Krigen illustrert

Da jeg var 16 år gammel, reiste vi på klassetur til Tyskland. Det var mange ting på den turen som gjorde inntrykk, blant annet at de jevngamle tyskerne vannet ut øl med cola og kalte det diesel, men det meste blekner sammenlignet med besøket i Buchenwald. Buchenwald var den første og største konsentrasjonsleiren i Tyskland under andre verdenskrig. Min opplevelse i leiren var ikke unik, men for meg personlig ble den sjelsettende. Rystet gjennom marg og bein kom jeg til følgende innsikt: Dette må aldri skje igjen. Alle må få høre om dette, slik at det ikke kan skje igjen.

Slik tenker jeg fortsatt. Men det er ikke sikkert det er besøk i konsentrasjonsleire som er rammen for hvordan vi skal formidle krigens grusomheter til våre barn i fremtiden.

Å gjenta historien

Vi var mange som fikk oss en støkk i fjor da tegneserieboken Maus ble bannlyst på en skole i Tennessee i USA. «Dei som ikkje hugsar historia, er dømde til å gjenta ho», skrev seriekritiker Asle Sætre i Bergens Tidende (abo.). Og senest i morges meldte NRK om skepsis ved skolebibliotek i USA over bøker som de skulle ønske «fremstilte Holocaust litt mildere». Et eksempel som ble nevnt, var Maus. Selv tenkte jeg på besøket i Buchenwald.

Det har gått over 30 år siden Art Spiegelman utga første del av det som skulle bli stående som en klassiker innen tegneseriegenren: Maus. En overlevendes fortelling. Maus ble først utgitt som føljetong i tegneserieantologien RAW fra 1980 til 1991. På norsk utkom serien samlet for første gang på Cappelen Damm i 1993, året etter at den som første tegneserie gikk til topps og vant Pulitzerprisen.

For dem som ikke kjenner Art Spiegelmans verk, er det en tegnet fortelling om faren Vladeks opplevelser under andre verdenskrig, som polsk jøde og fange i Auschwitz, samt hvordan dette også påvirker Vladeks forhold til sin egen sønn, Art. For en del lesere i Norge ble imidlertid boken først kjent på grunn av nevnte bannlysing. Motstanden mot en slik kanselleringskultur har gjort at mange nå har plukket opp boken for første gang, på samme måte som folk fikk en ny interesse for Christian Krohgs malerier da Nasjonalmuseet satte Leiv Eiriksson oppdager Amerika i museumskjelleren. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, sies det. Men bannlysning av bøker i et moderne demokrati bør vekke bekymring uansett.

En ny litterær tradisjon

Her i Norge har vi ingen ekvivalenter til Maus. Ikke fordi vi ikke har interesse for andre verdenskrig, det kan alle de årlige utgivelsene om temaet bekrefte, men antakelig fordi vi ikke har en lang tradisjon for serieskaping her til lands. Heller ikke for serier som behandler mer alvorlige temaer. Men her er det endring på gang. Flere forlag utgir nå serier for både unge og voksne med temaer som mental helse, utenforskap, sykdom og liknende. Langt fra det klassiske formatet vi ser hos Donald Duck. Mange av disse har også gjort seg bemerket og høstet anerkjennelse. Eksempler er Nora Dåsnes’ Ubesvart anrop som vant Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris, Ida Larmo som vant Brageprisen i åpen klasse og i slutten av mars fikk Kulturdepartementets fagbokpris for Rigel. Eller serieskaper Steffen Kverneland, årets festspilldikter under Dei litterære festspela i Bergen. Han har gitt ut tegneserier blant annet om farens selvmord. Det har skjedd en endring i både innad i genren, og hvordan det litterære feltet leser disse bøkene. Begge deler er utvidet.

Ambivalens

Spartacus har markert seg med å oversette tegneserie-bøker om andre verdenskrig. I 2019 utga de Nora Krugs Heimat. Et tysk familiealbum på norsk til strålende kritikker. Da hadde den amerikanske og tyske utgaven allerede rukket å få en rekke utmerkelser, blant annet den amerikanske kritikerprisen. Der Maus er Spiegelmans fortelling om å være etterkommer av en holocaust-overlever, er Heimat en spennende kontrast. Nora Krug er født og oppvokst i Tyskland, og har gjennom hele livet kjent på ambivalens og skam over fedrelandets nære fortid. Også hun går på jakt etter forfedrenes historie i boken, forfedre som befant seg i Nazi-Tyskland under krigen. Boken stiller spørsmål ved hvordan man skal forholde seg til identitetsmarkører som familie og hjemland når disse har en fortid man tar sterkt avstand fra.

Fortiden som fotoalbum

Heimat er mer eksperimentell i formen enn sin forgjenger Maus. Maus var nyskapende i sin tid, men fulgte fremdeles et klassisk tegneserieformat med ruter, dyreavatarer og replikker i snakkebobler. Krug bruker en rekke ulike uttrykk, oppsett og format: Fotografier, faksimiler, illustrasjoner. Det forsterker det dokumentariske elementet i historien og gjør den på et vis mer virkelig. Det bygger også opp under illusjonen av å bla i et familiealbum, slik undertittelen antyder. Formatet bringer leseren tettere på fortiden. Det er både estetisk tilfredsstillende og rørende på samme tid.

I tillegg til Spartacus er det et annet lite forlag som har bemerket seg når det kommer til tegneserier om andre verdenskrig. Strand forlag utga i 2021 den første russiske tegneserieromanen på norsk: Survilo. Mormors historie om livet under Stalin. Serieskaper Olga Lavrentjevas bok skildrer nok et nytt perspektiv sammenlignet med de to foregående. Her er det den russiske krigserfaringen som løftes frem. Boken er et kjærkomment bidrag i en norsk tradisjon dominert av de alliertes historier. På samme måte som Maus og Heimat, er Survilo også en form for slektsforskning i serieformat. Det er Lavrentjevas mormor, Valentina Survilo, som forteller sin historie i boken. Det er en mørk historie med mørke tegninger: «Jeg ville tegne Survilo i en svart-hvit-stil som skulle minne om gamle familiefoto-album», uttalte forfatteren i et intervju med Vårt Land (abo). Vi kjenner igjen album-referansen fra Nora Krugs prosjekt. Det er en illusjon som kun kan utforskes i et visuelt format.

Nordisk versjon av Maus

I fjor vår kom Spartacus med nok en storslått lansering: Den svenske serieskaperen Joanna Rubin Dranger utga boken Husk oss til livet / Ihågkom oss til liv på norsk og svensk samtidig. Lovordene lot ikke vente på seg, og nylig ble boken nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Igjen er det en slektsgransking som er rammefortellingen. Drangers slekt er jødisk, som hos Spiegelman, men denne gangen er det krigen sett fra Sverige og Norge som gir en ny inngang. Dranger setter seg fore å finne ut hva som skjedde med de slektningene som brått «forsvant» under krigen, og dermed også forsvant ut av familiekrøniken. I prosessen oppdager hun ubehagelige fakta om Sveriges rolle under krigen, deres bidrag til tysk okkupasjon av Norge, og til jødeforfølgelse. Det er opprørende lesning, og Dranger knytter avisutklipp og politikk til personlige anekdoter og enkeltskjebner gjennom tegninger. Boken åpner for øvrig med at Dranger mottar et eksemplar av Maus fra sin tante. De to bøkene har flere forbindelseslinjer.

De alliertes skyggeregnskap

På samme tid som Spartacus lanserte Husk oss til livet utga nevnte Strand forlag en tegneserieroman på norsk: Rigel. Urettens ekko av Ida Larmo. Storverket tar utgangspunkt i Norges største, og for mange ukjente, skipsforlis: Høsten 1944 ble MS Rigel bombet av de allierte under tyskernes retrett fra Finnmark. Over 2500 mennesker døde, de fleste krigsfanger fra Øst-Europa. Dette var den største enkelttragedien i Norge under andre verdenskrig. Men lidelse forårsaket av de alliertes bombing er ikke en krigshistorie vi har valgt å fremheve. Noen kjenner historien om MS Rigel fra Roy Jacobsens bøker om Barrøy, men størrelsen på tragedien tatt i betraktning er den lite kjent.

Det var den også for Ida Larmo. Og det er hovedprosjektet med boken: Å gjøre historien kjent. Hun velger seg to enkeltskjebner vi følger: Den sovjetiske krigsfangen Julian Dresjkin og den norske arrestanten Asbjørn Schultz, eneste nordmann som overlevde. Slik blir den massive tragedien menneskeliggjort, tall blir til mennesker. Samtidig nyanseres de alliertes heltehistorier. Rigel vant Brageprisen for beste sakprosa for barn og unge 2022. Selv har Larmo sagt at hun var sterkt inspirert av Olga Lavrentjevas Survilo.

Bøker for fremtiden

I skrivende stund er Strand igjen aktuelle med en tegneserie om andre verdenskrig. Fjerde bind i John S. Jamtlis serie Sabotør tar for seg tungsvannsaksjonen på Vemork. Tema i alle de fire bøkene er hjemmefrontens liv og virke i et okkupert Norge. Av alle de nevnte titlene, er denne serien den med det mest tradisjonelle uttrykket og med tydeligst målgruppe. Selv om disse bøkene også er påkostede og i et stort format, er innholdet mer konvensjonelt, med ruteoppsett og dialog i snakkebobler. Faktasidene sist i boken gir den også et pedagogisk tilsnitt som gjør at den helt naturlig sorteres under bøker for barn og unge.

De øvrige bøkene som nevnes her er genreoverskridende. Joanna Rubin Drangers bok fremstår som den av disse som er best egnet for ungdom, men den er som nevnt nominert til Nordisk råds litteraturpris for voksen skjønnlitteratur. Ida Larmos Rigel vant bragepris og Kulturdepartementets fagbokpris for barne- og ungdomslitteratur, men denne er så rå og eksplisitt at den i mine øyne fremstår som en bok for voksne. Det er også slik den er kategorisert hos bokhandlere og bibliotek. Det synes å ligge til tegneserieformatets natur at det er mobilt når det kommer til målgruppe og alder. Kanskje fordi vi forbinder det med bildebøker, eller kanskje fordi det visuelle aspektet gir leseren flere innganger til fortellingen.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Bokens kraft

Hva kan denne bølgen av illustrerte praktverk om andre verdenskrig fortelle oss? I første omgang tenker jeg den forteller om håp og om bokens kraft. Selv tilhører jeg den siste generasjonen som fikk oppleve å møte tidsvitner fra krigen. De fleste har nå gått ut av tiden, og mine barn vil ikke ha den samme muligheten. Vi kan heller ikke regne med at alle får en klassereise til Buchenwald eller Auschwitz. Men behovet for å formidle krigens historie er ikke mindre. Tvert imot! Det er igjen krig i Europa.

En historie som ikke får gjenta seg, er en historie vi må fortelle våre barn. Håpet kan ligge i disse tegneseriene. Det er sterke, gode bøker i et format vi vet de unge dras mot. Og det at vi fremdeles velger oss boken til en så viktig oppgave, kan fortelle oss noe om bokens kraft og evne til å overleve.