Køntri-fulltreffer fra trøndertrio

Trioen Bare Fjas og Blågras er ikke ny i barnemusikkfeltet. De har gjort barnesanger i køntridrakt til sin spesialitet og turnert på festivaler og skoler landet rundt i flere år.

I 2017 kom debutplata Bestefar Burrito som baserte seg på muntre varianter av kjente barnesanger. Den var allerede kul nok, men oppfølgeren Lørdagsgodt tar konseptet til nye høyder.

Tenk feler og banjoer, mandoliner og stålstrenger, bygget på en slags «Øystein Sunde møter Knutsen og Ludvigsen på kappleik»-stemning. Det er en samling usedvanlig festlige låter som sprudler av spilleglede, sjangerkunnskap, humor og åpenhet. Jeg vil påstå at dersom du ikke får lyst til å danse av denne platen, så er du en gretten gammel gubbe.

Ikke bare fjas

Bandnavnet er misvisende. Bare Fjas og Blågras er hverken bare fjas eller bare blågras. Øyvind Smidt, Fritz Flåmo Eidsvaag og Hans Martin Storrøsten holder til i Trondheim, men har med seg musikalsk bagasje (og mønstrede strikkegensere) fra hver sine bygder.

Det høres. Albumet er country i kjernen, men strekker seg mot folkemusikk, blues og viser. Blandingen føles naturlig og ekte – som om dette er den eneste musikken de tre virkelig vil spille.

Hvorfor er det viktig? Fordi en god del barneplater, selv om de lages av dyktige musikere som vet hva de driver med, har et visst preg av å være sideprosjekter. Selv musikere som i stor grad driver med barnemusikk, risikerer innimellom å skru formidlingsknappen opp for høyt. Overspill, konstruerte tekster, «riktige» holdninger. Det kan ta knekken på autentisiteten.

Det er en hårfin balanse, men hvis vi voksne kan høre det, så kan sannsynligvis barn det også: Bare Fjas og Blågras bruker ikke det de kan til å lage musikk for en tenkt gruppe andre, les: barn. Køntrimusikken, norsk språk og lun humor er deres hjemmebane. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Lokal eleganse

At Bare Fjas og Blågras spiller sin egen musikk betyr ikke at Lørdagsgodt ikke er en plate tilpasset barn. Det er den. Kanskje først og fremst i tekstene.

Noen er norske oversettelser av amerikanske køntrilåter, som «Køntri til taket detter ned» («Sawing On The Strings»), «Sukkerfjellet» («Big Rock Candy Mountain») og «Onkel’n min» («Uncle Pen»). Andre er norske folkeviser, som «Eg veit ei lita jente». Men langt de fleste er originallåter skrevet av Storrøsten, Eidsvåg og Smidt. Og det svinger av alle sammen.

Åpningssporet «Køntri til taket detter ned» setter tonen. Laidback banjoplukk ligger under det trestemte refrenget, og Øyvind Smidts gjendikting er både humoristisk, elegant og lokal i samme ånd som originalen:

Låvegulvet svaia og kuene rauta med, hønsa dansa can-can i Hemsedal et sted.

Tilbakelent tungeknekk

Hans Martin Storrøstens «Cowboy-Roy» er funky og gøyal (og mer enn bare litt Øystein Sunde-aktig), mens den såre «Ringe en venn» høres ut som en unplugged-versjon av «Tenke sjæl», sunget med like lys og vennlig stemme som en ung Trond-Viggo Torgersen. «Kamerat Klæbu» er vittig lek med rim, nødrim og til og med en liten finurlighet jeg ikke tok før siste refreng.

Ingenting som rimer, ikke no’ som rimer på vindu (bortsett fra når det er veldig kaldt).

Tittellåta «Lørdagsgodt» er en av albumets sterkeste låter, kanskje sammen med åpningssporet og dansbare «Onkel’n min». Felles for dem er den tilbakelente energien, sterke refrenger og tungeknekkende tekster.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Nye klassikere

«Eg veit ei lita jente» er det roligste sporet på platen, og kanskje den mest kjente melodien, i alle fall for voksne lyttere. Den fremstår også som den mest seriøse låten i samlingen, uten de merksnodige rimene og observasjonene som fungerer som stjernestøv i de andre.

Den er fin, og det er verdt å merke seg at Bare Fjas og Blågras har slått seg opp på å synge allerede kjente barnesanger med køntrikomp – Bestefar Burrito inneholdt hits som «Blåmann», «Gubben og gamla» og «Per Spelmann».

Men Lørdagsgodt gjør det klart at bandet har kreativitet, erfaring og egenart nok til å lage nye klassikere selv, enten med helt egne låter, eller ved gjendiktningen av amerikanske låter som er mindre kjente her hjemme.

To små innvendinger: Bare ni låter med en samlet spilletid på under en halvtime er i knappeste laget for et helt album (og et tegn på at i alle fall denne lytteren vil ha mer). I tillegg holder følelsene seg i veldig stor grad i den muntre enden av spekteret. Både «Ringe en venn» og «Voksenbursdag» antyder ensomhet og kjedsomhet, men går aldri under overflaten. Samlingen hadde tålt noen mørkere toner.

Likevel kan ikke platen kalles annet enn en fulltreffer.