Jula handler om et barn som ble drevet på flukt

Simon Stranger vil favne mye i sin nye julefortellingsbok. Universet, tilblivelsen, partiklenes stadige runddans mellom organismer. At alt er det samme, går igjen og resirkuleres. At et menneskeliv er uendelig lite sett opp mot det ufattelige universet. At julens tradisjoner er en måte å fordrive mørket i oss på. Og i dette nærmer han seg et aspekt ved den bibelske julefortellingen som ikke er stort vektlagt. Blant englesang, vismenn og lysende stjerner på Betlehems nattehimmel er det liksom ikke plass til dette ene, selv om det er det viktigste: Jula handler om et lite barn som ble drevet på flukt.

Høyst nødvendig

Står du på torget foran Fødselskirken i Betlehem, er det lett å unngå å se et bittelite smug som smyger seg langs den ene kirkemuren. Men går du den veien, vil du til slutt finne Melkegrotten, et lite kapell med en slags hule til kjeller. Dit flyktet Maria og Josef kort tid etter barnet var født, ifølge legenden. Utallige muntlig overleverte historier forteller om hvordan edderkopper, blomster og dyr vernet den lille mot forfølgerne.

Slike legender kan leses som søte, fine, oppbyggelige historier. Men de forteller om et barn i en ekstremt sårbar situasjon. Og de barna finnes det mange av i verden i dag.

Jeg begynte å tenke på denne grotten i det lille smuget på Vestbredden, på alle legendene og på alle barn som flykter da jeg leste Simon Strangers nye adventsbok Adventsstjernen. Boken er tradisjonell på den måten at en historie vikler seg ut og løses til alles beste på 24 dager. Men den er utradisjonell i å koble verdens nød og historien til redde og ensomme barn på flukt opp mot vårt nordiske bilde av jul. Og det er en sammenstilling som er høyst nødvendig – selv i en jul som blir annerledes for alle. Det er den også for hvert barn som må flykte i hast.

I Snøsøsterens spor

I 2018 kom Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato og skapte et før og etter i norsk adventsbokhistorie. Denne boka finnes i en kvart million hjem i Norge. Det er et vanvittig tall. Snøsøsteren fikk leserne til å gråte og kritikerne til å undre seg over klisjeenes klarspråklige styrke. Når noe som handler om jul først treffer, treffer det så det synger. Som med NRKs adventskalender Snøfall, som ble så populær at da NRK skulle ha audition til neste kalenderinnspilling, meldte 14.000 barn seg på. Det er auditiontall hinsides alt annet.

Men vil en historie om flukt fenge 24 dager i advent?

Nå handler ikke Adventsstjernen bare om det. Først og fremst handler den om hovedpersonen Stella, som for et lite år siden mistet moren sin (på mange måter en parallellføring av utgangspunktet i Snøsøsteren). Men her er det ikke slik at Stella og pappaen gjemmer bort jula, det blir kakebakst og julekalender og alt det vanlige. Bare på en annerledes måte, siden mor er borte.

Når Stella oppdager en skygge som sniker seg rundt låven, er det starten på et møte med en mindreåring flyktning, en palestinsk gutt fra Betlehem. Yousef er etterlyst, og Stellas far er bygdas politimann.

Tre historier

Stranger forteller tre historier i Adventsstjernen. Den ene er om hvordan Stella kommer seg viktige steg videre i sorgen disse adventsdagene. Så er det Yousefs historie, både den han flyktet fra og den om hva som skjer med ham der han ligger i skjul.

Den tredje historien er mer gåtefull. Den består av en liten filosofisk innledning til hvert kapittel. Disse betraktningene handler om universet og om menneskets plass i det. Etter hvert skapes det en sammenheng også i disse delene av boken, men det tar tid. For de yngste leserne kan dette virke forvirrende, for det kommer ingen forklaring på hva disse avsnittene representerer før helt til slutt. Det kan komplisere høytlesingssituasjonen for de  yngste, og det er også med på å sakke tempoet i boken.

For eldre barn som kanskje leser boken selv, kan disse undrende avsnittene være inspirerende. De er som en hommage til barn fra 10-11-årsalderen – særlig når en etter hvert begynner å ane en sammenheng i de gåtefulle avsnittene. Også her ligner Adventsstjernen litt på Snøsøsteren. Men der sistnevnte bevegde seg over i det hinsidige, gjør heldigvis ikke Stranger det.

Må løse seg skikkelig bra

Boken bruker god tid på å etablere Stella som et elsket, men ensomt barn. Hun har mye hun må ordne opp i for egen del for å få det bra, og møtet med Yousef gjør at hun våger å ta tak i det. Adventsstjernen er en bok som kan virke treg fra starten av, det tar tid før det strammer seg til. Men når det først gjør det, oppstår mye og stor dramatikk på kort tid.

Det kompliserte med slike fortellinger, er at en hel verden skal bygges ut og en konflikt løses på relativt korte kapitler og på ganske kort tid. Da må dramatikken hope seg opp. Og det må for all del løse seg til jul. Ikke bare løsninger som er greie nok, det må løse seg skikkelig bra. Slik er det også i Adventsstjernen. At det ikke skal bli jul, at freden senker seg på skrå, det er en utenkelig tanke i adventslitteraturen.

Flukten

Historien i Adventsstjernen er delvis basert på billedkunstner og illustratør Shwan Dler Qaradakis egen flukt. Qaradakis akvareller følger historien tett. Noen av bildene legger seg opp mot det fotografiske, de blir som en malerisk gjengivelse av et foto. Disse bildene strekker seg ofte over en helside i boken, samtidig er det disse illustrasjonene som i størst grad følger teksten uten å utvide den eller fortelle noe eget.

Bildene kommer best til sin rett der de ikke sier for mye, men åpner opp for leserens medskaping. Dette skjer oftest i bilder som har et mer minneaktig eller drømmeaktig preg, eller i bilder som viser utsnitt eller detaljer heller enn å gjengi konkrete situasjoner. Nærbilde av julekaker i sløyfepyntede krus på en rotete kjøkkenbenk sier mer om Stella og pappaens hverdag enn et senere bilde som viser hele kjøkkenbenken.

Mens illustrasjonen som viser Yousefs avslagsbrev har mange lag og inviterer leseren inn. Her blir det byråkratiske språket i brevet delvis overstrøket av det flytende i akvarellteknikken, bare de viktigste ordene er synlige. Hendene som holder brevet er nesten som på et foto. Hendene og brevet er innhyllet av nordisk vintermørke. Det er et bilde det er lett å gå inn i. Som om brevet er til meg.

Verden gjennom en kikkert

De fleste illustrasjonene som ikke dekker helsider, er rundede i formen. De minner om kuler på juletreet, eller om snøkuler man rister på for å få fnuggene til å virvle over figurene inni. Eller som å se gjennom en kikkert. Stjernetitting er et sentralt element i Adventsstjernen. Det er også et grep som går igjen i den runde formen på bildene: Gjennom kikkertlinsa kan man forstørre det man vil se på. Slik er det i de beste illustrasjonene i boka: De forstørrer sentrale sider ved fortellingen og tar leseren med inn.

Hvor viktige bildene er som historiefortellere, varierer gjennom boken. Noen av bildene gir et stivt preg til personene fra fortellingen som er avbildet. Det er ofte i det fotonære dette preget oppstår. Leseren blir for eksempel bedre kjent med Stellas pappa gjennom et lite bilde der han kikker lurt opp i sladrespeilet i bilen enn i de større bildene der han er avbildet i hel- eller halvfigur i ulike situasjoner.

Norsk

I noen av bildene har Qaradaki også med kjente norske malerier: Som Tidemand og Gudes Brudeferd i Hardanger og Kittelsens Askeladden-maleri Langt, langt borte så han noe lyse og glitre. På sykehuset der Stella sitter hos sin døende mor, henger Munchs Skrik på sykehusveggen. Funksjonen til disse ikoniske bildene er uklare – men kanskje sier de like mye om norskhet som julenek og pepperkakehus?

Medmenneskelighet

«Er jeg ikke nødt til å gjøre noe?» spør 11-årige Stella seg selv når hun har hørt Yousefs historie. Boka stiller også spørsmål ved hvorvidt et barn skal ta på seg det ansvaret Stella tar når hun finner Yousef på låven. Svaret boka gir er at dette er de voksnes oppgave. Men at voksne kan bli blindet av lover og regler, og at barna kan vise hva medmenneskelighet og å gjøre godt vil si.

Og om det går bra med Yousef, finnes det tusener av andre barn som ikke vet hvor de skal sove neste natt.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Jorden er deilig

Har den norske adventstida plass til flukthistorier som dette? Som handler om å ordne opp for andre, kanskje på bekostning av en selv?

Det bør den ha. Simon Stranger har skrevet en bok som minner oss på ansvaret som ligger i å være et medmenneske. Det er en adventsbok som ikke er så spretten, men som drar seg til etter hvert. Og som ønsker å få leseren til å løfte juleblikket.

Bare en synd begås i denne boken. Den er til gjengjeld stor. For helt ærlig: Du siterer ikke Deilig er jorden feil i en adventsbok. Det heter «skjønn er sjelenes pilgrimsgang», kjære Stranger og Aschehoug. Når alt kommer til alt, er det en sang om døden mer enn en sang om jul. Men det er en annen historie.