Jazzhørespill: «Hitrakongen» byr på kledelig underkokt jazz

Den egenrådige alenepappaen Hitrakongen er en type som det muligens blir litt færre av i det moderne Norge. Men som fremdeles, og kanskje nettopp derfor, virkelig har et hjem i fortellinger for barn. Bjørn Tore Grøttes barnebokkarakter er en stor, høylytt og hårete branne, over to meter på sokkelesten. Han har stritt skjegg, svær mage, et bustete reir på toppen av hodet og en guddommelig stor fjert innabords når det trengs. Flåttøya Hitra er hans kongerike – det er han i hvert fall ganske overbevist om selv.

Hitrakongen bør være gjenkjennelig for alle som har hatt en forelder som vet best, selv når de åpenbart ikke vet noen verdens ting. Slike småkonger finnes overalt. Men det er Grøttes fortjeneste at det liksom også er noe vagt majestetisk over denne skikkelsen. Som om det mytiske slektskapet med øya han bor på er noe mer enn skrytet til et stort mannebarn. Litt som måten Karlsson på taket, Astrid Lindgrens ufordragelige og skrønete lille smørbukk, faktisk har en propell på ryggen.

Skreddersøm

På jazzhørespillalbumet Hitrakongen, hvor Martin Myhre Olsen har skrevet musikk til et knippe historier av Grøtte, forsterkes dette av et stykke glimrende casting. «Det e æ som e Hitrakongen», åpner John Pål Inderberg plata med å si. Den legendariske barytonsaksofonisten og jazzpedagogen er kjent for å krydre konsertene sine med surrealistisk, verbal improvisasjon, umulige inntrønderske språkknuter fremført med en dyp og umiskjennelig røst. Ikke helt ulikt det lettbente og samtidig grovmælte saksofonspillet hans.

Her får denne stemmebruken, som tilsynelatende bare må ut av Inderberg en gang i blant, en karakter å henge seg på. Det er skreddersøm. Inderbergs Hitrakonge er stor og brautende, men også barnslig og øm. Han skryter av de store kreftene sine, men innrømmer at han er redd for kvinnfolk. Han opplever små kriser, og han er muntert selvmedlidende. Han blir værsyk, og bestemmer seg for å dra til Syden. Så bærer det tilbake til kongeriket, hvor han ved hjelp av fem bokser kald ertesuppe fiser vekk skyene på himmelen med et stort barakabisj, det lydmalende signatur-ordet i Grøttes Hitrakonge-univers.

Putti Plutti-jazz

Inderberg får selskap av flere andre stemmer utover i albumet. Sangeren Rohey Taalah er både forsanger og forteller. At hun synger sjeldent bra, har alle som har sett henne, fått med seg. Det være seg da hun var med i den spellemann-vinnende trioen GURLS eller via andre prosjekter. At hun viser seg å være en oppvakt og humoristisk forteller, gir mening, det óg. Eine Grøtte Fosshaug spiller Hitrakongens sønn Peder på uforferdet og naturlig vis, mens treblåser Eirik Hegdal og gitarist Lars Ove Stene Fossheim gestalter henholdsvis Hitrakongen som ung og hans jazzelskende gammelonkel Alf med frydefullt og skrålende overspill. Sist, men åpenbart ikke minst, dukker Tore Strømøy opp i rollen som seg selv som tvilsom språklærer i Spania. 

Trass i alt dette skal man nok ikke legge alt for stor vekt på historienes betydning for denne plateopplevelsen. Martin Myhre Olsen skal visstnok ha vært inspirert av Per Asplins julemusikal Putti Plutti Pott, en forestilling som den dag i dag er rik på melodier, men fattig på plott. Det er litt sånn her også. Hitrakongen drar litt hit og dit. Først og fremst handler det om å møte personligheten hans. Men så, i platas avsluttende kapittel «Jentelus er verre enn lakselus», hvor vi vender tilbake til den store bamsens urolige hjerte, er det helt stille fra ham. Taalah må legge alt frem i fortelling og sang. Et pussig valg som gjør at albumet som fortelling ender opp litt i løse lufta.

Jazzintro

Sånn sett er det kanskje bedre å oppsøke Hitrakongen i bokform, og ta denne plata for det den er: En kompakt liten introduksjon til jazzens mange gleder, fremført av et lystig og folksomt ensemble med både blåserrekke og strykerseksjon. Noen har sammenlignet det 14 musiker store bandet vi hører her med en utgave av Trondheim Jazzorkester (TJO). Det er i grunnen helt naturlig. Mange, om ikke de fleste vi hører her, har også opptrådt i ulike utgaver av TJO. Hitrakongen burde i grunnen tjene som inspirasjon for det legendariske og stadig omskiftelige prosjektensemblet. Siden starten på 2000-tallet har det stått for kulturutvikling og grenseutvidelser i norsk jazz. Hvorfor skulle det ikke finnes en dedikert utgave av Trondheim Jazzorkester nettopp for barn? 

Det er en lystig og egnet gjeng. Inderberg er, som nevnt, et kapittel for seg selv. Eirik Hegdal, som sin vane tro spiller alle slags treblåsinstrumenter, har selv lekt med trønderske skrøner og hjemmelagd mytologi i sitt mangslungne komponistvirke. Bassist Bjørn Marius Hegge har, blant annet gjennom kvintetten Hegge, blitt en av Norges mest populære leverandører av diggbar jazz med et smil. Også her har han med seg den alltid uklanderlig snertne Håkon Mjåset Johansen som makker på trommer. Trompetist Hildegunn Øiseth spiller titt og ofte engasjerende barnekonserter med sin forestilling om gledene – og utfordringene – med å plutselig få ansvar for en panda. Keyboardist og organist Alf Hulbækmo skapte for noen år siden tidvis stor kunst da han tok den intense, store forestillingsverdenen til et barn han hadde møtt på ramme alvor i komposisjonen Skumringsbarda, med nettopp Trondheim Jazzorkester.

En liten rovfugl

Som komponist og musikalsk leder for det hele finner vi altså Martin Myhre Olsen, som også spiller sopran- og altsaksofoner. Olsen er etter hvert en mye brukt arrangør for store ensembler, både i eget navn og for andre. Han kan være en pussig tilstedeværelse om du ser ham på konsert. Der står han ofte og myser, klør seg over haka, gransker en flis med senkede øyelokk og intenst blikk. Som en liten norsk rovfugl som titter ut mot verden bak lukkede persienner. I sånne øyeblikk kan du ta deg i å lure på om han egentlig syns dette er noe gøy i det hele tatt. 

Om du derimot bare hører på ham, eller ser på den svært innholdsrike CV-en han har opparbeidet seg selv om han knapt har bikket 30 år, fortelles en annen historie. For det er nettopp til den musikalske leken han søker seg, gang på gang. Det føles ikke tilfeldig at han for eksempel i sin tid fanget oppmerksomheten til Chick Corea, kanskje den store jazzmusikeren og -komponisten som i mest eksplisitt grad har brukt den barnslige, sprudlende leken som grunntema i musikken sin. Impulsene får utløp, om enn ikke alltid forløsning, i den svært kreative jazzkvartetten Wako, som utmerker seg med måten hver skive liksom er breddfull av nye tankeeksperimenter og konsepter.

I den tidligere nevnte kvintetten Hegge utgjør han et umake og effektivt blåserpar med den lune svenske tenorsaksofonisten Jonas Kullhammar. Han har ikke alltid så lave skuldre, men han et genuint øre for de enkle gledene som kan finnes i noe komplekst, i virtuost spill, og som titt og ofte kommer til overflaten på Hitrakongen.

Jazz og dass

Musikken på plata er i og for seg lettfattelig presentert. Den er likevel ikke redd for å spenne imot og la fingrene og tankene fly. Hør for eksempel på det karakteristisk fresende og vrange gitarspillet til Lars Ove Fossheim på «Han er kongen!». Eller den fjollete og knipsete melodiske slalåmen på tvillinglåtene «No gjeng alt i dass» og «No gjeng alt i jazz», fra historien om hvordan Hitrakongen lærer seg å like jazz (som en av få konger). 

Titt og ofte er det bandets jobb å lage lydkulisser. Men om du spisser ørene og hører deg forbi scenene som utspiller seg, merker du at de aldri lar seg temme helt. De spiller viltert, kledelig underkokt (slik også mange TJO-utgaver liker å låte). Tilsynelatende satser de på at nettopp denne formen for musisering er noe også barn kan få fatt på. Det er en god idé. Ikke fordi det noe gærent i å forenkle lydbildet litt – det finnes andre, barnlige veier inn i jazzens gleder som lykkes med å koke det ned. Georg Riedels livsverk kan tjene som et godt eksempel på det. Men mye annen barnemusikk kretser rundt rufsete og rampete, gjerne akustiske lydbilder, enten de drar veksler på rockabilly eller beatlesque poprock. De brukes gjerne som musikalsk akkompagnement til låter om uskikkelige og barnslige voksenpersoner. Så hvorfor skulle ikke også denne kombinasjonen fungere?

Litt på halvdistanse

Selv om arrangementene er detaljerte og sceneskiftene i hørespillet er tydelige, kunne Hitrakongen hatt godt av en liten runde til med den produksjonsmessige pussekluten her og der. Noen ganger, når de små scenene avsluttes og musikken tar over, kan det føles som om de liksom forblir kulisser og ikke helt får flyttet seg frem i forgrunnen. Jeg tenker særlig på låtene hvor Rohey Taalah synger, som er en sann svir, men som her og der forblir litt på halvdistanse. Selv om kjernen i denne hørespillopplevelsen er lyden av et akustisk band i et rom, er rammen fremdeles fiksjon og fanteri. Det hadde vært gøy om det var understreket på mer kompromissløst vis.

Den mest vellykkede musikalske iscenesettelsen er sånn sett kanskje Hitrakongens indre monologer helt i starten, lagt over et boblende synthpreget lydteppe. Den lover kanskje mer i form av stemningsfullt samspill mellom musikk og drama enn det plata helt virker interessert i å holde. Men – enhver plate som kan smelle i bordet med Tore på Sporet i starten av side B kan ikke beskyldes for å være blottet for dramatiske virkemidler, heller. Selv om han bare skal slå noen bløte vitser om hvordan man kan gjøre trøndersk til spansk ved å slenge på noen stereotype endelser her og der.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Vente på kongen

Hitrakongen ble gitt ut på Øra Fonogram i fjor. Øra et plateselskap med nær tilknytning til trondheimsstudioet med samme navn, der plata også er spilt inn. Selskapet er hjem for flere av Martin Myhre Olsens andre prosjekter. Det gir ut mye fin og fantasirik norsk jazz/omegn, presentert på optimistisk, noen ganger naivistisk og pastellfarget vis. En plate som Billy Meiers glimrende og eiendommelige sci-fi-landskapsskildring Sounds from Erra kan fort tenkes å nå unge lyttere, uten at det er den eksplisitte målgruppen.

I tillegg har Øra også gitt ut en del barnemusikk fra band som Mandarinsaft og Nullskattesnutene. Hitrakongen føles dermed som en naturlig kulminering – men også som starten på noe mer, både for Myhre Olsen og forfatter Bjørn Tore Grøtte. For det kan da ikke stoppe her?!? Selve kongen forble som sagt skuffende taus på slutten av dette albumet da kjærligheten ble et tema. Neste gang kan han ikke vike unna! Da hadde det vært gøy å høre ham støte på utfordringer som ikke en returbillett fra Syden til Trøndelag og fem bokser kald ertesuppe kan løse. Selv om det åpenbart fikser det meste. Barakabisj!