Kulturbarn-prosjektet: Mer og bedre kunst til de minste

En liten gjeng smårollinger i bleie tusler og ruller rundt i blåmaling på store gulvark, i et prosjekt inspirert av den franske kunstneren Yves Klein (1928-1962). I maleriserien Anthropometry skapte Klein bilder ved å male kvinner med blått og dirigere dem rundt som levende malerkoster. Smårollingene gjør sin versjon i Kristiansandbarnehagen Odderøya. Og i Kløvergården barnehage møter en gjeng barn Edvard Munch. Hva er bakgrunnen?

Prosjektet Kulturbarn 0-8

I konkurranse med 32 andre søkere fra 42 daværende kommuner, ble Kristiansand valgt ut som en av seks til prosjektet Kulturbarn 0-8. Satsingens intensjon var å gi de minste barna et både større og bedre kunst- og kulturtilbud. Initiativtakere var Norsk kulturskoleråd (NK), Kulturtanken og Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen (KKS). Prosjektperioden var 2018-2020. Foruten Kristiansand, var de andre deltagerne Fredrikstad, Øygarden, Sunnfjord, Målselv og Røros.

Prosjektet er en videreføring av Kykeliky-konferansene som de tre partene organiserte i samarbeid med utdannings- og forskningsmiljøer i Oslo, Trondheim, Tromsø og Bergen fra 2013. Det nye prosjektet besto av to deler: Kulturbarnkonferansen, som skulle bidra til å gi faglig kompetanse og inspirasjon til de som jobber med aldersgruppen 0-8 år, og ikke minst utvelgelsen av seks kommuner som skulle fungere som såkalte Kulturbarnkommuner 2019-2020. I mars 2021 ble sluttrapporten for prosjektet lansert og lagt frem, sammen med korte filmer fra hver enkelt kommune som dokumenterte hvordan de jobbet.

Stort behov, liten forankring

Som spesielt positivt trekker rapporten frem samarbeidet med en kvalitetssikret gruppe profesjonelle utøvere i møtet med både barn og voksne i kommunene, samt at barna har fått oppleve mer kunst enn før. Det fremheves også at behovet i kommunene ser ut til å være stort.

På den negative siden peker rapporten på at flere deltagere har gitt uttrykk for forvirring knyttet til de tre organisasjonenes ambisjoner, samt utfordringer knyttet til dårlig forankring av prosjektet i den kommunale ledelsen. Særlig forankringen har vært en utfordring i arbeidet med å skape et profesjonelt kunst- og kulturtilbud for de yngste generelt. Det samme gjelder den nye barne- og ungdomskulturmeldingen regjeringen nylig la frem, noe jeg kommer tilbake til.

Eksemplet Kristiansand

Smårollingene som gikk i fotsporene til Kleins «levende malerkoster», var altså med på ett av flere kunstprosjekter i Odderøya barnehage. Sammen med Trollhaugen, Kløvergården og en rekke andre barnehager var de del av Kulturbarn 0-8 i Kristiansand. Kommunene som deltok hadde ulikt fokus, og til dels ulik målgruppe. For å få et større innblikk i erfaringene fra Kulturbarn, vil denne teksten gå nærmere inn på en av dem.

Periskop har snakket med seniorrådgiver og leder for Fluks – Senter for ung kunst og kultur ved Universitetet i Agder, Inger Margrethe Stoveland. Hun har jobbet for å styrke kunst- og kulturtilbudet for de yngste barna i en årrekke, og var en av pådriverne for å søke om å bli Kulturbarnkommune.

Et vakuum i tilbudet til de minste

Stoveland forteller at hun også har jobbet med Skapende barn, et fireårig kunstsamarbeid med nærmere 70 Kristiansandbarnehager. Her var konseptet utviklet av Torstein Andersen (UiA), Elin Nygaard (komponist / pedagog) og Anna Berthelsen (frilanskunstner og designer). Skapende barn var et viktig utgangspunkt for arbeidet med Kulturbarn.

– Vi jobbet allerede med Skapende barn, så vi hadde en utarbeidet modell, et nettverk og en fungerende infrastruktur før deltakelsen i Kulturbarn. Problemet var at Skapende barn var dårlig forankra i kommunen. Vi ser ofte at det er et vakuum i tilbudet for de minste nettopp innenfor det kommunale, noe som er et stort problem på flere måter.

Med Kulturbarn kom det en direkte invitasjon til kommunene, og Fluks og Skapende barn mente at Kristiansand kommune burde kjenne sin besøkelsestid.

– Vi mente at det måtte være av interesse å søke om dette. Og både oppvekst og kultur stilte opp! Vi hadde i tillegg med oss Knuden kulturskole, Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) og Kilden. Dessverre var kommunen i en vanskelig økonomisk situasjon etter kommunesammenslåing, så det fantes ingen ressurser til dette prosjektet. Dette var et forvirrende punkt i utlysningen også, at Kulturbarn ikke hadde administrative økonomiske ressurser å bidra med.

Skapende barn

Løsningen ble å henvende seg til Cultiva, Kristiansand kommunes energiverksstiftelse, som hadde finansiert Skapende barn. De var villige til å utvide bevilgningen for å gjøre det mulig å søke om plass i Kulturbarn. Vi ber Stoveland fortelle mer om Skapende barn.

– Min samarbeidspartner gjennom hele Skapende Barn, Marianne Godtfredsen, jobber i oppvekstsektoren i kommunen og er en viktig pådriver for Skapende barn. Prosjektet startet med å se på hvor behovene ligger når det gjelder tidlig innsats. Det handlet om å komme tidlig nok på banen, om deltagelse for alle og å bryte en sosial arv. Ikke alle har kulturelle og skapende uttrykk tilgjengelig. Mangelen på stimulans gjør at mange kommer dårligere ut av det seinere, for eksempel ved skolestart.

Stoveland beskriver modellen som forholdsvis enkel: Seks barnehager ble plukket ut av Oppvekstavdelingen i kommunen, og får besøk hvert halvår. 48 barnehager har vært med, noen av disse har deltatt to ganger, men med nye barn.

– Barnehagene plukker ut en gruppe etter gitte kriterier, maksimalt åtte stykker, og disse er med i hele prosjektperioden. Halvparten velges fordi man tenker de kan ha et utbytte av et slikt prosjekt, for eksempel hvis de har tapt litt på den sosiale fronten. I tillegg velger man fire barn som fungerer godt i barnehagen. Vi har sett gode effekter, blant annet av at barna har en mindre gruppe å forholde seg til. De blir bedre kjent med hverandre og lærer mye av hverandre. De har også fått tilgang på nye måter å uttrykke seg på.

Viktig med ildsjeler

Stoveland understreker viktigheten av å få med ildsjeler og folk med erfaring.

– Vi var heldige å ha med dyktige Sylvi Hjertvik, nå pensjonist, men som tidligere var mangeårig barnehageleder og ildsjel i Odderøya kulturbarnehage. Hun var sentral for å få til et interaktivt prosjekt som var godt integrert i barnehagen. For å lykkes med et kunstprosjekt som dette er det avgjørende at alle de ansatte i barnehagene er påskrudd og aktivt deltagende. Det var veldig fint å ha en med Sylvis erfaring ut i barnehagene, en som kjenner alle de praktiske hindringene.

Ikke minst er det viktig med ferdigheter i å involvere alle.

– En annen stor ressurs, som vi fikk gjennom Kulturbarn, var keramiker og kunstpedagog Ingrid Skarprud. Hun holdt seminarer med de ansatte i barnehagene, og kjørte en pilot direkte med barna og pedagoger i Odderøya barnehage. Det var fint å se hvordan hun involverte hele barnehagen. Alle de ansatte måtte akseptere å være med.

Mangel på ressurser i barnehagene

Stoveland forteller at prosjektet har møtt mye velvilje, men også knapphet på ressurser.

– Det er ikke til å stikke under en stol at det er utfordrende å sette av tid til et stort kunstprosjekt med de minste i en barnehagehverdag der rutiner og loggføringskrav bruker opp mye av dagen. Det har vært kø blant barnehagene for å få prosjektet og mye velvilje blant folk i lederposisjoner, men det er ressursene som mangler.

I Kulturbarn-prosjektet var det barna selv som valgte en hovedkunstner å fokusere på.

– Opplegget var helt nedpå: Barn som jobbet på gulvet etter action painting-metodene til amerikaneren Jackson Pollock. Og flere av barnehagene har jobbet videre i etterkant sjøl. Det var jo et mål med prosjektet for vår del, at de kunne videreføre arbeidet. Men det krever at de voksne er trygge på det de gjør, at de føler seg trygge på å jobbe med kunst. Dette har vært en viktig erfaring for oss.

Større forarbeid savnes

Hovedmålet med prosjektet Kulturbarn, slik Kulturtanken formulerer det på egne nettsider, er å «oppnå samarbeid innad i kommunene og finne måter å bruke den kunst- og kulturfaglige kompetansen på tvers av institusjonene». Det er altså i hovedsak kommunene selv som står ansvarlige for å skape rom for samarbeid mellom barnehager, skoler og kulturaktører som bibliotek og kulturskoler, samt videreføre dette samarbeidet etter at prosjektet Kulturbarn formelt ble avsluttet.

Hvordan fungerte samarbeidet i praksis?

–  Vi ble ikke tilbudt så mye konkret, men måtte sette egne behov inn i prosjektet. Da vi fant ut at det fungerte slik fikk vi mer ut av det. Dette hadde nok også med pandemien å gjøre. Vi fikk ikke gjennomført like mange møter som planlagt på grunn av koronasituasjonen.

Ifølge Stoveland kunne Kulturbarn vært tjent med et større forarbeid.

– Det ble veldig opp til oss hva vi ønsket å få til. Vi fikk en del informasjon, gjennom møter, seminarer og pakker med ulikt materiale til barnehagene. Likevel føltes det kanskje som man måtte levere mer enn man fikk tilbudt. Det er et stort sprang fra å ta initiativ til noe, til å overbevise kommunene om hvor viktig det er å jobbe med kunst og kultur helt fra barnehagealder. Men all ære til prosjektledelsen, og for at noen tar utfordringen, understreker Stoveland.

Barnehagene har blitt liggende bak

Barnehagene har aldri vært en like etablert del av det nasjonale kunst- og kulturtilbudet som skolene har gjennom Den kulturelle skolesekken. Da skolesekken var organisert under Rikskonsertene fantes det produksjoner som var ment for denne gruppen, men Kulturtanken fikk ikke videreført mandatet om å tilrettelegge et opplegg for de yngste barna.

Tilbudet har derfor vært spredt, både geografisk og i tid, selv om steder som Porsgrunn og Bergen har jobbet med egne prosjekter under tittelen Den kulturelle bæremeisen. Inntil det ble nedlagt var tanken med Kykeliky-konferansene å gjøre noe med dette. I kjølvannet av Kykeliky oppsto Kulturbarn 0-8 som et initiativ i stor grad for å tilrettelegge for samarbeid mellom kunst- og kulturaktører innad i kommunene – rettet mot de minste.

Arbeidet med å tilby barnehagene et tydeligere og mer stabilt kunst- og kulturopplegg er ekstra aktuelt etter at den første barne- og ungdomskulturmeldingen ble lagt frem av regjeringen. I meldingen går det frem at barnehagene skal inkluderes i DKS-ordningen. Det følger derimot ikke med penger til å gjennomføre dette, noe Periskop har dekket blant annet her. Det betyr at de økonomiske midlene som allerede finnes må fordeles på flere.

Et annet potensielt stort problem med meldingen, er at kommunene synes å bli gitt stort ansvar for å forvalte den nye DKS-ordningen, uten at det er lagt tydelige føringer for at det skal gjøres og hvordan det skal gjøres. Hva mener Stoveland skal til for å få kommunene om bord på lengre sikt slik det ser ut i dag?

Viktig å begynne tidlig

– Kulturloven må styrkes, så kommunene er helt klar over hvilket ansvar de har. Det må tydeliggjøres hvor viktig det er å gi de minste et kvalitetstilbud innen kunst- og kultur. Jeg, med flere, mener det er en dårlig investering å sette inn masse midler på brannslukking så sent som i 10. trinn: Du må investere der det kan gro. Det skal mindre penger til, og resultatene og potensialet for vinning er store, sier Stoveland.

Samtidig er hun klar på at det er tunge, byråkratiske strukturer som må snus.

– Det må settes opp en tydelig og forskriftsfestet rammeplan for kulturskolen for eksempel. I dag forpliktes ikke kommunene til å ta ansvar for å gi faglig bredde, komme i gang med de aller minste, eller redusere ventelister. Det er store mangler i tilbudet i mange små kommuner, man henger ikke med på relevante og tidsriktige tilbud. Det er ikke greit, fastslår Stoveland.

Veien videre

Kulturbarn-rapporten har en side viet «Oppnåelse av prosjektets mål». Her kan man lese fire anbefalinger, som kort fortalt går ut på: 1. Skape nasjonale nettverk i arbeidet med kunst og kultur. 2. Fokusere på kompetanseheving blant ansatte som jobber med barna. 3. Besøk av profesjonelle utøvere i barnehagene. 4. Mer forskning.

Forhåpentlig vil noen lytte og sette liv til anbefalingene, for alt dette er forutsetninger for å skape et tilbud for de minste.

Hva tar Kristiansand med seg fra Kulturbarn, og hvor bør veien videre gå?

– Det er viktig å ta vare på verdiene som er skapt! Og det er sentralt å samarbeide med aktørene som allerede er etablert i kommunene, som kulturskolen og oppvekstsektoren. Vi vil jobbe videre for å få inn de minste barna. Her begynner jo ikke Kristiansand på null. Vi ligger vel kanskje bedre an enn mange, sier Stoveland.

Hun mener den største utfordringen ligger i arbeid på tvers av fag og sektorer.

– Hvis kommunen lykkes med tverrsektorielt samarbeid og satsing på de minste i kulturskolestrategien, får de til noe som er utfordrende overalt. I praksis er det utrolig vanskelig å jobbe på tvers av sektorene! Det samme gjelder hvis man vil utvide et ansvarsområde og sikre det med økonomiske ressurser – som det å inkludere de minste barna i kommunens kunst- og kulturarbeid.

Hun forteller at det jobbes med å lage en manual for videre arbeid.

– Vi jobber nå med en «kokebok» for Skapende barn. Den skal handle om kunsten som språk og uttrykksform, deltakelse for alle, implementering av kunstmetodikk i barnehagen og hvordan man trygger de voksne.

Håp om å åpne øyne politisk

Etter å ha lest sluttrapporten for Kulturbarn 0-8, og å ha snakket med Inger Margrethe Stoveland om erfaringene fra Kristiansand, er det lett å få følelsen av at det er mange ambisjoner og stor velvilje for å jobbe med kunst for de yngste barna.

Problemet er at ambisjonene hverken er støttet av lovbestemmelser eller penger til å videreføre prosjektet. Dette er synd, fordi samarbeid på tvers av kommunale sektorer er en nøkkel til å gi de små et varig og stabilt kunst- og kulturtilbud av høy kvalitet. Og et slikt tilbud vil ha masse å si for dem videre i livet.

Initiativtakerne til Kulturbarn er ikke skyld i dette – det er snarere verdt å heie på at de har prøvd å ta tak i denne materien. Trolig ville prosjektet likevel vært tjent med en tydeligere strategi knyttet til hvordan de ønsket å gjennomføre samarbeidet mellom seg og kommunene. Det er viktig å få klarhet i hvordan ulike aktører i kommunene kunne jobbe bedre sammen, og ikke minst bidra med større økonomiske midler.

Faren med satsinger som Kulturbarn 0-8 er at man i praksis dytter ansvaret over på kommunene, uten å legge et konkret grunnlag for at de kan og ønsker å ta oppgaven. Det er lov å håpe at Kulturbarn 0-8 åpner noen øyne politisk, og bereder grunnen for en tydeligere satsing på kunst- og kultur for de minste. Barn er også hele mennesker, det må vi som samfunn speile når vi tegner opp hverdagen deres.