Kulturopplevelser og distraksjoner glir over i hverandre når Ultima inntar Sentralen

– Skal vi gå ut og herje litt, kanskje?
– NEI!!!

En ung rabagast spinner rundt sin egen akse, om og om igjen, helt øverst i den store, tunge marmortrappeoppgangen inne på Sentralen. Langt der nede i første etasje, fra det barnevognvennlige kaféområdet som kalles Vinterhagen, kan man høre klirringen fra en nokså liberalt anlagt perkusjonsworkshop. Eller, kanskje det rett og slett bare er en unge som har fått med seg en liten keramikkbjelle som vedkommende nekter å gi slipp på.

Her oppe på den fornemme trappeavsatsen er tre syngende dansere sakte men sikkert i ferd med å lose et ventende publikum inn i Forstanderskapssalen, der den interaktive danseforestillingen kinShips etter hvert skal starte. Én og en familie blir plukket ut og tatt med inn. Det går an å bli utålmodig. Enn så lenge er det da også en bortimot prikkfri september-søndag ute, med skyfri himmel, lun og frisk høstluft. Akkurat denne ungen – som fremdeles spinner – er nok litt gammel for kinShips spesifiserte målgruppe, som er barn 0-2 år. Men kanskje finnes det andre grunner til å være akkurat her. Kanskje er duften av pølsebuljong fra Gullbaren, en av Sentralens mange lokasjoner, nok.

I likhet med tidligere år, tilbyr Barnas Ultima-dag en rekke verksted, installasjoner og konserter i kortformat som overlapper hverandre. Du skal bruke noen timer for å få med deg alt, men det er kanskje ikke hensikten heller – de råder publikum til å ta seg god tid, ikke stresse, og har vært nøye med å utstyre alle de ulike programpostene med anslag på hvilken aldersgruppe de kan passe for. Samtidig som innslippet til kinShips, foregår for eksempel musikkteater-forestillingen Čázevulošnieida – Undervannsjenta, basert på den sjøsamiske fortellingen “Havfruen”. Målgruppe: 3-6 år. Den har vist seg å være populær, det er fullt inne på scenen som lyder navnet Gymsalen, og etternølere må eventuelt vente til neste forestilling, halvannen time senere, eller finne seg noe annet som frister.

Bakterieballett

Til slutt får alle som vil plass inne i Forstanderskapssalen. Danseforestillingen foregår ute på gulvet, der publikum til vanlig sitter. Der er barn og foreldre plassert i små “skip”, runde krybber med hjul på, som skal forestille éncellede bakterier. De som ikke får plass, kan sitte oppe på scenen. Danserne synger fortsatt på det pussige omkvedet de har gjentatt under hele innslippet. Det har en engelsk tekst som handler om bakterier. Et utdrag: Your skin has a unique population / some protect / some make us vulnerable. Nå ville nok ikke barn mellom 0-2 år fått særlig mye ut av dette budskapet om det ble sunget på norsk heller – det er uansett et valg som minner meg om en av mine hjemmesnekrede holdninger til samtidsmusikken og dens omegner: Musikk som har mye interessant å si, men som finner noen ganske snåle, bakvendte måter å få det frem på.

Det er lett å tenke på vann-nymfene i begynnelsen av Wagners Rheingold eller for den del en hel drøss av populærkulturelle fremstillinger av harmoniske havfruer og sjøvesener, både før og nå, der de beveger seg rundt i det mørke rommet. Musikken, som blir spilt over anlegget, starter med dulgt pianospill som sprer impresjonistiske rysjegardiner ut i rommet. Barnas pludring faller i ro, og sakte men sikkert begynner tre danserne å trekke de ulike vognene rundt på gulvet i langsomme bevegelser, nesten som døsige radiobiler. Det går faktisk an å tenke på bakterier av det, forestillingen gir mening – og selv om de fleste sikkert hadde foretrukket å sitte i en av disse vognene, følger også barna på tribunen med på det som skjer.

Etter hvert samles alt i en “flytende øy” midt ute på gulvet. Danserne beveger seg rundt, gjør noen sprelske gledeshopp, musikken har fått raskere puls. De kaster lange og korte bølger gjennom de turkise repene som vognene er tjoret fast i, og ungene som ikke allerede er hypnotisert av den dvelende, meditative stemningen, blir det kanskje nå. Så splittes den lille øya opp igjen, vognene sprer seg utover gulvet og de tre danserne synger den samme sangen som de startet denne mystiske tjue minutters seansen med, om alt det rare som bor på overflaten av kroppen vår. Dett var dett – kinShips er en sympatisk, liten forestilling.

Om banker og barnekultur

Hva skulle vi gjort uten havet? Sku vi bært båtan? Det er lett å tenke på det kjente nordnorske visdomsordet når vi beveger oss gjennom kulturhusets kriker og kroker denne ettermiddagen. For hva skulle barnekulturen gjort uten det store, gåtefulle elementet vi omgir oss med? Barnas Ultima-dag 2024 har valgt seg vann som tema. Forestillingene handler om livet i havet, fra det mytologiske til det empiriske. Barn inviteres til å lage lyd med vann, å lage lydbad ved hjelp av ulike perkusjonsgjenstander, man kan lytte til lyder fra havet og se på film med maritimt tema. Ultima 2024 har som sådan valgt seg lengsel som sitt overhengende tema – og, det er klart, vann kan ha alt og ingenting å gjøre med den følelsen. Men vann, og livet i det, er jo først og fremst et av de viktigste temaene i barnekulturen. Det dukker stadig opp som motiv og setting, enten det er snakk om musikk, film, litteratur, dans eller annen kunst.

Det er ikke så rart, særlig ikke når poenget er å introdusere barn for ulike lydopplevelser som kanskje ikke har tydelige melodiske føringer, allsangrefrenger og så videre, men som handler om å forholde seg til musikk som sted. Også for voksne tror jeg havet er en av de helt sentrale metaforene vi vender tilbake til og finner forklaringskraft i når vi kommer den typen musikk i møte. Men det er heller ikke fritt for at den er full av troper. I Marmortrappen ligger Christina Lindgrens installasjon Engangsplast-elva, et scenografisk uttrykk for vår utbredte bruk av engangsplast. I møtet med disse langstrakte pølsene av blek og gjennomsiktig plast, som skal ta publikum opp fra første etasje og gjennom byggets irrganger, er det vanskelig å ikke kjenne på déjà vu-følelser som strekker seg helt tilbake til min egen barndoms møter med kunstformidling. Er ikke denne resirkuleringen… resirkulert? Sånn må det kanskje være – vi er jo ikke kvitt svineriet. Men det er også lett å kjenne seg en anelse blasert, kanskje særlig i disse omgivelsene.

For Sentralen er og blir en bank. Det er ikke til å komme ifra, selv om den blir gjenbrukt som kulturhus. Flere festivaler og kulturarrangementer har prøvd – men forsøk på å utsmykke disse omgivelsene, på å skape en oppslukende opplevelse som handler om noe annet enn stein, metall og gammel rikdom, har en tendens til å få noe stusselig over seg – aldri så forseggjorte kulisser blir fort skrammel som liksom bare ligger henslengt i korridorene.

Følger vi plastelva ned fra Forstanderskapssalen, kan vi gå innom Hvelvet, hvor MIRAGE filmfestival presenterer to kortfilmer av Jan Otto Ertesvåg – Bergtatt og Tipp-topp. Sistnevnte er en animert kortfilm som handler om søppel som har drevet på land, ulike fargerike plastdingser som liksom krabber og krafser seg rundt på svabergene. Miljøbudskapet er tydelig – men mest av alt er det ganske innbydende og artig å se på. Bergtatt er en annen skapning – en dvelende, kort undervannsdokumentar som handler om hverdagen til små snegler. Vakre bilder av bløte former som trekker seg inn og ut, små oksygenbobler som samler seg utenpå sneglehusene, bølgene i vannet, sandens tekstur.

Saktens kan Ertesvågs lille kunstfilm, som jeg kanskje vil karakterisere som all-alder, være en påminner om at veldig mye av fascinasjonen for overflate, tekstur og ulike former som samtidsmusikken kan lokke fram, naturligvis finnes i naturen. Veien fra å forgape seg i mønsteret på et skjell, eller lyden av havmassene, til å finne fram i den menneskeskapte kunsten, er ikke så lang. Det unge publikummet inne på Hvelvet reagerer på litt forskjellige måter. Noen blir sittende helt stille og glane på Ertesvågs bilder. Andre løper rundt i ring. Én urolig sjel ruller seg inn i en yogamatte, som en jublende wienerpølse.

“Gæren elg”

Gjør det egentlig noe om høydepunktet fra timene en småbarnsfamilie tilbringer på Barnas Ultima-dag er fryden av å leke en pølse, eller for den saks skyld gleden av å spise en? Om det er å få mast seg til et kakestykke, eller unne seg en spontan piruett på en fornem trappeavsats og kjenne at gledeshylet smeller i marmorveggene? Videre: Er en slik barnedag først og fremst et tilbud som målrettet skal fremme interessen for samtidsmusikk hos barn, eller er det et aktivitetstilbud for småbarnsforeldre med denne interessen?

Kanskje det er greit om dette faktisk er åpne spørsmål. Selv om jeg for eksempel blir veldig bevisst på Sentralens åpenbare begrensninger som formbart konsertlokale som voksen publikummer, viser jo noen av barna rundt meg at det kan være et ganske artig sted å utforske, der det veksler mellom det gamle og fornemme i Marmortrappen og Vinterhagens TV-spillbrett-aktige, moderne trappeforvirring. Denne barnedagen reflekterer Ultimas ønske om å fjerne grensene rundt samtidsmusikken og resten av kulturen – forståelig, sikkert nødvendig også. Og da er det kanskje kunstig å sette et skille mellom hva det er meningen at de skal oppleve og hvordan de bruker den.

Dagen er kanskje på sitt beste når regien er løs, som den er på BIT20s komposisjonsverksted, hvor de lærer barna å bruke BITWaves-appen, der du kan lage dine egne ett minutt lange lydkollasjer ved hjelp av en smarttelefon. Dette verkstedet foregår i prosaiske omgivelser, i en rekke møterom som til daglig brukes til å diskutere kulturelt entrepenørskap. Her kan ungene benytte seg av ulike perkusjonsinstrumenter, gonger, visper og ikke minst bøtter fylt med vann (hold godt på telefonen!), og ved hjelp av et ganske intuitivt grensesnitt kan de manipulere de ulike lydene, endre hastighet og tonehøyde. Noen muntre “sekretærer” fra ensemblet sitter og holder oversikt over alle de ulike bidragene som lastes opp til BIT20s server – filene har navn som “Det er tissing”, “Gæren elg” og “pip pip pip pip”. De låter som lek – og som kunstmusikk.

Møterett, men ikke møteplikt

The Pond er en konsertforestilling for de eldste barna – fra 6 og oppover, står det i programmet. Siden Marmorsalen også er byggets soleklart største rom, kan det saktens også fungere som et slags oppsamlingsheat for de som ikke har fått plass på de mer intime forestillingene. Salen er et vanskelig sted å fylle, og The Pond gjør da heller ikke noe forsøk – forestillingen samler publikum på matter i en liten sone, midt ute på gulvet, omsluttet av salens mørke. Lysprojiseringene fra kunstner Evelina Dembacke flakker over trioen Parallax. De har funnet frem ulike resirkulerte gjenstander som de benytter seg av, i tillegg til mer konvensjonelle instrumenter – midt i oppsettet står en gjenstand som ser ut som en blanding av en gammel spinnerokk og en filmfremviser. Mange av gjenstandene minner om merz-kunsten til Kurt Schwitters, og musikken er dvelende, mild, preget av mange av teknikkene vi også støter på i samtidsmusikk for voksne: Ulike pusteteknikker gjennom trompeten, en gammel gitar som legges på ryggen og plukkes på som om den var et mystisk, gammeldags tastatur.

Når jeg titter rundt meg, slår det meg at voksenandelen her inne er ganske høy – noen foreldre har antageligvis likt det de hørte, og overlatt barnet til en annen foresatt. Naturligvis frister det å være syrlig her – men erkjennelsen av at det nok er akkurat det som har skjedd, får meg til å tenke på den mest vellykkede sammensmeltingen av rar musikk og barn som jeg har vært vitne til i år: Motvindfestivalen i Middelalderskogen i Rollag, der noen hundre mennesker samles i noen dager for å oppleve fritt improvisert musikk, folkemusikk og alt mulig annet snålt ute i et skogholt. Festivalen er ikke egentlig “ment for barn”, men den har vist seg å være barnevennlig – det første året var det bare noen få smårollinger der, det andre året var det en markant økning, og i år krydde det av dem.

Kanskje det er en slik suksess man får til når man ikke leter etter den. Noe av nøkkelen på den festivalen, er på mange måter at barnas musikalske preferanser ikke er tatt hensyn til – men tilstedeværelsen deres er (stort sett) heller ikke sjenerende, lyden av unger som leker i naturen og foran scenen blir en del av omgivelsene – akkurat slik den klingende musikken, lyden av de voksne og naturen rundt dem også er. Hvem vet hva slags minner de tar med seg fra en slik festival – om de dreier seg om konsertene, duften av bålet, gjentatte funn av fine pinner, kongler og steiner, følelsen av å være oppe etter leggetid, et og annet myggstikk. Jeg undres på om ikke flere festivaler i såkalt knirkete musikalske landskap kan leke mer med denne tanken – konsertopplevelser som er utformet slik at også barn får lov til å være til stede – uten å bli fanget i målgruppen, så å si. Men, som antydet – kanskje de finner fram til det selv.

Utenfor Sentralen støter jeg på flere foreldre og barn som er ferdige med Barnas Ultima-dag for i år. Når jeg spør dem hvordan det har vært, kommer de med svar som i minner påfallende mye om vanlige reaksjoner etter lignende festivaldager for voksne: Joda – noe var bra, noe var greit, noe traff ikke helt. Noen av aldersanvisningene var presise, andre føltes hakket mer harelabb. Ungene koste seg en stund, men før eller siden går man tom, både på konsentrasjon og tålmodighet. Like bortenfor prøver en kulturoptimistisk forelder seg en siste gang.

– Har du lyst til å se noe mer?
– NEI!!!