Periskop inviterer i 2017 ulike aktører til duell, enten med oss eller med hverandre.

Denne våren undersøker vi hvordan teaterinstitusjonene velger å programmere mot en yngre målgruppe. Dette innebærer også å stille spørsmål til hvordan de forstår sin egen oppgave og hvordan de velger å kategorisere barn og unge som publikum.

Vi møter Anne-Cécile Sibué-Birkeland, teatersjef på Black Box teater og Per Ananiassen, teatersjef på Teaterhuset Avant Garden.

Anne-Cécile Sibué-Birkeland

Black Box teater

Periskop: Hvordan tenker dere ved Black Box teater om barn som målgruppe? Og hvilken rolle mener dere at Black Box har når det gjelder denne målgruppen?

– I Norge ser barn på teater og scenekunst hovedsakelig innenfor skolens rammer, spesielt gjennom DKS. Black Box teaters rolle bør være utfyllende til DKS’ arbeid og til andre teatre som allerede viser barne- og ungdomsforestillinger. For oss er det viktig å skape et rom der foreldre og barn kan dele en kunstnerisk opplevelse sammen. Det innebærer å også programmere forestillinger som er eksperimentelle, der vi tar den samme kunstneriske risikoen som vi gjør for det øvrige programmet vårt og slik utfordrer hva scenekunst for barn kan være.

Periskop: Hvilke kvalitetskriterier operer dere med når det gjelder programmering mot barn og unge? Hva slags opplevelser ønsker dere å skape for dette publikummet? 

– Kriteriene er de samme som for resten av sesongen, med et fokus på kunstnerisk kvalitet både i form og innhold. Jeg er interessert i forestillinger som genererer en følelse av opplevelse for barna, som tar dem med inn i det ukjente og uventede, som utfordrer oppfatningene deres og gir dem et aktivt blikk. Jeg ønsker å prioritere forestillinger og arbeider som skaper mening på forskjellige nivåer, uavhengig av om tilskueren er barn eller voksen.

– Alle nivåer av forståelse er like gyldige. Jeg er interessert i hvordan det samme verket åpner opp for forskjellige tolkninger og erfaringer avhengig av alderen på publikum. Ideelt sett er kvaliteten på en barne- og ungdomsforestilling avhengig av dens evne til også å «snakke til» de voksne.

Periskop: Har dere gjort dere noen tanker om hvordan dere kan nå barn og unge som ikke er knyttet til publikumsgruppen som vanligvis besøker Black Box? Er dette et fokus hos dere?

– Absolutt, vi skal ha to prosjekter hver sesong dedikert til barn og unge, dette er et prioritert tiltak. Generelt synes jeg at publikum er for fragmentert, med voksne på den ene siden og barn og ungdom som ser forestillinger innenfor rammene til DKS på den andre siden. En del av vårt ansvar ved å være et programmerende teater er å være en brobygger. Det innebærer at vi jobber med å knytte publikum og forestillingene nærmere sammen. Kunstneriske opplevelser er et sentralt element i byggingen av et barns identitet. Jeg kan ikke akseptere at moderne scenekunst kun er for et fåtall, de med høy utdanning. Jeg er interessert i å undersøke rommet mellom kunstverket og publikum. Jeg ønsker ikke å gå på akkord med den kunstneriske profilen, jeg vil være sikker på at dette rommet «mellom» er tilgjengelig og at det ikke er skremmende. Jeg tror at et barn som blir vant til å gå på Black Box teater med foreldrene sine, kanskje har lettere tilgang til moderne scenekunst når det blir voksent. På en måte forbereder vi morgendagens publikum.

Periskop: Hvor viktig er det for dere å programmere faglig utfordrende forestillinger for barn og unge? Hvor viktig er det for eksempel for dere at publikum har en tidligere kjennskap til forestillingsmaterialet?

– Jeg er interessert i forestillinger som kan være utfordrende på forskjellige måter – enten i form av persepsjon, innhold eller måten publikum navigerer på. Utfordringen kan ta ulike former: Opplevelsen av en ikke-lineær fortelling kan være vel så utfordrende som en klassisk historie. Det viktigste er den kunstneriske kvaliteten med et fokus på form og erfaring. Vår prioritet er å presentere forestillinger som ikke nødvendigvis snakker til barn som barn, som bare innfrir forventningene de har fra før. Jeg synes det er mer stimulerende å ta sjansen på at barn er åpne nok til å ha glede av nye utfordringer. For noen forestillinger kan det være nødvendig å forberede publikum, spesielt når barn kommer innenfor rammene av skolen, men mest for slik å stimulere til åpenhet og tilgjengelighet. I framtiden vil vi legge til rette for diskusjoner mellom kunstnerne og barna før og etter forestillingene, samt tilby workshops for barn og foreldre. Alt dette er en måte å legge til rette for og stimulere til kjennskap og nærhet til den kunstneriske opplevelsen.

Periskop: Hva mener dere det er viktig å vise for barn akkurat nå?

– I en fragmentert verden tror jeg det er viktig å gi barn og unge et annet forhold til tid, muligheten til å ta seg tid og til å være tilstede i øyeblikket. Teater og forestillinger er også et sted for felleskap og jeg er interessert i arbeider som utfordrer måter å være sammen på. Jeg vil også legge vekt på forestillinger med sterke visuelle effekter, som gir nye sanselige erfaringer og forsterker publikums kroppsbevissthet.

Per Ananiassen

Teaterhuset Avant Garden

Periskop: Hvordan tenker dere ved Teaterhuset Avant Garden om barn som målgruppe? Og hvilken rolle mener dere at dere selv har når det gjelder denne målgruppen?

– Barn som målgruppe tenker vi i flertall, altså som målgrupper. Vi presenterer prosjekter for barn fra 0–3 år og oppover. Når produksjoner tas inn hos oss, er det fordi vi stoler på samarbeidende kompaniers kompetanse på den aktuelle målgruppen. For teater for barn og unge er minst ett eget fag. Vi har etter hvert også opparbeidet intern kompetanse gjennom fast å ha barneteater i programmet. Teaterhuset Avant Garden (TAG) programmerer også scenekunst for Den kulturelle skolesekken i Sør-Trøndelag. For TAG er samproduksjon og programmering for barn og ungdom en viktig del av virksomheten. I vår strategiplan er dette én av fire søyler. Skal alternativ estetikk få bredere nedslag, må barn få oppleve det tidlig. Jeg tror det kan ha stor betydning for oss at mulig og umulig form og innhold får eksistere side ved side i et bredt scenekunstfelt.

Periskop: Hvilke kvalitetskriterier operer dere med når det gjelder programmering mot barn og unge? Hva slags opplevelser ønsker dere å skape for dette publikummet?

– Kvalitetsbegrepet er høyst problematisk uansett hvilken målgruppe man snakker om. Men for TAG gjelder mye av de samme kriteriene for det vi presenterer for barn som for voksne. Bevissthet om virkemidler, konsept og estetisk praksis er viktig fordi det sier noe om hvor villig kunstnere er til å utfordre etablert og kanskje klisjepreget estetikk i scenekunst for barn. Og for oss betyr det mye at kunstnerne er seg bevisst hvilken kontekst de er i.

– Gjelder det DKS, er det en spesiell kontekst med tilbud i den tiden barna er på skolen i obligatorisk læringssituasjon. Skolen har en oppdragerfunksjon som potensielt kan skape en ramme for kunsten som bidrar til en forringelse av kunstens oppdragende funksjon. I forlengelsen av det kan kunst for barn bli moralsk og moraliserende. Det er viktig at et prosjekt skaper en respons i det aktuelle publikummet, jeg snakker ikke om kommunikasjon. Det må være lov å oppleve en forestilling uten at man må eller skal gi lydlige og tydelige tilbakemeldinger. Kunst for barn, som for voksne, handler om mulighets- og erkjennelsesrom.

Periskop: Har dere gjort dere noen tanker om hvordan dere kan nå barn og unge som ikke er knyttet til publikumsgruppen som vanligvis besøker Teaterhuset Avant Garden? Er dette et fokus hos dere?

– Det er svært vanskelig å nå barn i skolepliktig alder. De har så mange tilbud, og de er ofte er avhengige av at de foresatte tar dem med på teater. Vi samarbeider med risiko- og eksperimentvillige scenekunstnere, og det er ikke alltid så heftig tiltrekkende for foreldre som vil gi barna plussopplevelser.

– Samarbeid med lokale scenekunstnere skaper ofte mer oppmerksomhet om teater og dans for barn. I tillegg har vi som nevnt vært samarbeidspartner med DKS i Sør-Trøndelag i en årrekke. Det gir en mulighet til å nå mange barn og unge med scenekunst vi mener er viktig.

Periskop: Hvor viktig er det for dere å programmere faglig utfordrende forestillinger for barn og unge? Hvor viktig er det for eksempel for dere at publikum har en tidligere kjennskap til forestillingsmaterialet?

– Vi prøver å få fram en bredde av uttrykk, men vi heller nok mer mot det utfordrende. Men jeg tror ikke barn reagerer like sterkt på det utfordrende i slike forestillinger som de voksne som er med dem kan gjøre. De voksne kan ganske ofte ha en urokkelig oppfatning av hva teater er eller skal være. Forestillingsmaterialet er en skjør ting fordi man er så avhengig av en formidler, for eksempel en lærer, som står utenfor prosjektet.

– Men spørsmålet er om det er nok å komme forutsetningsløs i teatret. Da kan det lett bli til at det lages produksjoner som fungerer for et minste felles multiplum, og gir seg ut for å kommunisere med alle. I så fall mister kunsten potensialet til å peke på noe nytt og uventet – det som kan åpne våre tanker og følelser for noe nytt kanskje ingen av oss hadde ord for.

Periskop: Hva mener dere det er viktig å vise for barn akkurat nå?

– Om dere mener tematisk, vil jeg ikke si global oppvarming, flyktningsaken eller noe annet dagsaktuelt. Jeg tror det er viktig at barn får oppleve kunstneres visjoner av muligheter utenfor de vanlige rammene, som politikk, økonomi, migrasjon og miljøsak. Og at det er lov å være gal og kreativ, rett og slett tulle og ikke være så meningsorientert hele tiden.