Hvilke kvalitetskriterier bruker vi om musikk for barn?

Denne måneden går Spellemannsprisen av stabelen, og det er en egen barnejury som skal velge vinneren blant de fire nominerte i kategorien barnemusikk.

Hvilke kriterier bruker vi når vi snakker om musikk for barn? Hvilken funksjon forventer vi at denne musikken skal fylle? Og på hvilken måte er barns musikkerfaring annerledes enn en voksens?

Denne uka går finner også den 23. konferansen for Nordic Network for Research in Music Education sted i Hurdal, hvor symposiet «Hva er god og dårlig barnemusikk?» skal holdes.

Vi har invitert to av konferansedeltagerne til duell. John Vinge er førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole og står bak NRK-satsingen Sangofoni, samt en rekke sanger til Fantorangen. Eirik Askerøi er førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, og har jobbet med popmusikk for barn både som forsker og utøver.

Periskop: – Hvilke kvalitetskriterier bruker vi når vi snakker om musikk for barn?

John Vinge: – Man kan snakke om ulike kriterier alt avhengig av hvilken funksjon musikken er ment å tjene (som forsåvidt gjelder for all type musikk). Skal den være god å danse til? Er den ment å trekke barna inn i en spennende fortelling? Skal den fungere som utgangspunkt for barnas videre diktning, fantasi, dramatiske lek? Skal det være en sang som er tenkt som et hyggelig rituale ved leggetid?

Dersom den er ment å fylle en pedagogisk funksjon – det kan være alt fra å lette språk- og begrepsinnlæringen til å lære noe om andre kulturer, verdensrommet, fortid og framtid – ja, så vil kriteriene fokusere på dette. Er den ment å formidle gode holdninger som at vi må ta vare på hverandre og være venner, så har musikken en annen funksjon og kriteriene vil handle om dette.

Vi kan også snakke om estetiske kvaliteter knyttet til musikkens form, rytmikk, harmonikk, melodikk, produksjon, dramaturgi og så videre. Det er gjerne her vi starter, som med alle andre kriterier for vurdering av musikalsk kvalitet, og således så skiller vi ikke mellom ulike musikk-former.

Kriterier kan også handle om musikkens evne til å kommunisere med mottakeren, i dette tilfellet barna. Her vil kanskje teksten være et vesentlig kriterium. Kommuniserer den med barnas livsverden, med deres perspektiver og det de er opptatt av, formidler den en humor eller en underfundighet som resonnerer med barnas erfaringer?

Eirik Askerøi: – Hvem er vi? Hvilke kvalitetskriterier man setter kommer veldig an på hvem man spør. For å bruke nær empiri: Det er stor forskjell på hvordan min datter på sju og jeg vurderer hva som er et godt stykke musikalsk arbeid.

Det handler mye om identifikasjon – i populærmusikkforskningen snakker i om hvordan man identifiserer seg med aktørene. For sjuåringen er det Marcus og Martinius som gjelder, mens for guttungen på fire er det Knudsen og Ludvigsen og «galskap»-musikk. Her handler identifikasjonen sannsynligvis om måten han leker. Med et slikt kvalitetskriterium kan også Marcus og Martinius treffe godt.

Samtidig må vi kunne snakke om håndverk og at musikken er laget på en ordentlig måte. Mye barnemusikk produseres med MIDI-komp, og tar for gitt at barn ikke bryr seg. Men det jeg har jobbet med, lyden, sounden, kan i like stor grad brukes for å fortelle de historiene som skaper identifikasjon. Fellesskap er også viktig – dersom flere kan møtes over et lydbilde man liker, så møter man musikken sammen.

Periskop: – Hvilke funksjoner skal barnemusikken fylle?

JV: – Barnemusikken skal ikke i seg selv fylle noen funksjoner. Men den kan vurderes ut fra den intensjon musikken er ment å ha eller hvordan den, uavhengig av opphavspersonens intensjoner, blir brukt. Så kan man jo si at barnemusikken tradisjonelt sett har vært voksenverdenens kanal for å formidle og videreføre det som til en hver tid anses som positive verdier og holdninger og relevant og nyttige kunnskaper – noe som selvfølgelig også er utfordret i de senere åra. Ikke-pedagogisk eller antipedagogisk barnemusikk er et forsøk i så måte på enten å opponere mot denne tradisjonelle funksjonen eller i det minste fremstå som et alternativ.

EA: – Det er vanskelig å svare entydig på. I følge læreplanen defineres musikkfaget ut fra at elevene skal lære å musisere, å lytte, å komponere. Men det kan være mye mer, og helt andre ting også. Musikk kan være til for å lytte til, leke til, bevege seg til, delta i, lage selv, eller spille selv.

Også dette har med identifikasjon å gjøre. Musikk er en sterk identitetsskaper, på samme måte som musikk for eldre. Det er derfor jeg blir provosert når musikk for barn ikke gjøres skikkelig. Det finnes innspillinger med sanger man kjenner fra før, sanger man kan synge til, men som ikke egentlig skaper noen interesse hverken hos barn eller voksne. Likevel settes den på for å fylle en slags funksjon. Hvem er det egentlig for?

Musikk for barn har mange funksjoner, og det er funksjoner som kan fylles også uten at det er «barnemusikk» i seg selv.

Periskop: – Kan man snakke om musikalsk kvalitet innen barnemusikk uten å ta høyde for en aldersavgrenset målgruppe?

JV: – Vi kan snakke om kvalitetene ved musikken to-åringen og ti-åringen blir eksponert for på et rent deskriptivt nivå – musikken er den samme. Men to-åringen og ti-åringen vil trolig oppleve musikken på ulikt vis, grunnet deres erfaringer og derav deres resepsjon. Musikalsk kvalitet (som i musikkens verdi) vil da måtte ta høyde for en aldersavgrenset målgruppe. Samtidig vet vi at barn (mens de enda ikke er sosialisert inn i venneflokkens smak- og usmakskultur) er relativt åpne for ulike typer musikker, men vil trolig legge merke til andre kvaliteter eller sette pris på andre verdier ved musikken enn andre barn eller andre voksne.

EA: – Alder er bare en av mange måter å differensiere våre medmennesker med. Se for eksempel på tween-kategorien, som i et bransjeperspektiv har utvidet seg fra å skulle gjelde aldersspennet 9-13, til å kunne være relevant for 4 til 15.

Likevel er det kanskje særlig for de aller minste vanskelig å fjerne seg helt fra en aldersavgrensning. Musikk fra livets begynnelse handler mer om å være sammen med foreldre, synge og kjenne musikken. Der jobber man med helt andre kvaliteter enn når man lager musikk for dem som er litt større.

Men jeg vet ikke hvor rigid man skal være. Jeg tror man kan finne mye felles mellom aldersgruppene. Det ser vi blant annet i at barnemusikken har blitt et så stort marked. Det er farlig å tenke at barn er noe annet – en gruppe som ikke forstår. Da tråkker man fort feil.

Periskop: – Hvor viktig er den pedagogiske verdien av barnemusikk? Enten gjennom mulighet for medvirkning eller som verktøy for læring?

JV: – Hvis musikken er ment å tjene en pedagogisk funksjon, så er den pedagogiske verdien ved barnemusikk viktig. Jeg vil skille mellom pedagogisk intensjon og pedagogisk funksjon. Som intensjon vil en komponist eller forfatter ønske at denne musikken skal brukes nettopp til å lære bort noe eller gis mulighet til medvirkning. Skal den være lett å synge med på, så vil man trolig lykkes bedre med trinnvise melodier enn melodier med uforutsigbare intervallsprang. Skal teksten fanges opp, være lett å huske og synge med på, vil korte setninger og gjentakelser funke bedre enn lange foredrag.

Dette er noe som tradisjonelt har vært et særpreg ved mye barnemusikk: syklisk form, trinnvise melodier (helst i dur) og gjentakelser («og trosten tok ett bær, to bær, tre bær osv…»). Man kan snakke om musikk som i utgangspunktet ikker er produsert eller distribuert med et klart læringsmål, men som likevel bidrar til refleksjon og derav læring og vekst. I den sammenheng vil jo all musikk som i utgangspunktet formidler en eller annen form for budskap være pedagogisk. Så svaret på spørsmålet er: Det kan være viktig.

EA: – Jeg tror det er kjempeviktig, men det trenger ikke være direkte avledet av det som foregår musikalsk. På den ene siden har du ren læremusikk: mattesanger, alfabetsanger, der sang og rytmisering brukes direkte som læringsstrategier. Det er flott. Men det kan også ligge mye godt pedagogisk innhold i å lytte sammen. Jeg har nylig spilt konserter for barn med Queendom – de lager ikke barnesanger, men har en forestilling om hvordan mennesker er forskjellige, og diskuterer det gjennom interaksjon med barna, både gjennom å snakke og spille sammen.

Å lytte sammen er samhandling, for eksempel kan popmusikk gi en inngang til å diskutere verdisyn. Hjemme hos oss spilles Fy faen kontinuerlig (Hkeem og Temur, red.anm), det er banning, men ikke bare banning. Hva er det?

All musikk vi hører på har en samfunnsmessig funksjon. Å høre på musikk sammen er et fint utgangspunkt for å utforske den.

Periskop: – Hva anser du som en god musikkerfaring for et barn, og er det annerledes enn for voksne?

JV: – En god musikkerfaring for et barn er annerledes enn for voksne, på samme måte som en god musikkerfaring vil være forskjellig voksne i mellom eller barn i mellom.

Det er jo sikkert forskjeller, men det er kanskje mer interessant hva som er felles? Jeg tror de beste erfaringene er de som deles med andre, musikk som kan danses til, spilles til, hoppes til, eller musikk man bare kan sitte og tegne eller bare lytte til. Det gjør det ekstra viktig å tenke kvalitet – at musikken kan være mulig for flere, også voksne, å lytte til. Det er nok også grunnen til at det har utkrystallisert seg en kanon. Slik jeg ser det, handler en god erfaring om identifikasjon og samhandling – for musikere betyr det ofte at de må lage musikk som de også har lyst til å høre på selv.