Ikke helt etter boka

Dystopien ser ut til å ha inntatt gangene på Norsk barnebokinstitutt (NBI). I en kronikk i Periskop 14. februar, og i en oppfølgingssak i Klassekampen tre dager senere, er inntrykket at fagleder for nettstudiet i samtidslitteratur ved NBI, Øystein Espe Bae, mener forfattere og forlag bør slutte å lage og gi ut bøker i papirformat, at det litterære systemet som er videreutviklet i Norge gjennom flere tiår må slutte å konsentrere seg så mye om papirboka, og at bibliotekarer og andre formidlere bare kan gi opp formidlinga av bøker på papir. Hvorfor? Fordi «barn vil ikke ha papirbøker». Jeg kan ikke se noe i Baes kronikk som underbygger denne påstanden, men jeg registrerer at han gjennomgående ignorerer papirbokas mange fordeler.

Dekning for påstand

I sitt forsøk på å avskrive papirboka, lenker Bae til Medietilsynets rapport «Barn og medier 2020 – En kartlegging av 9-18-åringers digitale medievaner». Den synliggjør det vi allerede vet, at barn og unge har tilgang på teknologisk utstyr og bruker tid på diverse digitale plattformer. Bae refererer også til sin egen studie av forfatter Siri Pettersens fandomkultur på nett for å vise mulighetene sosiale medier gir forfattere og fans, og til hvordan Alexander Kielland Krag og forlaget Gyldendal på ulike plattformer jobba fram historien i Dette blir mellom oss.

Begge er gode eksempler på hvordan en kan forme sin egen forfatterrolle i samarbeid med lesere, og hvordan en roman kan utvikle seg ved å ta i bruk digitale flater. Samtidig vil jeg tro at Pettersens fandomkultur ikke er totalt avskåret papirbøkene, men heller et resultat av dem. Og det er i stor grad papirboka som har gitt Kielland Krag 24 anmeldelser av sin siste utgivelse, Litt redd, bare, på uprisen.no og en nominasjon til Uprisen –årets ungdomsbok.

Vi er et lesende land

Det er nærliggende å tro at Baes påstand oppstår fordi barn og unge bruker mye tid i digitale kanaler, og at vi de siste årene har sett at e- og lydbøker har blitt mer populære. Det er i så fall en enkel konklusjon. Til tross for at vi oversvømmes av tilbud, har ikke digitaliseringen og skjermbruken klart å drukne papirboka. Det skyldes nok på den ene siden at vi i Norge har gode ordninger som bidrar til at forfattere og illustratører kan skape, forlag kan satse på bredde og bibliotekene kan låne ut bøker gratis til alle uavhengig av hvor de bor i landet.

Det finnes forbedringspotensial i dette systemet. Men det er mulig å anta at dette samarbeidet mellom statlige og private aktører har bidratt til at vi er et lesende land og at papirboka fortsatt holder stand. På den annen side: Papirboka er i seg selv et genialt format som har vist seg å være slitesterkt. Det gir leserne en annen opplevelse enn litteratur i digitalt format.

Stabile boklesere

SSBs mediebarometer viser at andelen papirboklesere blant 9-15 åringer har holdt seg relativt stabil de siste 30 årene, til og med en økning fra 31 prosent i 1991 til 33 prosent i 2020. Også tida brukt på lesing en gjennomsnittsdag er stabil, fra 13 minutter i 1991 til 11 minutter i 2020.

Leserundersøkelsene til Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen viser også at boklesinga, ved siden av vekst i e-bøker og strømming, har holdt seg på et stabilt høyt nivå de siste 15 årene. I snitt leste gjennomsnittsleseren fra 16 år og oppover 13,2 bøker i 2019. Ser vi på utlån av bøker via norske folkebibliotek, var det samlet sett en nedgang i 2020. Barn er likevel den gruppa som låner flest bøker. I 2020 ble det lånt 5,4 millioner barnebøker som førstegangslån. I 2020 var også mange bibliotek stengt på grunn av pandemien, noe som kan forklare nedgangen. Det er uansett interessant at barna, som ifølge Bae ikke vil ha papirbøker, lånte over fem millioner bøker i det vi kan kalle unntaksåret 2020.

Ber om papir

Og siden Bae viser til egen forskning, tillater jeg meg å vise til egne erfaringer i Foreningen !les. Årlig sender vi ut antologier og magasin i papirformat til mellomtrinnet, ungdomsskolen og videregående skole i et opplag på nærmere 400.000 eksemplarer. I tillegg sender vi i litteraturpriser som Bokslukerprisen, Uprisen og Ungdommens kritikerpris ut cirka 3.000 papirbøker. Ingen har til nå sagt at de ikke vil ha papirbøker eller at papirboka er et estetisk uinteressant medium. Tvert imot er tilbakemeldingene at det er ønskelig med papirformat. I Uprisen har ungdom aktivt valgt bort de digitale alternativene. Papirboka er det foretrukne formatet å lese i for mange, samtidig som det utfyller digitale tekster og lydfiler.

Lærere, bibliotekarer og elever har muligens innsett det professor Anne Mangen ved Lesesenteret i Stavanger har funnet ut: At «papir viser seg å være bedre enn skjerm når vi leser for å få dypere forståelse og for å huske det vi leser», og at langlesing av skjønnlitteratur egner seg bedre i papirformat og i større grad er med på å utvikle leseferdigheter.

Det er kanskje ikke så rart at mange skoler ønsker å bremse digitaliseringen og (gjen)innføre lærebøker på papir og bruk av penn og blyant. En lærer bedre og kan lettere konsentrere seg. Dessuten er det verdt å merke seg at mange unge er blitt mer bevisste på tidsbruken på sosiale medier og lengter etter en digital avrusning. Utsikten for papirboka kan være lysere enn Bae og NBI ser ut til å tro.

Litteraturbegrep i stadig utvikling

Baes tankegang virker å være at siden barn og unge er så mye på sosiale medier, vil de ikke ha papirbøker. Dermed kan vi likeså godt slutte å lage og formidle dem, og heller utvide «litteraturbegrepet og utvikle litteratur som ser ut som noe annet enn papirboka» (sitat i Klassekampen).

Litteraturbegrepet er i stadig utvikling. Dette er ikke en ny idé som Bae eller NBI har etablert. Barnelitteratur i lydformat har for eksempel eksistert lenge, men mobiltelefon og nettbrett har gjort tilgangen lettere og økt interessen betraktelig. Litteraturen kommer i flere varianter og ulike format, og den presenteres til mulige lesere på forskjellige måter. Tildelinger via for eksempel Kulturrådet, Nasjonalbiblioteket og Den kulturelle skolesekken viser at det utvikles mange spennende og nyskapende litterære prosjekter rundt omkring. For mange er papirboka et utgangspunkt eller en inspirasjon for prosjektene, ikke et format som hindrer utvikling og nytenking.

En styrke

Etter å ha jobba med litteratur i 15 år, opplever jeg heller ikke at aktører på litteraturfeltet har et snevert litteratursyn. Tvert imot har kunstnere, kritikere, redaktører, forskere, bibliotekarer og lærere vi møter og samarbeider med en åpen holdning til et utvidet litteraturbegrep og nye ideer. Man ønsker nye tanker og prosjekter velkommen og har trua på at papirboka kan leve side om side ved tekst, bilde og lyd på skjerm. At papirboka finnes, er en styrke for litteraturen og formidlinga. Den er ikke i veien for utvikling og utviding av litteraturbegrepet eller leselysten hos barn og unge. Det virker heller som det er Bae og NBI som har et snevert litteratursyn når de vil utdatere papirboka og ekskludere den fra et utvidet litteraturbegrep.

Vi har et ansvar

«Kvifor skal vi halde fram med å produsere og formidle så mange fantastiske historier akkurat for papirformatet, viss barn og unge viser mindre og mindre interesse?» spør Bae i kronikken. Et svar kan være, som Bae ser ut til å lande på, at det trenger vi ikke å holde fram med. Hvis papirboka er en slapp ballong som ingen barn vil ha, kan vi heller fore dem med mer av det digitale. Et annet kan være: Fordi det fortsatt finnes barn og unge som vil lese fantastiske historier i papirformat, og fordi det finnes barn og unge som kan bli glade i å lese fantastiske historier i dette formatet. Vi kan ikke frata alle barn og unge muligheten til å oppleve litteratur i papirformat, og flytte hele produksjonen og formidlinga av litteratur til skjermer og apper, bare fordi en andel bruker mindre tid på papirboka.  

Gratis og usensurert

I en digital verden har litteraturen i papirboka et enestående format som ingen andre felt kan vise til. Papirboka krever ingen tilleggsenheter, ingen andre avspillingsformat, ikke noe ekstrautstyr. Den må ikke lades eller oppdateres. Den må heller ikke lastes ned fra en kommersiell aktør som krever innloggingsdetaljer og personopplysninger. Papirboka gir anledning til å lese uforstyrret over lengre tid, noe som styrker leserens kognitive utvikling og evne til å tenke kritisk. Og det beste av alt: Den finnes gratis og usensurert på biblioteket.

Det særegne med papirboka må vi ikke gi i fra oss bare fordi vi innbiller oss at barn ikke synes det er et kult format. Vi bør heller se på det som at vi har et ansvar for at papirbøker skal fortsette å eksistere og være et tilbud til barn, unge og voksne. Rekk opp hånda de som vil tilhøre den voksengenerasjonen som avvikler et medium som har fungert utmerket i flere hundre år! Istedenfor å resignere bør vi ta leserne på alvor ved å gi dem et alternativ til skjermbruk og en digital plattform. Ikke som en konkurrent, men som en annen måte å lese og leve seg inn i historier eller tilegne seg læring på.

Grunnleggende ferdighet

Vi lever i et tekstsamfunn der lesing er en grunnleggende ferdighet. Gjennom utdanningsløp, arbeids- og hverdagsliv er tekster viktige kilder til kunnskap, opplysning og underholdning. Barn og unge må motiveres til å utvikle leseglede og leseferdigheter. Lesing av skjønnlitteratur og sakprosa øker leselysten og forbedrer samtidig kompetansen.

Å lære seg å bli en del av en tekst i papirformat, er en egenskap vi ikke kan frarøve de kommende generasjonene. Er faglederen ved barnebokinstituttet helt sikker på at han vil at papirboka ikke skal være et alternativ for de som allerede leser dette formatet, men også dem som potensielt kan bli lesere av et slikt format – nå og i fremtiden?

Lite gjennomtenkt

Bae har et poeng i at de statlige ordningene må strekke seg utover papirboka. Men skal vi diskutere hva et utvidet litteraturbegrep skal inneholde, hvordan det litterære kretsløpet skal være og hvordan ulike format kan bidra til å øke engasjementet for lesing, trenger vi et bedre kunnskapsgrunnlag for hvorfor papirboka eventuelt skal utelates og hvordan dette nye digitale skiftet er tenkt å løses både teknisk og juridisk. Vi trenger noe mer enn løse påstander om at barn ikke liker papirbøker og at litteratursynet er snevert. Jeg kan ikke se at Bae kommer med noen gjennomtenkte forslag i sin kronikk. Kanskje kan NBI bruke sine forskningsressurser til å finne ut mer om norske barns lesevaner?

Kilder:

https://www.ssb.no/statbank/table/12947/tableViewLayout1/

https://klassekampen.no/utgave/2022-02-17/vil-ikke-holde-boka-hellig

https://medienorge.uib.no/statistikk/medium/boker/151

https://www.medienorge.uib.no/

https://bokhandlerforeningen.no/leserundersokelsen-2020/

https://bibliotekutvikling.no/statistikk/forside/statistikk-for-folkebibliotek/utlan-2020/

https://www.uis.no/nb/hva-er-best-lesing-pa-skjerm-eller-papir

https://www.nrk.no/sorlandet/elever-vil-skrive-selv—blir-smartere-viser-forskning-1.15836664?fbclid=IwAR1UJH_zjmFy9Uqzc2vxE1Fvg6rrHNZEJyLWLW4m235IRyoE2NYvRmzM_jI

https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.3-a-kunne-lese/

https://www.nrk.no/sorlandet/etterlyser-laereboker_-_-vi-star-mye-pa-kopirommet-med-litt-vondt-i-magen-1.15816455

https://www.nrk.no/vestland/unge-tek-pause-fra-sosiale-medium-1.15681551