Kulturlivets erfaringer i koronaåret: – Vi har fått utfordret oss selv

2020 ble året som tvang frem en digital satsing der ingen skulle tru det digitale kunne bu. Samtidig har nedstengningsåret tydelig vist at kunst er et basisbehov også for barn.

Periskop har bedt sentrale aktører som jobber med kunst for barn og ungdom oppsummere annerledesårets viktigste lærdom. Noen håper de har gjort sitt siste digitale prosjekt, andre har sett nye muligheter. Det digitale har også åpnet dører internasjonalt. Men ikke noe i hele verden slår det fysiske møtet. Dessuten trengs både en plan B og C i bakhånd. Minst.

Hva har vært bra for scenekunsten med koronaen? Ingenting!

Ådne Sekkelsten, Daglig leder i Norsk Scenekunstbruk og direktør for Kloden teater

Scenekunstbruket måtte i år gjøre festivalen Showbox heldigital, en utenkelig tanke i fjor. Året har vært spesielt brutalt for de frie kompaniene som lager teater for barn og ungdom, forteller Ådne Sekkelsten.

– Den viktigste lærdommen fra 2020 er at vi til enhver tid må være gode på omstilling. Og på å gjennomføre alternative løsninger innen hovedoppdraget vårt: Formidling og utvikling av scenekunstfeltet for unge. For scenekunstkompaniene har nedstengningen vært spesielt brutal. Mange er små foretak som fra en dag til en annen mistet inntektsgrunnlaget og muligheten til å spille for et publikum.

For Scenekunstbruket har det vært viktig å bidra til aktivitet, for å holde liv i kompaniene gjennom denne perioden.

– Vi var tidlig ute med å tilby refusjon til arrangører som betalte ut honorar for avlyste forestillinger. Vi opprettet en egen tildelingsrunde for at kompaniene kunne søke om «korona-tilrettelegging». Og vi bestemte oss for å gjennomføre festivalen Showbox uansett, i en eller annen form, forteller han.

Digitalt krasjkurs

Hva har vært bra for scenekunsten med koronaen? 

– For scenekunsten i seg selv er jeg er fristet til å svare med ett ord: ingenting! Perioden har virkelig understreket scenekunstens styrke, det levende møtet mellom scene og sal, noe som skjer her og nå. Når det er sagt, så har det kommet gode prosjektideer av at man var tvunget til å tenke nytt. Jeg er utrolig imponert over kompanier, institusjoner og enkeltkunstnere som har klart å skape magi også under koronaen, både digitalt og live.

2020 bød på et krasjkurs i digital formidling av dans og teater, forteller Sekkelsten. Han tror mye av dette kan være berikende i enkeltproduksjoner også framover.

– Men det erstatter ikke på noen måte det levende møtet! Derimot kan digitale aspekter bidra til å styrke formidling av fagstoff. Jeg opplever at scenekunstfeltet har lært mye og tenker nytt rundt kommunikasjon og formidling, og hvordan produksjonsprosesser planlegges.

Hvordan har dette året endret måten dere tenker teater på?

– Vi har nettopp gjennomført vår festival Showbox i heldigital versjon. Det håper jeg blir siste gang. Samtidig ble det en festival hvor vi utfordret oss selv til å se på mulighetene i denne unntakssituasjonen. Det handlet både om utviklingen av fagfeltet, kompetanseheving blant kunstnere og formidlere, og synliggjøring av kunstnere.

– Vi har alltid hatt fagprogram under festivalen, men ikke i samme omfang som i år. Vi utviklet vår egen podkastkanal, produserte kunstnersamtaler og koblet vårt internasjonale nettverk tett opp til dette. Erfaringene vil endre planlegging og gjennomføring av neste års festival, med en god veksling mellom live-forestillinger og et fagprogram tilgjengelig for alle, hvor enn du er i verden.

Frykter utrygg fremtid

Hvordan ser barne- og ungdomsteateret ut om fem år?

– Min største bekymring er at vi etter denne pandemi-perioden har mistet mange gode kunstnere på veien. Enten ved at de rett og slett har gått konkurs eller at noen bestemmer seg for å finne på noe annet, sier Sekkelsten.

– Scenekunsten for barn og unge ligger på et høyt kunstnerisk nivå i Norge, og det har vært en veldig god utvikling de siste 20 årene. Feltet har fått lov til å utvikle seg i ulike retninger, noe som har gitt et stort kunstnerisk mangfold. Jeg er redd for at de som tidligere tok risikoen ved å satse på egne kunstneriske ideer og dannet kompanier som har reist rundt omkring i hele landet, nå vil tenke seg nøye om og kanskje søke muligheter innenfor tryggere omstendigheter, som et regionteater. Dette er fullt forståelig, men det gjør meg bekymret for det kunstneriske mangfoldet som scenekunsten for de unge er godt kjent for langt utenfor vår landegrense, sier Sekkelsten.

En fantastisk respons på de digitale initiativene

Gerd Elise Mørland, Avdelingsdirektør for formidling ved Munchmuseet

Fire av fem tilbud til barn og unge ved Munchmuseet har vært digitale i 2020. Digitale kanaler krever en annen måte å jobbe på, så 2020 har vært et læringsår for MUNCH, forteller formidlingsdirektør Gerd Elise Mørland.

– Fra et praktisk synspunkt har vi lært at vi må tenke helt nytt rundt hvordan vi jobber, og at det krever nye måter å organisere arbeidet på. Digitale kanaler krever langt mer innholdsproduksjon enn tradisjonell formidling. Fra et strategisk synspunkt må vi finne en løsning på at hvordan vi skal forholde oss til at det bare er oss kunstfolk som kjenner innholdet i et tradisjonelt kunstbegrep. Å skille «kunst» fra «læremateriell» er det strengt tatt bare vi som er opptatt av. Opplevelse og erfaring for publikum er det som tvinger seg inn i sentrum – ikke hvem som innafor og utafor i forståelse av og eierskap til kunsten.

– I 2020 har vi hatt fem store hovedprosjekter: Vi har utviklet en app til formidling i DKS, produsert video for vinterferieverksteder, hatt live-strømming for DKS i samarbeid med FlaatenBjørk kompani og arrangert familieprogrammet MiniMunch – Ekely spesial. I tillegg har vi laget lærermateriell til ny læreplan i samarbeid med Cappelen Damm Skole, forteller Mørland.

Må tenke nytt uansett

Hvordan har dette året endret måten dere tenker rundt å drive kunstformidling for barn og unge på?

– Jeg tror vi vil se tilbake på 2020 som et år for læring. Vi har testet ut mange nye måter å jobbe på, og prosjekter vi har hatt på lista har blitt lansert raskere enn planlagt. Når vi kommer på den andre siden gleder vi oss til å systematisere læringen fra alt vi har erfart. Uavhengig av korona og praktiske utfordringer, har vi lenge vært i en prosess med å tenke nytt om hele økosystemet for kunst til denne målgruppen. Når den bra kunsten ikke når ut, nytter det ikke å sutre og klage på at målgruppen ikke verdsetter oss – vi må jobbe beinhardt med å finne løsninger.

Hva har vært bra for kunstfeltet med koronaen?

– Situasjonen har tvunget frem en større digital endringsvilje i institusjonene, noe som blir viktig på sikt. Motstanden mot digitale kunstopplevelser har blitt mindre noen steder. Hos oss har vi opplevd en fantastisk respons på de digitale initiativene, som innebærer direktesendte omvisninger fra utstillinger, kjente artisters tolkninger av Munchs kunst, Min Munch-serien (med blant annet Penelope Leah og Tracy Emin), Munch + Litteratur med blant annet Nora Mehsen, og guidede turer fra Ekely, Åsgårdstrand og museet.

Nådd 70 millioner

Hvilke muligheter har dere oppdaget?

– For oss har vi sett en helt ny måte å nå ut til et stort og ikke minst nytt publikum, spesielt utenfor kunstfeltet. Kommentarer og tilbakemeldinger forteller oss at mange setter pris på denne formen for tilgjengeliggjøring av kunsten – det ser ut til å engasjere et publikum som vanligvis ikke ville besøkt oss. Det er også verdt å nevne at vi har nådd over 70 millioner mennesker over hele verden, kun med de digitale omvisningene!

Hvordan ser kunstfeltet ut for barn og unge om fem år, tror du?

– Om fem år tror jeg det blir klarere at et «kunstfelt for barn og unge» var en forbigående idé. Å samle et felt på bakgrunn av en bred målgruppedefinisjon uten andre fellestrekk enn «kunstfaglig kvalitet» er ikke lenger så relevant i praksis. Om fem år håper jeg det er klarere for alle som jobber med kunst for barn og unge hvordan vi kan være tilstede i deres hverdag og bety noe for dem. Ikke bare lure på hvordan vi skal få dem til å komme til oss og vår verden slik vi ser den, sier Mørland.

Året bekreftet viktigheten av musikk

Martin Hagfors og Erik Johannessen i bandet Meg og kammeraten min.

Den erfarne duoen har holdt på med barnemusikk i 15 år, og har vært nominert til Spellemannprisen flere ganger. 2020 har blant annet vist dem viktigheten av å holde på med musikk.

– 2020 har vært en tydeliggjøring av at kultur er høyt verdsatt, at det er et basisbehov for de aller fleste. Når statsministeren oppfordrer til hjemmekontor samtidig som vi i vårt tilfelle spiller over 100 konserter, både gjennom DKS og vanlige konserter, merker vi godt gleden vårt publikum har av denne muligheten. Året har bekreftet at musikk er en grunnpilar i det vi oppfatter som det normale, forteller de.

Har det åpnet seg noen nye muligheter for dere dette året? 

– Da alt stengte, fikk vi mulighet til å bruke ekstra tid på innspilling og produksjon av vår siste plate, Sjeldne skjell. Dette har ført til at plata rett og slett har blitt bedre. I lys av at vi har mistet en stor del av våre offentlige konserter, er det vanskelig å trekke frem så mye positivt med dette året. Men: Vi har begynt å tenke nytt og forsøker å finne nye måter å kommunisere med vårt publikum på. Blant annet er vi i gang med en interaktiv aktivitetsportal som vi kaller Logikk og Musikk.

Strømming og klima

Året har også ført med seg en bevisstgjøring rundt klimaavtrykket hos turnerende kunstnere, tror de to kammeratene. Der spiller digitaliseringen en sentral rolle.

Hvordan har dette året endret måten dere tenker rundt å drive med musikk på?

– Som de fleste andre artister har vi også formidlet musikk via strømming. Strømming er på ingen måte en fullgod erstatning for levende konserter, men når det profesjonaliseres kan det være tilfredsstillende og smart. Særlig i lys av klimaendringer og behovet for å redusere vårt CO2-fotavtrykk med mindre reising.

Hvordan ser musikkfeltet for barn og unge ut om fem år, tror dere?

– Vi tror det blir en prioritert del av kulturlivet og forhåpentligvis i skolesammenheng et fristed for fantasi som ikke blir innlemmet i et forhåndsbestemt pensum, sier Hagfors og Johannesen.

Lurt å ha både en plan A, B og C

Stina Ask Mikkelsen, daglig leder i Barnefilmfestivalen i Kristiansand

Det er blitt lavere terskel for å møtes online i 2020, noe som har ført til et spennende fellesskap med kolleger over hele verden. Kontakten med skolene ble svært viktig dette året, forteller Stina Ask Mikkelsen, daglig leder i Barnefilmfestivalen i Kristiansand

Hva er det viktigste dere i Barnefilmfestivalen har lært i 2020?

– Først og fremst har vi sett verdien av å være fleksible, og kunne snu oss rundt og tenke helt nytt i en uforutsett situasjon. Vi har også lært at det er lurt å både ha plan A, B og gjerne C klare i bakhånd.

Hun forteller om nye måter å samarbeide på, ikke minst internasjonalt.

– Møteplasser for samhold og støtte har vært helt sentralt. Jeg har snakket mer med mine internasjonale kolleger enn jeg ville gjort i et normalår. Samtaler, råd og erfaringsutveksling har vært gull verdt. Vi har lært at det finnes gode muligheter for å «møtes» online, noe det kanskje var høyere terskel for tidligere.

For festivalgjennomføringen ble kontakten med skolene sentral.

– På grunn av situasjonen valgte vi i år å fokusere på skolene som publikum. Vi utviklet en skreddersydd online-portal for målgruppen, noe som har ført til en tettere oppfølging enn tidligere. En verdifull dialog med lærerne har gitt oss økt kunnskap om skolenes situasjon, preferanser, muligheter og begrensninger.

– Det viste seg heldigvis at den sterke skepsisen da vi måtte tilby en online-utgave av festivalen, muligens var noe overdrevet. Samtidig mener vi at den ultimate opplevelsen på kino, og ikke minst direkte møte mellom publikum og filmskapere har en egenverdi, som ikke uten videre kan erstattes av digitale løsninger.

Filmproduksjon med barn på laget

Mikkelsen forteller at Barnefilmfestivalen både har blitt filmprodusent, og har satt publikumsrekord i koronaåret.

– Da Norge stengte ned, satt vi klar med et rykende ferskt festivalprogram som var klart til lansering. Alt stoppet opp, og ingen av våre opprinnelige planer var gjennomførbare. Vi måtte tenke helt nytt for å nå ut til barn og unge, forteller hun.

Derfor opprettet de prosjektet #Innestengt – barn og unge i koronatida. Det skal bli en dokumentarfilm og en museumsutstilling våren 2021.

– Tanken er å dokumentere den historiske koronatida ved hjelp av kreative innsendte bidrag fra barn og unge fra hele Norge. Alle bidrag vil også bli lagret for fremtiden i museets arkiv, forteller Mikkelsen.

Lærerne likte online-muligheten

Mikkelsen forteller at Barnefilmfestivalens publikumsrekord kom svært uventet.

– I dette annerledesåret er det nærmest absurd, men også veldig gledelig å kunne melde om rekordoppslutning fra skolene på over 14 500 besøkende. Vi opplevde en overraskende stor entusiasme og oppslutning.

De satset aktivt på formidling, blant annet med skriftlig materiale til filmene.

– For første gang prioriterte vi pedagogiske filmstudieark tilpasset læreplanen til alle filmer i festivalprogrammet, med oppgaver som oppfordret til diskusjon, lek og læring. Dette ble veldig godt tatt imot, og er noe vi ønsker å satse på fremover.

– Det var en underlig følelse å arrangere festival uten å se et eneste menneske, men det gledet virkelig å få tilsendt bilder og videoer av «festivalstemning i klasserommet» fra ulike skoler. Andre fikk en festivalmulighet de tidligere ikke hadde hatt på grunn av avstand og bussutgifter. Som en av lærerne skrev – «Film er ikke nødvendigvis best på kino for skoler i periferien».

– Det har vært spennende og lærerikt å arrangere festival på en helt ny måte, men samtidig håper vi å være tilbake sammen i kinosalen i 2021. Vi planlegger en hybridløsning der vi samtidig beholder online-plattformen, avslører hun.

Lærdommer for Kino-Norge

Hvordan har dette året endret måten dere tenker rundt å drive filmformidling på?

– Vi tenker nytt rundt online-muligheter, som er blitt et ekstra formidlingsbein å stå på. Vi har snudd litt på tanken om at «alle skal besøke oss», og blant annet arrangert pop-up visninger og sendt filmverksteder på turné fra skole til skole. Slike muligheter vil vi utforske videre.

I førjulstiden har Barnefilmfestivalen tatt i bruk uterommet i byen, og blant annet vist kortfilm med vintertema for barn på storskjerm på torvet. Tilbakemeldingene har vært overveldende positive.

– Noen foreldre forteller oss om et tøft år der de har måttet si opp strømmetjenester, fritids- og underholdningstilbud på grunn av dårlig økonomi. Utekinotilbudet er gratis, og vi håper å gjøre det til en årlig tradisjon, sier Mikkelsen.

Hvordan ser situasjonen for barne- og ungdomsfilmen ut om fem år?

– Studier fra liknende situasjoner har vist at en pandemi gjerne akselererer trender som allerede er på vei. Vi er usikre på hvor mange forsinkelser i filmproduksjon koronaen vil forårsake. Men for Kino-Norge kan man jo frykte en enda hardere kommersialisering med fokus på blockbusters, noe som kan gå utover repertoarbredden på kinoer med få saler. Men vi er kanskje enda mer spent på varslede endringer i støtteordninger, og hvordan det vil slå ut for norsk kinofilm for barn i framtiden.

Koronaen har vært bra for de digitale formatene

Ragnfrid Trohaug, forlagssjef i Cappelen Damm Barn og ungdom

Litteraturen skal ut til barna – uansett, ble mantraet til Ragnfrid Trohaug og Cappelen Damm da alt stengte ned. Det valget er de glade for.

– Det viktigste vi har lært? At bøkene skal ut og litteraturen må skapes, uansett. Da Norge stengte ned i mars, bokhandlersalget stupte og ingen hadde oversikt over hvilken situasjon vi hadde, tok vi i Cappelen Damm et viktig valg: Vi utsatte ikke titler, men jobbet på som om alt var som normalt, forteller Trohaug.

Hva har vært bra for litteraturen med koronaen? Har dere oppdaget noen nye muligheter?

– Som resten av Norge har vi lært at det langt på vei går an å løse oppgavene vi har digitalt, også når det gjelder møter. Noen av oss gikk rett fra flanellograf til heldigital virkelighet, og det fungerte bra. Koronasituasjonen har jo gitt et løft til nedlastbare lydbøker og bøker i strømmetjenester, så her var det omstendighetene som fikk opp turtallet på det digitale. Så koronaen har vært bra både for de digitale formatene og digitale kjøpsløsninger som klikk og hent, for eksempel.

Papirboka står for mange som motsetningen til de nye digitale løsningene. Men når det kommer til litteraturformidling, tvang digital nytenkning seg frem også på litteraturfronten.

– Situasjonen har fått opp bevisstheten om diversitet i format hos mange som ikke hadde det fra før av. Når det gjelder formidling, tenker jeg at noe kommer vi til å fortsette å gjøre mer av digitalt. Blant dette er presentasjon av titler i bokråd hos bokhandlerkjedene, litteraturhus og på festivaler rundt om i landet. Dette året har vist at man kan kommunisere og se hverandre, dele dokumenter og arbeide i vei selv om man sitter på ulik kant av landet.

Litteratur i flere formater

– Etter trekvart år uten vanlige tilstander, er vi samtidig blitt veldig bevisste på at det å møte folk, enten i formidlingsøyemed eller for å bygge relasjoner, gjøres aller best gjennom å møte folk. Så vi kommer aldri til å slutte å møte hverandre fysisk, men vi er nå klar over at vi også kan formidle digitalt.

Som et godt fungerende eksempel på digitale møter nevner Trohaug IBBYS foredrag om årets bøker .

– Det er en foredragsrekke som åpenbart må være fast på nett framover, sånn får de mye større rekkevidde og gjennomslagskraft enn tidligere. Offentlig finansierte kulturinstitusjoner vil framover få et større press på seg for å gjøre mer digital formidling, for å kunne oppfylle rollen som nasjonale aktører.

Hvordan ser litteraturen for barn og unge ut om fem år?

– Jeg tror enda flere nye stemmer vil høres. Fortellinger fra forfattere med foreldre og besteforeldre som er førstegenerasjons innvandrere vil det være flere av. Og litteraturen vil fortsatt fortelles i ulike formater: Fortellinga mellom to permer vil ikke være den eneste måten å møte litteratur på. Med fritidslesing som en trua syssel, vil denne type lesing i enda større grad foregå i skolens regi som en lekseaktivitet og skoleaktivitet.

– Håpet er at format, plattform, avsender til sammen gjør at leserne er nysgjerrige på litteraturen og fortsetter å lese både skjønnlitteratur og sakprosa, sier Trolaug.