Fosse i det ytre rom

Stjernehimmel, verdensrom og universets uendelighet har til alle tider fått mennesket til å føle seg lite. Mye kunst for barn har hatt verdensrommet som utgangspunkt. Det er liksom ur-undringssituasjonen: Leirbålet, den store nattehimmelen, funderinger over hva som finnes der ute. Mennesket kan erobre verdensrommet så mye det vil, undringen vil ikke slutte. Også den er uendelig.

Men for noen blir spørsmålene for store. Eller store på en måte som skaper redsel. Slik er det i Jon Fosses bildebok Kant.

Under Den internasjonale Fossefestivalen ved Det norske teatret i september var Kant den eneste barneforestillingen.

Ingenting

Åtte år gamle Kristoffer har lagt seg. Han har på seg den røde pysjen og ligger i senga si på rommet med et Donald-blad i hendene. Men han leser ikke. Han tenker på universet. Han lurer på noe: Hva om universet har en kant? Hva skjer der universet slutter?

Ingenting er så skummelt som ingenting. Ingenting kan ikke beskrives, annet enn hva det ikke er. Det kan være en skremmende tanke.

Fosse, seriøs og eksistensielt anlagt som han er, har også filosofen Immanuel Kant med i denne boka. Fortellingen kretser rundt kontrasten mellom barnets og den voksnes tilnærming til uendelighetens spørsmål – og hvordan ingen av dem finner svar. En stor forskjell mellom boka og den franske oppsetningen er hvordan faren forholder seg til Kristoffers undring. I boka kommer han inn på rommet, riktignok mer opptatt av hva han selv leser (Immanuel Kant!) enn av samtalen med Kristoffer. Men til slutt klapper han boken sin sammen, legger armen rundt gutten og går inn i samtalen.

Frykten for kanten

I forestillingen er pappaen aldri synlig. Han står som en skygge i døråpningen til rommet. Kristoffer gjengir samtalen med faren, men faren er aldri en karakter som er nær. Det gir forestillingen motivasjon til å forsterke Kristoffers angst, den understreker frykt og ensomhet store som galakser.

Kristoffers frykt spilles ut med full styrke. Det er ikke forestillingens sterkeste trekk. Kant kjennetegnes av mye temperament i fremføringen av Jon Fosses tekst. Det er en måte å ta barnets frykt helt ut på. Fosses tekst tåler det. Den ber ikke om å bli ropt, men det går fint an å gjøre det likevel.

Visuelt er forestillingen praktfull. Eneste innredning i Kristoffers rom er sengen hans med dyne og en globus ved siden av, Donald-bladet, en ball og et fly. Forestillingen starter som tegneserieruter: I glimt lyses scenen opp med spennende tablåer før den mørklegges. For hvert nye bilde har det skjedd noe – sengen er snudd, den står på hodet, og Kristoffer er et helt annet sted enn han var i forrige bilde, virkeligheten er vridd på. Og det med knapt mer enn et par sekunders mellomrom. Det uforståelige og litt magiske introduseres allerede her, og verdensrommet byr ikke på mindre magi.

Scenografisk magi

Scenen i seg selv er hvit. Projeksjoner, hologrammer, intrikat lyssetting og det kompaniet kaller augmented reality, utvidet virkelighet, skaper rom som hele tiden kan endre seg. Skuespilleren flyter fint i dette digitale universet.

Intensiteten i den utvidede virkelighetsscenografien øker jo lenger ut i forestillingen man kommer. Når pappa har kommet i døren noen ganger og Kristoffer må forsøke å bli venn med angsten, trer verdensrommet inn i rommet hans (eller han trer ut i verdensrommet – alt etter hvordan man ser det). Han beveger seg blant myriader av stjerner, leker med dem, feier dem til side og opplever seg selv om en del av en stor, stor helhet.

Denne scenografien gjør forestillingen kul å se på. Kant er beregnet for barn fra åtte år og oppover, men de fleste av publikummerne under Fossefestivalen var eldre enn dette – det kan ha å gjøre med at forestillingen ble spilt på henholdsvis fransk og engelsk – uten teksting. Da henvender den seg til den delen av målgruppen som behersker engelsk eller fransk, og derfor var det en god del ungdommer og unge voksne i salen. De visuelle virkemidlene er ikke mindre fascinerende av den grunn. Kant var en liten scenografisk opplevelse av magi. Og samtidig: Fossefestivalen bør ta mål av seg til å vise flere forestillinger rettet mot barn og unge. Eller lage dem selv.

Store spørsmål

Settingen i Kant minner på et vis om Albert Åberg og faren hans. Albert må kjempe sine kamper selv, men pappa er alltid der med en lur kommentar, trøst og anerkjennelse. Slik er også faren i denne forestillingen, bare at han er som Skybert. Han er der, men kommer ikke når det virkelig gjelder. Fargeflatene i rommet kan også minne om Åberg-oppslag. Forfatteren bruker rolige fargeflater som grunnlag for illustrasjonene. Slik er det også her.

Det er likevel underlig at faren nærmest tenker at de store spørsmålene, dem kan man vente med til man blir voksen og kan studere filosofi og lese Immanuel Kant selv. Vel og bra, for så vidt, men det er en merkelig måte å forholde seg til barns ønske om å finne ut av ting på.

Kanskje det ligger en trøst i å kunne vite at det finnes mange som har tenkt det samme, og det er mye å glede seg til å oppdage i filosofien som fag – men det er lenge å vente på å bli stor. Hvorfor tar faren så lett på Kristoffers redde tanker?

Forestillingen og boken motbeviser begge farens påstand om at «dette kan du finne ut av når du blir stor». Kristoffer har ikke tid til det. All fabulering han gjør underveis viser at man ikke trenger filosofistudier for å tenke intrikat om verdensrommet.

Artikkelen fortsetter under annonsene.

Uendelighet

I scenekunst og litteratur for barn er verdensrommet et gjengangertema. Som oftest brukes det til å forklare våre egne livsvilkår, bare sett fra et annet sted i solsystemet. Fremmedfrykt er blant temaene som ofte relateres til verdensrommet. I Kant handler det i større grad om en indre eksistensiell frykt, redselen for at noe kan gå galt. Om det enkelte barnets oppdagelse av at det man trodde var trygt, kanskje ikke er det likevel. At det finnes uoverskuelige farer og uendelige muligheter på lur et sted, og dem vet vi ikke noe om.

Med Kant i kombinasjon med spennende sceneteknologi har Ex Voto à la lune gjort et smart valg. En tekst av høy kvalitet som tar opp i seg kjente og universelle problemstillinger kombinert med uventede sceniske løsninger egner seg godt for barn som i stadig større grad tar verden og dens sammenhenger inn over seg.

Kanskje er det jeg, den voksne teaterpublikummeren, som reagerer mer enn barna på at far er fraværende i forestillingen. Kanskje er det slik at dette er tanker man uansett må bale med selv. Alle er alene, men fellesskapet publikum utgjør får opplevelsen av ensomhet i verdensrommet til å bli litt mindre.

Alene sammen, heter det vel. Rundt leirbålet og i teatersalen.