Kunst i ung livsverden

Steinar Thorsens artikkel «Hjertet og intellektet» (Periskop 8.9.2014) stiller noen viktige spørsmål knyttet til premisset for og formålet med kunst for unge mennesker. Historiske forståelser og praksiser kan tjene som bakteppe for en debatt om teaterkunst for unge – men bidrar i begrenset grad til arbeidet med å øke interessen og anerkjennelsen for kunst til det unge publikummet, og blant kunstnere og kunstformidlere. Kulturpolitiske og utdanningspolitiske grep har bidratt til å styrke infrastrukturen gjennom DKS og de kommunale kulturskolene.

Uten dedikerte og dyktige kunstnere, og verk som gir nytt meningsinnhold og reelt skaper engasjement blant unge, er det imidlertid den gode viljen som vil fortsette å sette dagsorden. Den dannelsesorienterte tenkningen om læring og oppvekst synes utdatert – og mangel på samordnede forsknings- og kunnskapsmiljøer som kan målbære estetikkens betydning og virkning i dag påvirker også hvilken status kunst for unge gis. Kulturrådet har et eksplisitt utviklingsoppdrag og prøver på ulike måter å stimulere til utprøving av format, form og innhold, og til mer kunnskap om møtet mellom kunst og unge mennesker. Vi merker en økende forventning i kunstmiljøene om en endring i dagsorden. Stadig flere kunstnere ser unges livsverden som interessant materiale for kunstproduksjon, og unge mennesker som interessant et publikum.

Enten eller?

Gjennomgående i kunstfeltene går en diskusjon om at voksne fagpersoner bestemmer og legger føringer på kunsten unge skal forholde seg til – sist i artikkelen i Periskop 10.9. «Opplysende debatt om barne- og ungdomsbøker». Det vesentlige premisset for debatten er både historisk og nåtidig aktuelt: Hva vil voksne med unges møte med kunst? Det fører til flere spørsmål: Hva vet vi om de unges livsverden i dag, og hvordan kan kunsten fange unges ønske om kreativ deltagelse, som blant annet Den Kulturelle Skolesekken (Breivik/ Christoffersen) og undersøkelsen Elevmedvirkning i Den Kulturelle skolesekken omtaler?

Hvis vi forstår Thorsen rett, etterlyser han mer kunst for unge som er basert på innlevelse, opplevelse og undring. Det er det vanskelig å være uenig i, med mindre man samtidig skal forstå dette entydig som kunst basert på sanseinntrykk og «ren» appell til følelser. Fordi vi tenker at kunst for unge også skal være utfordrende vil den ofte være sammensatt av virkemidler og uttrykk som henvender seg til hele barnet; det søkende, erfarende, tenkende, sansende, humoristiske, eksistensielt orienterte unge mennesket. Kunst åpner et erfaringsrom i møte med publikum, også for de unge. Og kanskje særlig i vår tid vil det være viktig for de unges del at kunst som erfaringsrom er noe annet enn det som forventes i skolen og i vennemiljøene.

Forholdet mellom innlevelse og refleksjon er ikke et enten eller. Er det ikke snarere slik at de forutsetter hverandre i en vekselvirkning mellom ulike sanseinntrykk, fortelling og en forestillingsdramaturgi som både stiller spørsmål, forflytter – og setter spor?

Blanke ark

Ofte rammes debatten om kunst for barn og ungdom av at vi ikke vet nok om deres perseptive og kognitive forutsetninger. Eller hvorvidt en oppfatning om barns møte med kunst (og verden) som «blanke ark» står seg mot forskning om hvordan de tidlig påvirkes av psykososiale og kulturelle betingelser i oppveksten. Like mye er det vel et spørsmål om kunsten skal innrette seg etter slik kunnskap, gitt at vi hadde visst mer. Vårt utgangspunkt er at samtidskunst byr på en diversitet av uttrykk, formidlingsformer, tematikker og steder for et møte med kunst. Dette mangfoldet synes i større grad enn tradisjonelle arbeider å utfordre de unges opplevelse og oppfatning av kunst, og seg selv i møte med den.

Begrepene opplevelse og undring står sentralt i Thorsens artikkel. Hva er en kunstopplevelse, og hva skaper undring? Det vil være ulikt selvfølgelig, avhengig av den enkeltes alder, forutsetninger, konteksten kunstmøtet oppstår i etc. Grunnleggende er vel kanskje det å bli beveget; både i hjertet, i erfaringene, tankene og i sin opplevelse av seg selv i relasjon til andre. Vi tror samtidskunstens fortellinger, virkelighetsfortolkning, bruk av audiovisuelle kommunikasjonsformer, nye visningsrom og holdninger til publikums deltagelse, har noe nytt å bidra med.

Kunstner og verket

Hva tenker Thorsen når han synes å sette opp en motsetning mellom kunstner og verk? Eller mellom kunstners motiv og verkets evne til å kommunisere med unge som god teaterkunst? Er det ikke en sammenheng mellom en kunstnerkonstellasjons personlige signatur, forstått som vilje og evne til å se kunsten og verden fra nye perspektiver og formidle det til andre – og verkets evne til å utfordre og berøre publikum, også de unge? Implisitt i Thorsens artikkel ligger det en forståelse av at de virkningsfulle historiske verkene i større grad tar hensyn til det unge publikummet og at de dermed ikke involverer eksperimentering med form og innhold. Kanskje det er riktig med henvisning til Egner, Lindgren og andre teaterkanoner for unge, men ser man ikke da samtidig bort fra at den historiske sammenhengen disse verkene har oppstått og virket i ikke representerer universelle sannheter – verken om barns resepsjon, virkeligheten eller kunstens beskaffenhet?

Gitt en interesse for å kommunisere gjennom kunst til ulike målgrupper av barn og ungdommer, synes vi å se gode eksempler på kunstnerskap i scenekunstfeltet som nettopp forholder seg utprøvende, undersøkende og eksperimenterende. Det gjelder i tematikk, form og hvilke relasjoner som skapes til publikum, som oftest gjennom en sterk bevissthet om hvordan disse dimensjonene spiller sammen. Disse arbeidene må til for at kunsttilbudet for unge skal utvikle seg.

Kulturoffentlighet og utvikling i kunstfeltene

Det ligger i Kulturrådets kulturpolitiske mandat at vi skal bidra til fornyelse og utvikling i kunstfeltene. Det gjøres over tid blant annet ved å gi støtte til kunstproduksjoner som aktivt forholder seg til samtidens utfordringer og muligheter. Kunstløftet er et eksempel på dette. Kunstløftet har samtidig hatt en proaktiv profil gjennom ulike utlysninger, publikasjoner, nettside og avisutgivelse. Vi tror Kunstløftet samlet sett har vært et bidrag til at debatter oppstår og praksis tar nye veier.

Kulturrådet er, med hensyn til ressurser og nedslagsfelt, en liten men viktig premissleverandør i forhold til for eksempel andre institusjonelle miljøer regionalt og nasjonalt. Vi tror det i dag er unyansert å oppfatte Kulturrådets tilskudd til kunstnerskap og verk som å ha større definisjonsmakt enn andre aktører. Og heldigvis – vi ser stadig flere eksempler på sceniske arbeider på institusjoner, eller i samarbeid mellom institusjoner og frie grupper, som reelt prøver å ta nye grep som utvider uttrykksmangfoldet og skaper et større erfaringsrom for de unge gjennom kunsten.

Les også Hjertet og intellektet, Periskop 8.9.2014.