; Indre rom, V. Målet fra 1992 – og se hva du møter … En trang og smal trapp fører deg opp til en like trang gang. Det er knapt plass til å snu, der du er omgitt av stålplater som gir ekko av alt du foretar deg. Har du klaustrofobi, så nøy deg med bare å kikke inn. Gangen ender i et skarpt og varmt lys. Sammen med barn og unge er Bjørlos kunst alltid en velsignelse å utforske. 

Årets Søylerom-utstilling er som sagt en underlig sak, der det virker som man vil rope: Se her, på de gode navnene vi har i samlingen på veggene fra mange kontinenter, uten å ha gått dypere inn i en kontekst annet enn plattheter: Maleriet lever, og er i utvikling, og det er fint, og kan si masse om naturen og samfunnet og det å være menneske … Det kan virke som enhver norsk samler med respekt for seg selv må ha med Kusama og Hurvin i katalogen sin. Men når det er sagt; resten er gøy. Husk bare å ta av skoene og flytt på en speilkule! Og kanskje flytter du både perspektivet og speilbildet ditt litt.