Hva skal vi med kunstbøker for barn?

For å få et, om ikke uuttømmelig, overblikk over hva som er tilgjengelig, dro jeg først til Nasjonalmuseets bibliotek. Med sitt demokratiske kunstmandat er det ikke unaturlig å vente et visst utvalg nettopp her. Det var riktignok en skuffende hylle å møte, ikke bare fordi bøkene knapt fylte den, men fordi flertallet av bøkene var gamle og preget av lite mangfold. Dessuten manglet flere titler som faktisk er gitt ut de siste årene om norske kunstnere og kunsthistorie for barn.

Litt satt på spissen kunne man lese enten «klassiske» kunsthistoriske gjennomganger av kunsthistorien, à la Gardner’s Art Through the Ages, eller kunstnerbiografier om «de store», som Edvard Munch, Vincent van Gogh og Leonardo da Vinci.

Få barn på besøk?

Handler mangelen på utvalg og titler om at det ikke kommer særlig mange barn til dette biblioteket? (Man kan heller ikke låne med seg bøker herfra.)

Eller er problemet at barna ikke vil ha slike bøker? Eventuelt at de aktuelle aktørene ikke ser andre innfallsvinkler til å lage disse bøkene, slik at det blir større utvalg?

Eller er det masse uforløst potensiale i forlagene som strever med å finne utløp på grunn av pengemangel?

Kort og godt: Hvor butter det i mangel på norske utgivelser av kunstlitteratur til de unge?

Den voksnes blikk på bøkene

En av bøkene som overrasket positivt var Tegneren Theodor Kittelsen (2003) av Kjersti Sissener Munthe. «Positivt overrasket», fordi jeg innrømmelsesvis hadde noen fordommer da jeg trakk denne hvite Faktaløven, dekorert med nittitallets primærfarge-palett, ut av hylla. Munthe skriver en faktamettet bok uten å dosere; den er snarere levende skrevet og skaper masse bilder i hodet.

Dette er en bok der forfatteren har eierskap til materialet, noe som mangler i flere av bøkene jeg har lest gjennom i sjangeren.

Noen bøker blir jeg litt usikker på hvem er rettet mot. Dette gjelder blant annet Anna Fiskes «Museum», som på tross av morsomme replikker blant dyrene som går rundt på Nasjonalmuseet, fremstår som en barnebrosjyre på bestilling fra museet selv.

Usikkerheten blir enda mer uttalt med Billedkunst for barn og unge, av Karen Marie Ebbesen (2000). Foruten å ha store mengder tekst, bittesmå, og til gjengjeld veldig få bilder, fremstår dette som en «vær så snill og lik kunst og museer, da-bok». Det er stort sett svært gjennomsiktig for leseren. Den er også skrevet som en forelesning i bokform, basert på den, igjen, «klassiske» gjennomgangene av kunsthistorien; tenk å ha et eget kapittel kalt «Dresden-tiden» i en bok for barn. Jeg forstår ikke hvilket barn denne var tiltenkt. Jeg får en stygg tanke om at dette heller er noe en voksen ville likt å kjøpe til et barn.

Andre bøker befinner seg i grenseland mellom en faktisk målgruppe og en fjernere mottager som beskrevet over, slik som Krogh for barn, skrevet av Marit Ingeborg Lange i 2001. Noen barn vil absolutt kunne ha noe igjen for å lese denne, selv om den har det enkelte ville oppleve som avskrekkende kapitler som «Bilder med sosial tendens». Jeg snakker om grenseland her, fordi det er kjempefint å rette seg mot leseglade, kunstinteresserte barn som klarer å holde konsentrasjonen over tid, men det er samtidig dumt hvis det er her tilbudet stopper.

Er det noe mer å finne?

I et forsøk på å få et bedre bilde, dro jeg videre til Deichmanske hovedbibliotek i Bjørvika for å undersøke utvalget. Der var hele barneavdelingen stengt på grunn av ombygging. Dette var jo i grunn bare uflaks fra bibliotekets side, men det ble likevel som et bilde på denne saken.

Studieturen gikk videre til en annen av Deichmanns filialer, nærmere bestemt på Lambertseter – mest av alt for å få lånt med meg noen bøker til «testing» på ekte barn. Blant praktiske kunsthåndverksbøker og Den store norske slimboka (Andreas Wahl, 2018), var det flere bøker av samme slaget her som på Nasjonalmuseet.

Et systemproblem

Så hvorfor setter man ikke bare i gang med å lage kreative og varierte bøker om kunst til barn og unge? Er det lite interesse i forlagene, eller er det uforløst potensiale det er snakk om?

Et av de norske forlagene som faktisk gir ut kunstbøker for barn er det lille, men likevel i nordisk sammenheng vektige, kunstbokforlaget Orfeus Publishing. Orfeus var i sin tid en del av Cappelen Damm, men ble et selvstendig forlag i 2011.

På spørsmål om dette er et utfordrende felt å jobbe på, og hvorfor, peker forlegger Birgitte M. Siem på økonomi som et hovedproblem. Bøkene er ikke mindre kostbare å produsere enn bøker som er ment for voksne, midlene man må søke på sitter sjelden løst, og det er ikke gjort i en håndvending å bli synlige i de store behandlerne som lite forlag, slik hun oppsummerer det. Et godt salg blir nemlig helt avgjørende når man ikke får dekket utgifter via støtteordninger, eller andre kanaler, som museer eller samlere, forklarer hun. Etter hennes erfaring blir kunstbøker for barn godt mottatt i museumsbutikkene, men samtidig opplever de at noen museer kan stå i veien for salget av bøker de ikke har laget selv:

– Vi merker at enkelte museer fokuserer på salg av egne utgivelser, hvis de har titler på samme tema. Et eksempel var Nasjonalmuseet som utga bok om Harriet Backer i høst, (Harriet Backer. I mitt atelier, 2023 – anmeldt av Periskop), og butikken der ble dermed tilbakeholden med å ta inn vår bok om Backer, til tross for at disse to titlene var helt forskjellige og bare ville utfylle hverandre. Dette er jo litt synd, når man som forlag og museum egentlig er ute i samme ærend, nemlig å formidle kunst og kunstopplevelser til barn og unge, er dette både skuffende og overraskende. Mulig de har interne retningslinjer på slikt, men det virker pussig uansett.

Siem presiserer at Nasjonalmuseet etter en stund tok inn noen eksemplarer, og at de vil ha den i sortimentet fremover. Jeg forhører meg med kunstbutikken ved Nasjonalmuseet, og angående denne boken konkret, sier Siri Skjelderup:

– Når det gjelder Orfeus’ bok Harriets verden, så har den vært tilgjengelig i sortimentet vårt både før og etter at vår egen Backer-barnebok I mitt atelier kom ut, men den ble utsolgt i løpet av utstillingsperioden.

Hva syns barna selv?

Etter å ha tatt med noen bøker hjem for å høre med faktiske barn hva de syns, selv om det ikke akkurat kan regnes som et representativt utvalg, var det Munch for barn, skrevet av Marit Lande i 2010, som ble slukt umiddelbart. Ifølge åtteåringen var den godt og spennende skrevet, og Munchs liv var veldig spennende – selv om enkelte deler var ganske trist. Kunsten var også fin – den handlet blant annet om kjærlighet.

Det skal ikke stikkes under en stol at Lande har et takknemlig materiale å legge frem, men hun gjør det altså også på en engasjerende måte, selv innenfor et ganske tradisjonelt oppsett. Hakket verre stilt var det med en av Landes eldre bøker, Med ild i sjelen: Vincent van Gogh for barn og unge (2003). Språket var vanskelig, og bildene var vanskelige å forstå. Favorittmaleriet var Strand ved Scheweningen i storm (1882). Det må nevnes at åtteåringen leste bøkene uten vokseninnblanding, men det var altså effekten av en sånn tilnærming jeg ville teste.

Tilgjengelighet

Jeg lurer på om det er lettere for museumsbutikkene å få tak i kunstlitteratur ment for barn og unge, enn for en skribent, og sender en epost til kunstbutikken på Henie Onstad Kunstsenter. Hva er erfaringene til en butikkansatt? Sunniva Sparre svarer:

– Vi har en leverandør i Norge som vi er fornøyde med, og kan etterspørre utenlandsk og norsk litteratur, og kunstbøker. Men de er ofte på engelsk. Jeg savner i grunnen flere kunstbøker for barn på norsk. Vi har Fabula forlag som gir ut noen søte bøker på norsk, der Lille blå og lille gul [1] er et godt eksempel. Så svaret er vel ja, det er vanskelig å få tak i gode kunstbøker for barn på norsk.

Skjelderup ved Nasjonalmuseet stemmer i, og sier samtidig noe om interessen for slike bøker:

– Vårt inntrykk er at det finnes et nokså variert utvalg av kunstbøker for barn på engelsk, men det er ikke så mye tilgjengelig på norsk. Vi ser at interessen for bøker om kunst til barn og unge absolutt er til stede, men den er ikke så sterk som vi skulle ønske.

[1] Skrevet av kunstner, designer og barnebokforfatter Leo Lionni i 1959. Oversatt til norsk av På H. Christiansen.

Så: Hva skal vi med kunstbøker for barn?

Hvis det er interesse for at barn og unge skal få oppleve kunst i samfunnet vårt, er bøker om kunst og kunstnere en til de grader tilgjengelig mulighet, som både burde være informativ, inspirerende og ikke minst full av glede. For kunsten er ikke tran for sjelen, ei heller for barn, men noe som faktisk snakker rett til noe – noe som det noen ganger er lett å sette ord på, andre ganger ikke.

Dette ble jeg klar over igjen på nytt, da jeg slapp åtteåringen løs på kunstbok-haugen. Alt snakker derimot ikke til alle, og sånn skal det heller ikke være. Jeg heier dermed på alle som vil støtte utgivelsen av et rikt utvalg kunstlitteratur for barn og unge, så det finnes en reell katalog å henvende seg til, og som ikke er laget for en ullen barne-student, eller en performativ voksen – og håper noen tar dette som en oppfordring, og en utfordring!