Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Ingen skulle få vite. Derfor skrev jeg

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Essay,

PUBLISERT

tirsdag 22. juni 2021

HVOR
Lillehammer

– Jeg var full av hemmeligheter og skam, forteller Neda Alaei om sin egen ungdomstid. I dette essayet beskriver hun sin vei til å bli ungdomsbokforfatter.

↑ Neda Alaei vant Uprisen 2020 for debutromanen «Dette er ikke oss». Foto: Julie Pike / Gyldendal

I 2020 mottok Neda Alaei Uprisen for debutboka Dette er ikke oss. Under Litteraturfestivalen på Lillehammer mai 2021 holdt hun årets Uprisen-foredrag. Dette essayet er en versjon av foredraget skrevet for Periskops lesere.

 

Neda Alaei under Uprisen-foredraget på Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai 2021. Foto: Elin Viktoria Unstad

I 2019 debuterte jeg med Dette er ikke oss, en ungdomsroman om oppvekst, ungdomsliv og omsorgssvikt. Boka vant Kulturdepartementets debutantpris, Bokbloggerprisen, og den aller gjeveste; Uprisen. Ungdomsleserne kalte boka mi for «en følelsesbombe av kjærlighet, sorg og redsel». For en brakdebut! Men det er ikke tilfeldigheter som gjør at jeg skrev denne boka, ingen tilfeldigheter som gjør at jeg er den jeg er i dag – ungdomsforfatter, barnevernspedagog og miljøterapeut for ungdom.

Neda Alaei. Foto: Julie Pike / Gyldendal

En følelsesbombe

Det kommer kanskje ikke som et stort sjokk, men som barn var jeg glad i å lese bøker. Jeg kommer ikke fra et hjem med flotte bokhyller, men biblioteket var mitt favorittsted, og lommeboka jeg fikk da jeg var 6 år inneholdt kun et lånekort. Til samme bursdag fikk jeg en dagbok. Det var da jeg oppdaget at jeg også likte å skrive.

Dagboka inneholdt ikke realistiske skildringer om min hverdag, men fantasier om drager jeg møtte på vei til skolen, om foreldre som elsket hverandre, om en storebror som var min bestevenn. Det var tøys, alt sammen, både dragen og foreldrene, og først da jeg ble ungdom, boblet følelsene jeg hadde holdt inne hele barndommen over. Jeg var prisgitt barnevernet, men nekta å la andre vite om det. Jeg var full av hemmeligheter og skam, jeg var en følelsesbombe av et menneske.

Ingen skulle få vite det. Derfor skrev jeg.

Jeg var full av hemmeligheter og skam, jeg var en følelsesbombe av et menneske.

Så lei av solskinnshistorier

Jeg låste meg inne på rommet, hørte på Kent, leste bøker og skrev dystre, melankolske tekster. Det var ingen som forstod meg. Det var ingen som hadde det akkurat sånn som meg. Det viste blant annet ungdomsbøkene jeg leste. Fy søren, som jeg var lei av å lese solskinnshistorier. Jeg var lei av eventyr og lykkelige slutter. Jeg bestemte meg for å skrive noe ekte. Jeg skulle ikke skrive for voksne, de var tross alt de kjipeste menneskene på jorda. Jeg måtte skrive for ungdom, om hvordan det faktisk er å være ungdom.

Jeg var knapt 20 år da jeg søkte på Norsk Barnebokinstitutt, med tekster som jeg vrengte sjela mi for. Jeg hadde bodd i Oslo i et år allerede, og forfatterdrømmen virka nærmere enn noen gang før. Studieleder Dag Larsen ringte meg personlig, sa at han likte opptakstekstene mine, men at jeg var for ung. Jeg brøt sammen av frustrasjon og sinne. Skjønner de ikke hva jeg har vært gjennom? tenkte jeg. Skjønner de ikke hva jeg har å tilby?

Jeg skulle ikke skrive for voksne, de var tross alt de kjipeste menneskene på jorda. Jeg måtte skrive for ungdom

Barnevernsstudier

Jeg mista all selvtilliten til å skrive etter det mislykka forsøket på å bli forfatterstudent. Jeg søkte ikke ved neste opptak, skrev nærmest ingenting de årene. Men da jeg var 24 år, turte jeg å prøve igjen.

Jeg hadde bearbeidet en hel del av egen oppvekst, var halvveis i barnevernsstudiene. Jeg hadde blitt større, klokere, modnere. Jeg hadde vokst enormt følelsesmessig. Men ønsket mitt om å skrive for ungdom bestod.

Min motivasjon for å søke var som barnevernspedagog. Jeg ville nå frem til ungdommer på flere måter enn bare én. Jeg kom inn ved Norsk Barnebokinstitutt som stipendiat i 2015, og kunne endelig skrive uten at det var en virkelighetsflukt.

Det som skjer, må snakkes om

Jeg hadde ett premiss for skrivingen min under forfatterstudiet. Jeg skulle skrive om barn og ungdom som hadde det vanskelig. Jeg ville skrive om omsorgssvikt, men ikke den typen som det allerede var flere barnebøker om. Jeg skulle ikke skrive den nye Sinna mann[1]. Jeg skulle skrive om en omsorgssvikt som var vanskelig å oppdage, vanskelig å beskrive, kanskje til og med vanskelig å forstå selv. Det skulle ikke bare inneholde en vond handling som ingen kommenterer, men teksten måtte tematisere akkurat det. Det som skjer, det må snakkes om, tenkte jeg.

Det var naturlig for meg å inkludere barnevernet i historien. Dette viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde, til tross for at jeg hadde innsikt fra både innsiden og utsiden. Hvordan er det de faktisk jobber i barneverntjenesten? Hvordan hadde det gått for seg, på ekte, om hovedkarakteren jeg skrev om var virkelig? Jeg hadde ikke akkurat gode erfaringer selv, og opplevde de allerede eksisterende stigmaene rundt barnevernet som reelle og vanskelige å snu. Ikke minst var det krevende å skulle skrive realistisk, uten å bli for pedagogisk, eller miste synsvinkelen som ungdom.

Jeg søkte til barne- og ungdomslitteraturen som allerede eksisterte for å se hvordan barnevernet var fremstilt. Mitt første funn var Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet[2]. Her var barneverntjenesten fremstilt både humoristisk og karikert, og ikke i det hele tatt slik jeg vet det egentlig er. Misforstå meg rett; jeg lo, jeg også. Men det var ikke sånn jeg ønska å gjøre det i min egen fremtidige bok.

Det var naturlig for meg å inkludere barnevernet i historien. Dette viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde

«Dette er ikke oss» av Neda Alaei. Foto: Gyldendal

Parentifisering

I løpet av det siste året på Norsk Barnebokinstitutt ble Dette er ikke oss til. Fortellingen handler om Sanna på snart 15 år. Hun bor med sin pappa etter at moren døde for et år siden. Pappa kan ikke ta vare på seg selv, og heller ikke på Sanna. Sanna fikser alt, men fikser ikke venninnetrøbbel, skoletrøbbel og guttetrøbbel like bra.

Boka er beskrevet som en virkelighetsnær og vond historie om omsorgssvikt. Skal jeg bruke barnevernfaglige begrep, har jeg skrevet en bok som handler om parentifisering; når rollene i hjemmet er snudd. I Dette er ikke oss får pappa til slutt hjelpen han trenger, og Sanna står igjen uten å vite hvem hun er når hun ikke lenger er pappas omsorgsperson.

Her måtte barnevernet inn, og Sannas reaksjoner var nødt til å skildres realistisk. Ingen ungdommer som har hatt det ansvaret som Sanna har hatt vil takke umiddelbart ja til hjelpen som kommer. Barnevernet truer barnets eksistens og hele dets liv og hverdag, og ikke minst normalitet. Barn og ungdom som opplever omsorgssvikt lever en tilsynelatende normal hverdag. Det er jo sånn det er hos akkurat dem, og hvorfor skal fremmede folk blande seg i det? I boka får Sanna etter hvert hjelp til å forstå at hun ikke skulle hatt det ansvaret. Hun lærer seg å stole på voksne, inkludert en lærer som aldri gir henne opp, og hun ser lyst på en fremtid med sin pappa. Fortellingen avsluttes med håp, og boka blir stadig beskrevet som viktig – av både ungdomslesere, og voksne. Men hvorfor er den så viktig?

Boka blir stadig beskrevet som viktig – av både ungdomslesere, og voksne. Men hvorfor er den så viktig?

Den signifikante andre

Det er mange lesere som heier på læreren Trine i fortellingen. Hun ser, hun spør, hun bryr seg. Hun er Sannas signifikante andre, og kan vise hvor enkelt, men samtidig vanskelig det kan være å bry seg om de rundt seg – som tilsynelatende ser ut til å ha det bra, men som egentlig bærer på tunge tanker. Voksne lar seg inspirere av Trine. Jeg får meldinger fra lærere over hele landet som skjønner hvor viktig rolle de har i elevenes liv. Så fint, tenker jeg alltid, at du som lærer blir bevisst dette. At voksne som er rundt barn kan forstå at ikke alle er bare det du kan se. Men hva med ungdommene?

Som barnevernspedagog vet jeg at barn er sårbare av natur. Og når man er ungdom, er følelsene utenpå kroppen, hele tiden. Dette er vanlig, og noe de fleste foreldre er klar over den dagen de begir seg ut på et så stort ansvar. Men ikke alle foreldre tåler å stå i ansvaret. Ikke alle tåler å være den tryggheten som sårbare barn og unge trenger når de vokser opp. Kanskje de strever med noe selv? Min grunnleggende tanke er at alle foreldre elsker sitt barn, men at ikke alle foreldre er like gode på å vise det, ei heller i å stå i det som kreves av dem. Da kan man forsøke å forestille seg hvordan det er for ungdommer å vokse opp med utfordrende relasjoner til sine foreldre, uten verktøyet til å sette ord på det de faktisk opplever.

Min grunnleggende tanke er at alle foreldre elsker sitt barn, men at ikke alle foreldre er like gode på å vise det

Normalen

Sanna i Dette er ikke oss opplever angst og uro, først og fremst den dagen hun ikke lenger har ansvaret for å ta vare på sin far. Sanna har bare seg selv å ta vare på, men aner ikke hvordan hun gjør det. Hun forstår ikke hva som skjer når lydene blir for nære og altoppslukende. Hun vet bare at hun skulle ønske at ting ble normalt igjen. Og normalen er at pappa er hjemme, og at hun kan ta vare på ham. Ungdommene som leser boka mi vet at det ikke skal være sånn. Dette viste de meg blant annet da bokanmeldelsene begynte å renne inn på Uprisen sine hjemmesider. Den mest interessante anmeldelsen jeg mottok sa følgende:

Alt sammen rundt faren virker alt for urealistisk. Jeg vet at det er fordi moren er død og det fører til depresjon, men å lage middag osv, er noe du ikke trenger datteren din til å gjøre. Det blir for mye oppstyr rundt små ting.

Min første tanke etter å ha lest denne anmeldelsen var Wow, så bra du må ha det hjemme. Fint! Og så fikk det meg til å tenke at boka ikke bare er skrevet for de som har opplevd lignende, men også for dem som mener Sannas hverdag er utenkelig.

Neda Alaei mottar Uprisen i Kulturhuset Banken på Lillehammer. Foto: Vibeke Røgler / Foreningen !les

Uprisen – en bekreftelse

Mennesker blir til gjennom hverandre, gjennom å lære om hverandre, men også ved å se seg selv gjennom andres øyne og blikk. Det er vel det litteraturen også kan være; noe man kan kjenne seg igjen, men også lære av, utvide både blikk og horisont. En døråpner for både følelser og samtaler, kanskje til og med relasjoner – om man bare våger. Det er derfor jeg skriver det jeg skriver, og en av de første bekreftelsene jeg har fått for det er Uprisen. En følelsesbombe, kaller ungdommene boka. Hvordan visste de det? At jeg var en følelsesbombe selv? Plutselig var drømmen fra ungdomstiden nådd. Nylig fikk jeg også en annen bekreftelse fra ungdommene selv. På et skolebesøk røpet jeg at jeg ønska å skrive om Yousef, en viktig bi-karakter fra Dette er ikke oss. «Hva er det han sliter med da?» spurte en av elevene.

Det gir meg et håp om at ungdommene både liker og ønsker å lese om ungdommer som strever. Hva de strever med, og om det er gjenkjennbart for dem, eller ikke, gjenstår jo å se. Det er jo derfor man leser, kanskje. For å finne ut av akkurat det.

[1] Sinna mann av Gro Dahle og Svein Nyhus. Cappelen Damm, 2003

[2] Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet av Endre Lund Eriksen. Aschehoug 2010

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · ·