Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Det er et problem at Barnas Ultima-dag ikke treffer et bredere lag av barn

KATEGORI

Musikk,

PUBLISERT

mandag 26. september 2022

HVOR
Sentralen, Oslo

Formidling av kunst til barn krever mer enn å bare programmere kvalitetskunstneres konserter og invitere inn barna til de allerede interesserte foreldrene, skriver Tora Ferner Lange etter å ha besøkt årets rikholdige barnedag under Ultimafestivalen.

↑ Stor konsentrasjon på verkstedet «Lokomotone» under Barnas Ultimadag. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

All kunst til barn har et formidlingsaspekt. Det ligger i selve defineringen av målgruppen for kunsten, «barn», at den formidles til, kommuniserer med, eller treffer barn enten det er kunst for, med eller av barn. For arrangementet Barnas Ultima-dag vil jeg tro at forestillingene, verkstedene og installasjonene var kuratert for å treffe og kommunisere med barn som er mellom 1 og 12 år gamle, altså under ungdomsskole-alder.

Dette er kun en antakelse fra min side, siden samtidsmusikkfestivalen Ultima ikke opererer med aldersinndeling i programmet for Barnas Ultima-dag. Jeg tenker at det er synd. For selv om alle barn er unike og forskjellige – med ulike preferanser, behov, tålegrenser og interesser – er det noen generelle trinn i barns utvikling som gjør at enkelte opplegg treffer og kommuniserer best med barn over eller under en viss alder, mens andre forestillinger kan fungere for alle aldre.

Og når Ultima har kuratert et så stort og innholdsrikt program for Barnas Ultima-dag at det tar hele fire timer å oppleve alle konserter, verksteder, installasjoner og forestillinger, er det synd at det virker som om selve formidlingen av det kuraterte programmet ikke er like bevisst og gjennomtenkt som selve kunsttilbudet. For, om man i løpet av dagen skal få seg en pustepause eller en matbit (og kanskje en lur hvis man er under 2-3 år) er man nødt til å velge blant programpostene.

Barnas Ultima-dag


Arrangeres årlig under samtidsmusikkfestivalen Ultima

Skal være et dypdykk i performancekunst, konserter, workshops og historiefortelling for et ungt samtidsmusikk-publikum

I år hadde denne dagen et spesielt fokus på å sette barna selv i førersetet

I år arrangeres Ultima for 31. gang

Deltakende produksjoner:

Baklengs: Lytting til eksperimentell musikk fra ulike verdenshjørner. Oslo Rockantikvariat

Lokomotone: Lydreise med jazztrombonist Øyvind Brekke og slagverker Anders Krenges Hansen.

Velkommen hjem: Interaktiv lydinstallasjon i telt, tematiserer flukt. Av Gunhild Seim og Terese Arildsdatter Riis.

Regnbuehavet: Fremføring av komposisjoner gjort av femteklassinger fra Gamlebyen skole. Skapia.

Minimal Animal: Scenisk introduksjon til Steve Reich og Terry Reilys musikalske minimalisme. Theaterhaus Ensemble.

Utflukt: Konsert/teater/dans/animasjon med Carola Bauckholt, Elizabeth Hobbs,  Jennifer Torrence og Ellen Ugelvik.

Det virker som om selve formidlingen av det kuraterte programmet ikke er like bevisst og gjennomtenkt som selve kunsttilbudet

Investere i lytting

For det er virkelig et imponerende og omfangsrikt program Ultima har snekret sammen. Her er noe for de fleste barn, både ulike typer (de kontemplative og de mer aktive), og ulike aldre. Konserten Regnbuehavet, der musikk laget av 5. klassinger fra Gamlebyen skole ble spilt av profesjonelle utøvere, inviterte til kontemplasjon og konsentrasjon om lyttingen for flere aldre. Det at noen av de unge komponistene var til stede blant publikum, ga oss andre også en ekstra interesse i å investere i lyttingen. Komponistene selv var synlig engasjerte i å høre egen musikk fremført, og de mindre barna i rommet ble kanskje litt mer nysgjerrige av dette.

Men mørke rom og elektroniske basslyder som kjennes i magen kan også være overveldende for sensitive barn under 3 år som må følges ut av foreldrene. De hadde kanskje hatt større glede av teaterforestillingen Minimal Animal som introduserte musikk av Steve Reich og Terry Riley på pedagogisk vis gjennom bruk av mime og teatral, språkløs kommunikasjon.

Fra forestillingen «Minimal Animal» av Theaterhaus Ensemble. Foto: Katrin Schander

Ingen av programpostene har noen hovedmålgruppe nevnt

På virtuost vis holdt de to utøverne i denne forestillingen de små publikummerne (og oss voksne) oppmerksomme i 40 lange minutter.

Dette er vanskelig å lese ut av programmet. Der presenteres hvert innslag med én, til nød to setninger. Primær aldersgruppe for forestillingen som presenterer Reich og Rileys musikalske minimalisme nevnes ikke. Kanskje er det et bevisst valg; denne forestillingen fungerer jo på flere plan, og kan treffe og inspirere flere aldre. Den innfører blant annet rytmiske elementer i hverdagslige gjøremål som å koste og vaske, noe som er gjenkjennelig for alle. Men med sin pantomimiske, språkløse form, der velkjente elementer som ører og gummistøvler får nytt liv og betydning, er det tydelig at kunstnerne nettopp har disse små som sin hovedmålgruppe. Og når foreldrene for denne aldersgruppen jo må være de som velger blant tilbudene, hvorfor formidles ikke dette til dem i programmet?

Målgruppemangel

Det virker som et bevisst valg fra Ultimas side, for ingen av programpostene har noen hovedmålgruppe nevnt. Et motsvarende eksempel for en annen aldersgruppe finnes blant verkstedene, der Jon Halvor Bjørnseth og Drivhuset har invitert med seg trombonist Øyvind Brekke og slagverker Anders Krenge til å lage nye, hjemmesnekra instrumenter som barna inviteres til å samspille med dem på.

Dette verkstedkonseptet har Bjørnseth utvikla i ti- om ikke flere titalls år. Han er en ekspert i å få barna interesserte og engasjerte; i lyd, i lytting, samspill og samskaping. På mesterlig vis introduserer han telling og timing, turtaking og improvisasjon på disse underlige skrammelinstrumentene. Han leder uten å være belærende, inspirerer til lek og struktur. Han husker imponerende mange av barnas navn, og får dem med i den strukturerte lydleken som det er å musisere sammen.

Lydverkstedet «Lokomotone» inspirerer til lek og struktur på mesterlig vis, mener Periskops kritiker Tora Ferner Lange. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Seansen blir et kompromiss mellom å la kaoset råde og å holde på de større barnas engasjement

Men på årets versjon av Barnas Ultima-dag får han virkelig bryne seg, for dette konseptet fungerer selvfølgelig best om barna kan snakke, telle og vente på tur. Når rommet også fylles av kaotisk lyd av 2-åringer som enten hamrer infernalsk eller hyler, blir det vanskelig å lytte til de skjøre skrapelydene de andre er engasjerte i å lage. Da blir hele seansen et kompromiss mellom å la kaoset råde og å holde på de større barnas engasjement. Og på grunn av Bjørnseths lange erfaring og rutine med dette, blir det ikke noe dårlig kompromiss, det kunne bare blitt en så uendelig mye bedre opplevelse for de involverte barna.

Litt kaos i verkstedet, men heldigvis ledet av en erfaren musiker som gjorde verkstedet «Lokomotone» til en god opplevelse for alle under Barnas Ultima-dag. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Når Ultima har kuratert et så godt program, er det faktisk leit at det ikke er flere fremmøtte

Skrint i rommene

Et konsept som ser ut til å gi like mye til alle aldre (i hvert fall av den rolige og puslende typen) er installasjonen skapt av Gunhild Seim og Terese Arildsdatter Riis. Den inviterer barna til selv å utforske og leke eller hvile inni små telt. Installasjonen består av ulike stasjoner med myke tepper, høretelefoner, spill og/eller kosedyr, samlet rundt en tematikk om hvordan det er å være flyktning. Rommet kan oppleves på flere plan, som en teltleir, der alle teltene har ulike estetiske uttrykk, og som individuelle små rom i barnestørrelse til å krype inn i. Det hele bindes sammen av et lydteppe som av og til trer frem i forgrunnen. Et godt rom å være i, der både små og store kan styre inntrykkene selv. Men også her er formidlingen i programmet utydelig. Dette er et rom der man kan komme og gå som man selv ønsker, mens det i programmet står en starttid for installasjonen hver halve time.

Det er mulig dette er et valg som er tatt for å sørge for utskifting av publikum hver halvtime i tilfelle trengsel. Men trengsel er det dessverre ikke mye av på Barnas Ultima-dag i år. Når Ultima har kuratert et så godt program, er det faktisk leit at det ikke er flere fremmøtte.

Det er tidvis heller skrint i rommene på Sentralen denne søndagen. Om det er fordi vi som publikummere har så mange forskjellige forestillinger å velge i, eller om folk faller fra grunnet manglende guiding, er uvisst. Sentralen er en ganske labyrintisk bygning som det er vanskelig å orientere seg i. Når det utfra programmet ser ut til at alle programpostene treffer alle, og det heller ikke er laget noe kart over visningsstedene, blir det kanskje like mye bygningen som styrer hva publikum oppsøker.

Installasjonen «Velkommen hjem» er et godt rom å være i for barna, følge Periskops kritiker. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Veivisning

Det er leit når Ultima så tydelig har lagt mye ressurser i å hente inn gode kunstnere og opplegg som snakker tydelig til barn, at det ikke legges ressurser på å møte publikummets behov for informasjon og veivisning i et bygg som er vanskelig å finne frem i. For når det settes sammen en hel dag med musikkbasert kunst for målgruppen barn, viser jo det et ønske om å formidle denne kunsten til dem. Og barna som fant fram – både de små og de litt større – virket både fornøyde, interesserte og nysgjerrige. For dem var det kanskje bra at det var god plass til å både legge seg helt utstrakt på matter i mørke rom for å lyttesove og å løpe litt rundt når det var behov for det.

Publikum ut av likningen?

Forestillingen som så ut til å fungere dårligst for barnepublikummet, var samarbeidet mellom komponist Carola Bauckholt, animatør Elizabeth Hobbs og musikerne Jennifer Torrence og Ellen Ugelvik. Selv om uttrykket – en slags hybrid mellom konsert, teater, dans og tegneserie – nok var tenkt at kunne passe for barn, var dramaturgien nokså flat. Uten direkte henvendelser til publikum i et stort, mørkt lokale, forble utøverne i sin egen verden langt unna oss andre i rommet.

Forestillingen bar preg av å være en lek med virkemidler; animasjon, bevegelse, akustiske og elektroniske lyder smeltet sammen i et hele. Men publikum var ikke egentlig en del av likningen. Det er fristende å gjette at akkurat denne forestillingen var kuratert til en barnefestival fordi det multimodale uttrykket antas å kommunisere bedre med barn enn med voksne, ikke fordi den i utgangspunktet var laget med barn som målgruppe. Jeg er usikker – kanskje hadde denne forestillingen trengt å kutte ned på idéer og fokusere på færre elementer, også om den skulle kommunisert med et voksent publikum.

Ellen Ugelvik og Jennifer Torrence i konsertforestillingen «Utflukt». Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Kodefortrolighet

Det er også et annet tema i formidlingen som ligger og lurer litt under overflaten på Barnas Ultima-dag: Kodefortrolighet i møte med uttrykkene som presenteres. I overskriften for programmet skriver Ultima at denne dagen «utvider barnas lyttehorisont». Og i presentasjonen av forestillingen Minimal Animal at det er en «morsom måte å gjøre barna kjent med Steve Reich og Terry Reilys avdempede, beroligende minimalisme.»

Det er ingenting i veien med å være tydelig på hva barna er forventet å lære eller bli kjent med i en forestilling. Men for meg virker det som om disse setningene snakker til et allerede kodefortrolig foreldrepublikum uten å være helt tydelige på at det er det de gjør.

En liten hendelse i forkant av forestillingen Minimal Animal bekrefter dette: På scenegulvet i amfiet er scenografien lekkert lyssatt i påvente av forestillingsstart. En liten jente lar seg friste og løper inn i scenografien og rundt og rundt på scenen mens vi andre ser på. Hennes far prøver å be henne om å gå av scenen mens han løper etter. Etter noen runder rundt på scenen blir hun motvillig plukket opp og båret av scenen. To andre små blir fristet av dette og løper inn på scenen, ler henrykt mens de jager hverandre. Her lar foreldrene dem holde på – det er jo ikke sikkert at dette ikke er en del av opplegget, tenker de kanskje. Men etter noen sekunder kommer en medarbeider fra forestillingens stab styrtende til og spør om hvem som er foreldrene, og om de kan hindre barna i å gå på scenen.

Fra forestillingen «Minimal» av Theaterhaus Ensemble. Foto: Katrin Schander

Mitt inntrykk er at de fleste foreldrene er voksne med interesse og kjennskap til samtidskunst

Sin egen krets

Det var altså ikke en del av opplegget at barna skulle få løpe rundt på scenen før forestilling. Men når man ikke er tydelig på hvilke regler eller koder som gjelder for de ulike forestillingslokalene, er det vanskelig å vite. Det kan synes som om dette er opplagt for staben knyttet til akkurat denne forestillingen – den er en tradisjonell forestilling i så måte. Men det er vanskelig, selv for et nokså kodefortrolig foreldrepublikum å vite dette.

Og her kommer egentlig hovedpoenget; mitt inntrykk er at de fleste foreldrene som henger rundt i Sentralen nettopp er et kodefortrolig publikum: voksne med interesse og kjennskap til samtidskunst. Selv kjenner jeg igjen mange av dem, og får også inntrykk av at mange kjenner hverandre. Barnas Ultimadag snakker altså i programheftet til sin egen krets av interesserte voksne, som denne dagen er invitert til å ta med seg sine barn og barnebarn på festival. Og da er det kanskje forståelig at det ikke synes nødvendig å forklare nærmere hvilke koder som gjelder.

Komposisjoner av elever i 5. klasse ved Gamlebyen skole ble fremført under Barnas Ultima-dag. Her: Susanne Trinh (piano) og Ulrik Ibsen Thorsrud (perkusjon). Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Barna som tas med har jo ennå ikke definert sin identitet eller interesse, de er prisgitt sine foreldre

Må treffe et bredere lag

Men hvem er Barnas Ultima-dag for? Jeg er sterkt tilhenger av at samtidens kunst- og musikkuttrykk formidles til barn, og jeg mener at vi som samfunn både bør finansiere smalere kunstformer med mindre kommersielt potensiale – og formidle det til barn. Ultimafestivalen er en formidler av samtidens kunstmusikalske uttrykk og treffer en krets av voksne med interesse for denne type uttrykk. Barnas Ultima-dag treffer i denne sammenheng de samme voksnes barn, som blir tatt med på festival av sine foreldre.

Det er ikke et problem at Ultima ikke treffer alle voksne publikummere. Voksne med interesse oppsøker festivalen, og den er mer enn godt nok besøkt, med flere utsolgte konserter og forestillinger. Det er et større problem at Barnas Ultima-dag ikke treffer et bredere lag av barn. For barna som tas med har jo ennå ikke definert sin identitet eller interesse, de er prisgitt sine foreldre i hva de får tilgang til av kulturelle uttrykk. Potensielt sett kan det være barn som blir glade av minimalisme og elsker kontemplativ elektro-akustisk musikk som ikke får oppleve dette, fordi de har foreldre som ikke er interesserte.

Saken fortsetter etter annonsene.

Ultimas ansvar

Jeg tenker at Ultima har et ansvar for å oppsøke og lete etter disse barna også. Eller i det minste gjøre det enklere for de foreldrene som ikke allerede er godt kjent med de ulike kunstnernes uttrykk å velge ut programpostene som treffer sitt barn best. For formidling av kunst til barn er nettopp formidling, i form av større tilrettelegging og kommunikasjon fra arrangørleddets side. Formidling av kunst til barn krever mer enn å bare programmere kvalitetskunstneres forestillinger, konserter og installasjoner – og invitere inn barna til de kodefortrolige foreldrene og besteforeldrene.

Det krever kanskje flere oppsøkende prosjekter lik samarbeidet på Gamlebyen skole, der barna blir introdusert for musikkskaping og gjort kjent med at det finnes en festival for dem. Det krever en vilje til å nå utover sin egen krets, til barna og foreldrene som ikke vet fra før at dette fantastiske tilbudet finnes.

Hvis Ultima ikke har andre mål enn å nå det etablerte fagpublikumets barn, er det både uambisiøst og synd. For Barnas Ultima-dag har et godt program, som både er kunstfaglig og pedagogisk sterkt, og som fortjener å oppleves av flere.

Det krever en vilje til å nå utover sin egen krets, til barna og foreldrene som ikke vet fra før at dette fantastiske tilbudet finnes

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·