SNØFALL 2: ÅRETS MEST LESTE SAK!

NRKs adventskalender Snøfall 2 er en originalskrevet julefortelling for moderne barn – som samtidig føles klassisk, velkjent og trygg. Den andre sesongen av Snøfall spiller på mange av de samme strengene som den første sesongen, men det er ikke en svakhet når resultatet er så magisk som dette er blitt.

Tilbake til Snøfall

Den første sesongen av Snøfall kom i desember 2016 og var en stor suksess blant både publikummere og kritikere. Manuset var skrevet av forfatterfamilien Hanne, Hilde og Klaus Hagerup, sammen med regissør Synne Teksum. Synne Teksum og Hanne Hagerup står også bak sesong 2, denne gang sammen med Ingrid Marie Hafstad på manus, og Tonje Voreland og Tine Grønneberg på regi.

Det har gått 7 år siden den foreldreløse Selma (Siri Skjeggedal) reiste gjennom en magisk portal fra Vu til Snøfall og oppdaget at selveste julenissen var hennes bestefar. I sesong 2 følger vi ti år gamle Noah (Scott Philip Davis Brodtkorb), som er sønn av en alvorlig kreftsyk alenemor (Emilie Mordal). Etter at mor får et tilbakefall og må legges inn på sykehus, møter Noah Selma som forteller ham om den magiske postkassen hvor man kan sende brev til julenissen. Brevene blir til papirfugler og flyr fra Vu til Snøfall om natten. Noah skriver og ber julenissen om hjelp. I Snøfall har imidlertid julenissen Julius (Trond Høvik) og hans medhjelpere Winter (Vidar Magnussen) og Pil (Kevin Haugan) allerede mye å stri med. Noe er galt med brevfuglene, og konsekvensene kan være fatale.

Ny serie i klassisk innpakning

Adaptasjoner av kjente bøker eller annet etablert kildemateriell kan i noen tilfeller bli bra filmer og tv-serier for barn. Men det har vært en sterk tendens, og særlig når det gjelder julefilmene, at de er basert på fortellinger som er mange tiår gamle. Som oss voksne, trenger også barnepublikummet originalskrevne fortellinger, og ikke minst fortellinger fra sin egen samtid som speiler den verdenen de lever i. Det betyr ikke at det nødvendigvis må være et sosialrealistisk filmspråk eller at filmene må omhandle hverdagens trauste kår. Snøfall er et glimrende eksempel på at en tv-serie for barn både kan være ny og moderne, og samtidig være forankret i et gjenkjennelig, tradisjonelt rammeverk.

Vi kjenner alle historien og har sett den i mange varianter før: Et foreldreløst/ensomt/sårbart barn drar ut for å få seg en familie/redde familien sin, og når det er en julefortelling, er det gjerne en engel eller en julenisse som er redningen. Onde, mørke krefter truer idyllen, men det gode vinner til slutt.

Slike fortellinger er både universelle og tidløse, og er innpakningen god nok, spiller det liten rolle at vi har sett lignende fortellinger før. Det finnes også mange muligheter for nyskaping innenfor en slik kjent ramme, og både i sesong 1 og 2 fyller skaperne av Snøfall den med ektefølt spenning, såre øyeblikk og mye humor.

En levende verden

De mange sideplotene som skal etableres og utvikles i Snøfall 2, gjør at det tar flere episoder før spenningen knyttet til hovedplotet virkelig tar seg opp. Det skal også bygges to parallelle verdener her: Vu og Snøfall, som begge er befolket av flere ulike karakterer, noen kjente og noen nye.

I Snøfall følger vi Pil, som nå er lærling for julenisse Julius. Han overlesses med skolearbeid fra Winter og tviler på om han noen gang vil klare å bli julenisse selv. Winter er på sin side svært stresset og jobber dag og natt for å få unna den store mengden brev som kommer fra Vu. Etter hvert må han hyre bibliotekar Luna (Silje Lindberg) som arkivassistent. Luna er imidlertid altfor opptatt med å skrive sine egne romaner til å kunne bruke noe særlig tid på arkiveringen, og hun velger derfor lettvinte løsninger som kanskje ikke var så lure. I tillegg føler Pils lillesøster, Amina (Aella Arietta Baqwa Ruud) seg tilsidesatt når broren plutselig er altfor travel til å være med henne. Og sjalusien blir sterk når han etter hvert vier oppmerksomheten sin mot en annen.

I Vu planlegger Håkon (Even Aakre) et utvekslingsår i Tyskland, og Selma drømmer om å dra tilbake til Snøfall. Ruth (Kjersti Elvik) har blitt bitte-bittelitt varmere og mer i kontakt med følelsene sine de siste årene, men det er likevel overveldende for henne å møte igjen en gammel flamme.

Det er kort sagt mye som skjer, men denne overfloden av små og store fortellinger gjør Snøfalls verden levende.  Dette er fortellerglede med overskudd, hvor det er plass til mange, levende karakterer. Hvert hjem her har sin stemning, hver karakter sine særtrekk. Når hovedplotet da beveger seg noe sakte i begynnelsen, så gjør ikke det noe. Snøfall og Vu er steder det er godt å tilbringe tid i.

Skyhøy produksjonsverdi

Det er gode penger å tjene på å bygge en Snøfall-fornøyelsespark eller et Snøfall-hotell, det er jeg sikker på. Hvem kunne ikke tenkt seg å tilbringe en juleferie i et av de små husene der? Snøfall er en stor og påkostet produksjon, og det synes. Hver scene, hvert sett er så rik på detaljer, farger og teksturer at man virkelig vil inn deres verden og ta på alt.

Også visuelt har serieskaperne vektlagt det tidløse. Scenografien i Vu er preget av et snev av retro (70-talls-tapet og klær, og alle har fasttelefon!) og en gjennomgående blåfarge i interiør, kostymer og lyssetting. Bare Selma skiller seg ut, med sine røde og oransje klær. Det er en enkel og virkningsfull måte å understreke hennes tilknytning til Snøfall på, for der er rødt hovedfargen i både sett og kostyme.

Scenografien i Snøfall er som en inspirasjonsvideo for Scandinavian hygge; her er det sauefeller, vevde tekstiler, rosemaling, tente lys, naturlig treverk, hjemmestrikkede gensere, broderte klær og en overflod av nybakte boller. Du kan praktisk talt kjenne duften av gløgg og fyr i vedovnen. Snøfall er et glitrende eksempel på hvor viktig scenografi og kostymer er i en produksjon og hvilken forskjell det kan utgjøre. Produksjonen kan imidlertid skilte med tilsvarende høy kvalitet i alle ledd.

Komponist Henrik Skram løfter hver episode med sin musikk, og regissørene har gjort et godt arbeid også med de unge, uerfarne skuespillerne. Uten å røpe for mye om hva som hender i serien, skal det nevnes at også spesialeffektene imponerer. Det blir både ekte magi og ganske så skummelt etter hvert.

Alvor, tull og tøys

Snøfall 2 viker ikke stort fra den første sesongen. Det er tilført noen nye karakterer, og det er en viss utvikling å spore i de karakterene vi kjenner fra første sesong. Utover det, er mye det samme. Hvis man ikke likte den første sesongen, så vil man ikke bli overbevist nå. Men da er man sikkert en gammel surpomp uansett, og det er ikke dem serien er laget for.

Snøfall er for alle som liker prompehumor og «julebøll» hvor strenge voksne blir bukseløse. For alle som liker brus som får deg til å rape bobler, nesten usynlige naskenisser som stjeler tingene dine, gratis boller hver morgen, skole man selv kan velge om man vil gå på, snøballkrig og en magisk hage hvor det alltid er sol og badetemperatur i vannet.

Men Snøfall er også et sted hvor det snakkes om vonde, vanskelige tema, som vi alle kan kjenne oss igjen i. Om bekymring og sorg når en man er glad i er alvorlig syk. Om sjalusi og utenforskap, og hvordan man kan finne mot og styrke når det meste er mørkt og vanskelig.

Og så blir det skikkelig skummelt i episode 10!

Jeg for min del gleder meg veldig til å se mer.

Anmelderen har sett de første 12 episodene av Snøfall 2 (NRK)