Festspilldirektør søker modige voksne

Lars Petter Hagen er inne i sitt første ordentlige år som direktør og programsjef for Festspillene i Bergen. Han lover de yngste festspillgjengerne noe gøy, noe teit og en opplevelse for livet.

Byen i svart/hvitt

Det snør som det ikke har gjort før denne vinteren. Flaka er store og dras hurtig bortover og nedover av vinden før de smelter som om noen hårføner dem. Det er grått, slik alle som bor, eller har bodd i Bergen, lærer seg å kjenne fargen grå, den farger byen som en svart/hvitt-film.

En festspillby i farger

Vi går lutrygga over Festplassen mot Festspillenes kontor, inn til festspilldirektør Lars Petter Hagen. Han står foran et dryppvått vindu på et møterom og peker ut i sin drøm om virvlende blader fra blomstrende kirsebærtrær og den fremtidige utescenen til vårens Festspill.

– Vi pynter Torgallmenningen til fest, får inn kunstnerne i Tombs Creatius fra Barcelona som var der i fjor med en mini utekino og en lekeplass med nytt konsept (Puck & kompani og Herr Tonets fantastiske reise, red. anm.), og så får vi inn planter og trær og skaper en felles kulturarena og møteplass for alle.

Han viser oss heldigvis bilder for å illustrere hva det er han peker ut på. Hagen har opplevd byen slik før, solbadet og festkledd. I fjor var hans første år i stillingen, ansatt bare dager før festivalen braket løs.

– Jeg kom inn og var en slags turist i egen festival. Det var interessant å bare få være på utsiden, og følge med.

Det nødvendige

Som følge av noen ekstraordinære år med korona og det at festivalen manglet direktør i syv måneder etter at hans forgjenger, Anders Beyer, brått måtte gå, førte dem lengre bak i planleggingen av årets festival enn vanlig. Det betyr at Lars Petter Hagen allerede har rukket å sette sitt preg på årets program. Hva er hans signatur?

– Hvis jeg skal si én ting, tenker jeg at jeg spisser det litt. Min erfaring fra tidligere er at hvis du prøver å nå alle med alt, er det en viss fare for at du ikke når noen med noe. Strategien min er å gjøre det så lett som mulig å forstå hva det er man skal få oppleve og hvem det er relevant for. Så kan det heller være et mangfold av ulike, spisse tilbud.

Tenker du mest på kvalitet eller kvantitet i utformingen av programmet?

– For meg handler det om å lage et program som er relevant og som har en type sense of urgency – nødvendighet – som har vært et viktig ord for meg gjennom hele min kuratorkarriere. Å gjøre ting fordi det betyr noe for kunstneren, eller fordi det kan bevege noe, eller noen. Fordi det kan bety noe for folk og utvikle verden, samfunnet, kunsten eller diskursen.

Meningsfulle pusterom

Hva er du selv ute etter når du oppsøker kultur?

– Jeg? Som publikummer? Jeg er ikke representativ, vet du … Jeg er ute etter å problematisere min egen eksistens. He-he-he. Jeg husker det var en svær publikumsundersøkelse fra et eller annet konsulentselskap for sikkert ti år siden som presenterte hva folk ville ha. Det viste seg at nesten alle som jobbet i kulturbransjen var ute etter å problematisere sin egen eksistens, mens publikum, de ville egentlig bare gjøre noe hyggelig en kveld sammen med noen andre. De ville ha med en venn på en konsert. Det er jo litt viktig å ha med seg det perspektivet – at alle er ikke som meg.

I forhold til det, hvordan tenker du når du lager program for barn og unge?

– I forhold til årets program, er noe av det viktigste å inspirere – både på og foran scenen. Mye av formidlingen av klassisk musikk for barn har tidligere båret preg av skole, av hva man bør kjenne til og synes er fint. Jeg tenker det er viktig med oppdragelse og opplysning, men det er enda viktigere å gi folk positive opplevelser. Kunstens kritiske dimensjon trenger ikke alltid å være skrevet med store bokstaver på alle prosjekter for barn og unge. Det kan også bare være rene pusterom i en hverdag, eller en positiv og gøyal opplevelse, uten at det er noe feil ved det, snarere tvert imot – det kan være veldig meningsfullt.

Driter i urpremierer

Festspillene har tidligere år blitt kritisert for å ha et stemoderlig og slapt barne- og ungdomsprogram, hvor det har vært mye lokalt, med mange artister man har sett før, mens Festspillene for voksne har større ambisjoner, om å bringe noe nytt og noe man ikke får sett ellers.

– Jeg synes en del av kritikken har vært ensidig og lite nyansert – jeg er ikke enig i konklusjonen. Jeg synes ikke det er så viktig at alt er splitter nytt i barneprogrammet, for der handler det mer om å inspirere barn og gi dem gode kulturopplevelser. Vi vil gi dem opplevelser som gjør at de vokser som mennesker. Få barn er opptatt av at det skal være en urpremiere. Det driter de i.

– Og jeg har lyst til å gjøre Festspillene mer lokalt. Jeg er opptatt av at det er i det lokale Festspillenes egenart er. Det bergenske kulturlivet blir internasjonalt relevant i det øyeblikket man tør å være lokal nok. Hvis vi bare hadde hatt prosjekter bestilt fra utlandet som et ferdig produkt, ville vi lignet på absolutt alle andre festivaler i verden, ikke hatt noe som skilte oss ut. Det å kunne få til balansen mellom internasjonale gjester og lokale artister er nøkkelen, tror jeg, for å kunne lage et egenartet festival-program. Og det gjelder både for barne- og voksenprogrammet.

Et bankende hjerte

Dere har fått en avtale om å være på Torgallmenningen flere år frem i tid – sentralt i byen og i manges liv. Hva tenker du om programmeringen der? 

– En god del av barn og unge-programmet vårt har vi utendørs, noe som vi tenker er en fin måte å nå publikum på, kanskje et litt mer mangfoldig publikum. Og spesielt i år, hvor det er dyr strøm, høye renter og dyr mat, er det hyggelig å kunne gi folk et gratistilbud. Jeg liker å tenke på scenen der som et bankende hjerte i Festspillene – det skal være levende, litt gøy og hyggelig mer enn kritisk, reflekterende og problematiserende. Vi skal være dét også, men ikke først og fremst på gratisscenen på Torgallmenningen. Dette er et sted hvor mange vil kunne møte Festspillene for første gang, eller klassisk musikk, teater, nysirkus, eller hva enn det måtte være for første gang. Jeg håper at det kan være med på å senke terskelen inn til andre Festspillarrangementer, at folk forstår at Festspillene også er for dem.

Barn i de voksnes verden

Var det en kulturopplevelse som gjorde inntrykk da du selv var barn?

– Moren min hadde alltid ønsket å spille musikk, men fikk ikke lov av sin bilmekaniker-far, for han mente at det var å kaste bort tiden. Så hun ga oss muligheten. Og hun var også flink til å ta oss med på ting. Noe av det som gjorde inntrykk på meg var julekonsertene til Oslo-Filharmonien, som jeg var med moren min på fra jeg var veldig liten. Symfonisk musikk har alltid gjort et sterkt inntrykk på meg. Jeg har jo spilt selv også, og det er noe med den følelsen av å sitte inne i et orkester og være en del av en gigantisk klang, det grunnleggende fellesskapet, det å lytte sammen og være en del av en voldsom energi. En ting jeg også husker utrolig sterkt er at jeg var på «Jesus Christ Superstar» på Det Norske Teatret – på nynorsk. Det at jeg ble eksponert for voksenkunst som barn har vært viktig for meg. Det er ikke alltid de forestillingene eller konsertene som har vært lagd spesielt for barn som har gjort størst inntrykk på meg personlig.

Har du tenkt sånn når du har programmert for barn i år, at de kanskje er mer åpne for typiske voksenforestillinger enn man tror?

– Jeg håper at foreldre er modige, for barn er ofte veldig åpne. Det husker jeg fra jeg jobbet i Ultimafestivalen, hvor jeg startet Barnas Ultimadag, en éndags samtidsmusikk-festival for barn. Barna synes ikke at det er noe rart at det ikke er melodi eller regelmessig rytme.

Hva tenker du er Festspillenes inviterende funksjon – jobber dere også med å få barn som ikke har kulturinteresserte foreldre til å komme?

– Ja, absolutt. Det viktigste vi har gjort er gratiskonsertene på Festallmenningen (Festspillenes festkledde Torgallmenning, red. anm.). Men i tillegg jobber vi med skoler, og inviterer skoleelever på ulike alderstrinn til ulike forestillinger og prøver. Det er et stort program rundt det. Og så har vi det som vi kaller omsorgskonserter på ulike institusjoner, som barnehager og aldershjem.

Småspill fortsetter

I årets barne- og ungdomsprogram er det en rekke kjente programposter, som De unges festspilldag, hvor kulturskoleelever får vise seg frem – denne gangen på scenen på Torgallmenningen, familiedag på Siljustøl, Bergen Barnekorfestival og Carte Blanche, som er fast samarbeidspartner, og som i år presenterer en forestilling av Joar Nango og Elle Sofe Sara. Men også Småspill, som finner sted i samarbeid med Høgskulen på Vestlandet (HVL), blir videreført i år. Det at deler av programinnholdet er overlatt til studenter er blitt kritisert for å vitne om lave ambisjoner med tanke på barn som målgruppe.

Det at dere igjen velger å la studenter stå for en stor del av barneprogrammet, er ikke det å fraskrive seg ansvaret for det? 

– På den ene siden handler dette samarbeidet om å gi barn et fint kulturtilbud, men det er også et forsknings- og kompetanseutviklingsprosjekt som handler om at pedagogikkstudentene på Høgskulen på Vestlandet og lærerne deres utvikler prosjekter sammen, og så får de et publikum under Festspillene. Hadde Småspill vært det eneste vi gjorde for barn så hadde jeg kanskje forstått argumentet, men siden det er en del av en større satsing på barn og unge syns jeg det er litt mindre gyldig.

Det høres mer ut som en tjeneste dere gjør studentene, enn at det skal være veldig attraktivt for familier å komme å se noen studenter prøve noe pedagogisk?

– Vi gjør det samme med Griegakademiet hvor studentene fremfører musikk i Spissen i Grieghallen hver eneste dag på disse Stikk innom-konsertene, noe det har vært tradisjon for i nærmere 50 år. Vi har mange talentutviklings-prosjekter for komponister og utøvere, så det at vi tar en rolle i talentutviklingen også på pedagogikk-siden syns jeg ikke er unaturlig. Vi kan være et sted hvor man kan praktisere, fordi det er det vi driver med – vi gjør ting på scenen.

Gøy når det er teit

Lars Petter Hagen viser et utvalg av programpostene for barne- og ungdomsprogrammet, som blant annet rommer australske Ernest The Magnifico:

– Dette er en stuntmann og klovn. Han er rå og en hoppestokk er greia hans.

Videoen av klovnen, blant radiobilstunt og hoppestokkgalskap med sprenging av ballonger, er kanskje ikke det første man assosierer Lars Petter Hagen med, som selv kommer fra en mer høykulturell bakgrunn.

Hva tenker Festspilldirektøren om innslag av humor i kulturen?

– Det syns jeg det bør være mer av. Dette er gøy. Det er gøy når det er teit.

Og om Knol d’Amour, som er en ode til poteten, som blir vist utendørs på Festallmenningen, sier han:

– Dette er frityrsteking av poteter som kunstprosjekt. Fantastisk.

Hagen tar frem en video av forestillingen PLOCK! hvor en kunstner prøver å male et bilde av Jackson Pollock, men når bildet til kunstneren ikke ligner originalen til Pollock ender han opp med å bruke alle mulige måter å male på, sammen med barna. Dette blir til lydteater og er en fremvisning av malerens usedvanlige måter å male på, men mest av alt ser det gøy ut.

En opplevelse for livet

Til tross for ønsket om mangfold i kulturtilbudet så lyser Festspilldirektøren litt ekstra opp og drar frem de fineste superlativene når han snakker om klassisk og samtidsmusikk, og spesielt den utsolgte korkonserten hvor unge aktører får synge med proffene:

– Dette er noe av det jeg virkelig syns er helt fantastisk i år, Verdis Requiem – et av de mest enestående, monumentale og gåsehudfremkallende musikkstykkene som er skrevet. Vi gjør det med Bergen Filharmoniske Orkester og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester, side om side, i tillegg er festspillmusiker Lise Davidsen – en superstjerne – solist med tre andre fantastiske artister (Rihab Chaieb, Freddie De Tommaso og Shenyang, red. anm.) og et kor bestående av ungdom fra Edvard Grieg Ungdomskor og musikklinja på Bergen Private Gymnas, samt profesjonelle fra Edvard Grieg Kor og Bergen Filharmoniske Kor. De har øvd i et helt år. Dette er et sånt gåsehud-prosjekt for meg, for jeg har selv stått og sunget i sånne kor – det er fullt orkester, Grieghallen er full, og du får en opplevelse for livet. Du får åpnet opp klassisk musikk for veldig mange unge som kanskje aldri ville blitt eksponert for det, og i tillegg får du familiene deres inn i salen for å høre på. Så dette er både fantastisk kunst, medvirkning og god publikumsbygging.

Vs. iPaden

Lars Petter Hagen betrakter iPaden som hovedkonkurrenten for å nå barn og unges oppmerksomhet. Men hvorfor skal de unge legge ned nettbrettet og ta turen til Festspillene?

– Først og fremst er alt man får presentert på Festspillene levende – at kunsten er her og nå. Den skal være mer enn noe på en skjerm som du kan hente opp igjen når som helst. Det blir tydeligere og tydeligere for meg at kulturarenaen først og fremst er et sted hvor mennesker møtes, hvor man kan ta på ting og snakke med folk. Noe jeg liker med kunsten er at den åpner nye verdener, nye univers, som man ikke visste om. De opplevelsene der slutter aldri å fascinere meg, og det er mye av grunnen til at jeg selv jobber med kultur i dag.

Etter å ha vist oss brorparten av programmet for barn og unge, hva tenker du selv? Er du fornøyd?

– Jeg er veldig fornøyd. Jeg er stolt, og jeg tror det kommer til å bli kjempefint, sier Hagen som ser frem til å ta med egne barn på nysirkus-forestillingen Humans 2.0.

Idet vi trer ut i bergensgatene igjen er alt atter en gang grått. Likevel var den grønnskjerm-aktige presentasjonen til Festspilldirektøren nok til å vekke drømmen om vår og et feststemt Bergen.

Den 22. februar 2023, samme dag som dette intervjuet blir publisert, avslører Festspillene offisielt årets Festspillprogram.