Kronikk: DKS – 20 år med undring

Periskop har i anledning Den kulturelle skolesekkens 20-årsjubileum som nasjonal ordning spurt 15 aktører i kultursektoren hva som er skolesekkens største utfordring fremover. Det ser ut omtrent som det pleier: Skolefolk etterlyser mer relevans i skolen og mer engasjement fra Kunnskapsdepartementet. DKS-ansvarlige etterlyser bedre system for samarbeid med skolen. Aktører på kulturfeltet som lager innhold i DKS etterlyser økte produksjons- og innkjøpsmidler. Morgenbladets Bernhard Ellefsen maner fylkeskommunale og kommunale DKS-arbeidere til kamp mot kunstfiendtlig byråkrati.

Tone Østerdal fra Norske Konsertarrangører oppsummerer det hele slik: «Paradoksalt nok er utfordringen for Den kulturelle skolesekken relativt uendret gjennom årenes løp». Men understreker samtidig at magiske møter mellom kunstnere og elever skjer hver dag. Kanskje et paradoks det også.

Nok kultur i skolen?

Min bakgrunn er lærerutdanning og erfaring som aktiv musiker. Da jeg det første året som lærer møtte Den kulturelle skolesekken, undret jeg meg over navnet. Det er jo allerede masse kultur i den skolesekken barna har fra før av, tenkte jeg. Musikk, billedkunst, teater, litteratur, kulturarv – bøkene og filmene vi brukte i undervisningen, forestillingene som vi satte opp i aulaen.

Den kulturelle skolesekken var slik jeg forsto det en egen sekk i tillegg til den vanlige skolesekken med bøker og blokkfløyte og pennal. Noe annet enn fagplan og ukeplan. Var Den kulturelle skolesekken elevens sekk som skulle fylles med opplevelser? Eller var det en stor felles sekk med masse kunstnere oppi som elevene skulle få møte? Kanskje begge deler. «I dag skal vi ha Kulturell skolesekk,» sa elevene.

Møtet med utøverne

Senere ble jeg kulturkontakt på skolen, og skjønte at det som skiller Den kulturelle skolesekken fra den vanlige sekken, er møtet med utøverne. DKS var noe annet enn «vanlig skole»: Kunst og kultur som ikke ble presentert av lærere som en del av pensum, men som frittstående kunst- og kulturopplevelser. Disse forestillingene, besøkene og verkstedene kunne brukes faglig, hvis man fant tid og det passet med det man jobbet med. Men det var ikke så ofte at det gjorde det.

Antagelig burde jeg som kulturkontakt ha vært tidligere ute med å foreslå koblinger til fagplan til lærerne, men det ble liksom ikke tid til det. Noen ganger var det åpenbart hva elevene skulle lære av DKS-besøk, andre ganger kunne man finne konteksten selv, eller man kunne tenke: Må det være noen kontekst, kan man ikke bare oppleve en konsert?

DKS i lærerutdanningen?

I årene etter at jeg slutta som lærer har jeg vært skolekonsertmusiker, representant i Rikskonsertenes programråd for skolekonserter, produsent i Rikskonsertene, og leder for musikkprodusentene samme sted. Nå arbeider jeg i etaten som har ansvar nasjonalt for ordningen.

Sett herfra tenker jeg at den nyutdannede læreren jeg var den gangen antagelig burde hatt noe om DKS i løpet av lærerutdanningen – noe om medvirkning, og for- og etterarbeid som kunne sette opplevelsene mer i kontekst for elevene. Og de andre lærerne.

DKS fra ulike perspektiver

Jeg tror DKS ser forskjellig ut avhengig av hvor man ser fra: En demokratiserende ordning som sikrer alle barn og unge tilgang til kunst og kultur av høy kvalitet, en ordning som medvirker til å realisere skolens mål, en ordning som kan gi kunstnere inntekt, et spleiselag mellom ulike forvaltningsnivåer, lokal forankring i kommunene, et ansvar for kunstinstitusjoner, en arbeidsplass for frilansere, en mulighet for å lære, en mulighet til å oppleve, et friminutt, en tidstyv og så videre.

Synspunktene er ulike: DKS bør være fylkenes ansvar. DKS bør være statens ansvar. Mer musikk, mindre musikk, hvorfor har film så liten plass? DKS bør overlates i sin helhet til kommunene, de er nærmest elevene. DKS bør nærme seg skolen mer.

Nei, kunstformidlingen i DKS må være på kunstens egne premisser. Kanskje er det også slik at utfordringene i DKS er relativt uendret gjennom 20 år fordi de ulike aktørene stort sett har hatt samme posisjon og samme synsvinkel.

Friksjon gir energi

DKS er et økosystem på tvers av ulike forvaltningsnivåer og til dels motstridende kvalitetsforståelser. Et nettverk bygget på grunnleggende tillit til ordningens viktighet og grunnleggende uenighet om hva den bør inneholde. Men nettopp ved at det oppstår friksjon mellom felt (og innad i kunstfeltene ikke minst), skapes det energi og nye uttrykk oppstår.

En av de 15 aktørene som uttalte seg til Periskop, kunstner Hans Edward Hammonds, beskriver med utgangspunkt i sine erfaringer fra prosjektet DKS-lab hva som kan oppstå når kunstverdenen kolliderer med skolesystemet: «Synergien fra disse kollisjonene har en egenverdi i seg selv for alle involverte.» Den kraften som utøses gjennom kreative utløses i klasserommet, i gymsalen, på museet og i hodet på elevene er kjernen i DKS-oppdraget. Det er da døra til kunsten og framtiden kan åpne seg.

Hvorfor skal vi lære dette?

Elevene mine spurte av og til: «Hvorfor skal vi lære dette?» Da måtte jeg svare på det. Hvis jeg ikke visste, måtte jeg undre meg sammen med elevene og se om de var mulig å finne svar. Elevene bør også få svar på spørsmålet «Hvorfor skal vi se denne DKS-forestillingen?» Den er nemlig obligatorisk og foregår i skoletiden, som matte og gym. Da må lærerne kunne svare på hvorfor, og skjønner de det ikke, må de være trygge nok til å undre seg sammen med elevene. Uten kontekst for elever og lærere er det vanskelig å se at DKS skal spille en viktig rolle i barns liv.

Ingen bortkastet undring

Så, har 20 år med undring vært bortkastet, siden så mange av utfordringene er de samme og åpenbart har forblitt uløste? Jeg mener at det ikke har det. Motsetningene og spenningene er noe av det som skaper mangfoldet i DKS. Det kan være mye forskjellig innhold i sekken, så lenge det treffer elevene og er relevant i deres hverdag.

Samtidig er det mange utfordringer og spenninger som må løses. Det er viktig å rydde opp i sekken og få systemer for vederlag, sikre gode arbeidsforhold for utøvere, sørge for at DKS har midler som står i forhold til økte utgifter og styrke DKS sin plass i skolen.

Innlegget fortsetter etter annonsene.

Ja til mer dialog

Jeg mener ikke at skolen skal bestemme over kunsten, eller at kunstopplevelsen i DKS skal skreddersys til skolens læringsmål. Men jeg er uenig med dem som mener at samarbeid med skole om innholdet i sekken og elevmedvirkning svekker kunstens kvalitet og posisjon i DKS. Slik har jeg verken opplevd det som lærer, skolekonsertmusiker eller produsent, eller i min jobb i Kulturtanken. I møte med elever har jeg tvert imot lært meg mye om min egen kunstneriske praksis som musiker og om kunstens rolle i barn og unges liv.

Hva trengs så for å styrke ordningen framover? Mer næring inn i økosystemet: Mer ressurser til DKS, flere rare og gode prosjekter i skolen, mer dialog med lærere og elever, flere magiske møter og kreative kollisjoner, og fortsatt med vekting på profesjonelle utøvere og det ypperste av kunst og kultur. Kvalitet i alle ledd, eller riktigere sagt diskusjon om kvalitet i alle ledd i DKS-ordningen, også mellom skole- og kunstfeltet. For meg er ikke samarbeid med skole en hindring, men en forutsetning for god formidling til barn og unge.