Stavanger kunstmuseum: Lekenhet og maktstrukturer

Vår definisjon av barn og unge er bestemmende for hvordan vi legger til rette for deres møte med kunst. Hva tenker vi at den nye generasjonen trenger og tåler?

Den iranske kunstneren Shahrzad Malekian inviterer i utstillingen Rebelske former på Stavanger kunstmuseum til lekenhet, men leken har flere lag. De som jobber i barnehage ser fort hvem som i lek samarbeider, deler, dominerer, eller står på avstand og betrakter. Lek kan være både gøy og utfordrende, for ofte innebærer den problemløsning, og det å kaste seg ut i noe som er fritt og lite planlagt.

Voksne er også velkomne

Skumfigurer i ulike størrelser står på høykant i stativer på gulvet. Noen ligner store røde, rosa og oransje skyer. Andre er stripete i svart-hvitt, og kan tas på som en slags beskyttelsesvest. Man kan flytte på, dra og bygge, men det finnes ingen oppskrift. De fleste er håndterbare for én person, mens noen er store og best egnet for samarbeid. Rommet tilhører NONA, Stavanger Kunstmuseums egen satsning på barn og unge. På døren står det presisert at også voksne er velkomne, til og med uten følge av barn.

Utstillingens kurator, konservator Helga Nyman, tar imot Periskops utsendte ved hoveddøren og viser vei til biblioteket. Nyman forteller at Stavanger Kunstmuseum i mange år har hatt formidling som en av sine hovedsatsinger, men først med NONA’s oppstart våren 2020, fikk muséet et eget område for kreative aktiviteter rettet mot barn og unge.

– NONA innebærer en egen måte å tenke på en målgruppe på: Et barn som er nysgjerrig og aktivt. Vi ønsker å skape en større forbindelse mellom det å se, tenke og prøve seg fram. Her vektlegger vi at det viktige er å være med på en prosess, og et samarbeid. Dermed formidler vi ikke bare kunstverk, men også kunstneriske metoder og teknikker.

Også et alvor

NONA-satsingen innebærer ikke at museet gir oppdrag til kunstnerne der de lager noe spesielt for barn.

– Vi leter etter kunstnere som allerede har deltagelse, samspill, lek og performativitet i sine kunstnerskap. Malekian sitt prosjekt var allerede utviklet og stilt ut. Idéene og erfaringer med materialene ble videreutviklet.

I denne utstillingen blir man jo invitert til å aktivt utforske. Kan det være sånn at også noen barn kan foretrekke den stille betraktningen? 

– I Malekian sin utstilling er alt åpent. Med sine ulike personligheter kan alle, uansett alder, nærme seg på mange måter, og i ulikt tempo. Man kan stå oppå, eller gjemme seg under. Det ligger ingen krav om at man må innta en veldig teatralsk rolle, men vår erfaring er at mange ser og bruker et verk på mer intuitive måter. Ofte ser vi at barn bare «er» i verket. Det vil ikke være slik at alle utstillingene i NONA kan berøres slik som dette, men det vil alltid være et element av deltagelse.

I vår tid, hvor barn får tilnærmet grenseløs og ufiltrert informasjon om det meste som skjer i verden, kan det være viktig at kunst iblant fungerer som en arena for alvorlige tema, også for barn?

– Absolutt. Alle våre utstillinger er jo åpne for barn. De både trenger og fortjener å bli tatt på alvor. I Rebelske former ligger det jo også et alvor. Dette kommer tydeligere fram i performancen som ble vist i Stavanger sentrum 17.–19. februar. Her var menneskekroppens sårbarhet vektlagt. Noen av skulpturene fra utstillingen fikk en beskyttende funksjon mellom kroppen og ulike harde gjenstander i det offentlige rom. De fleste kunstverk har en kompleksitet, og det blir opp til oss å formidle dette.

Nyman forteller videre at mye har endret seg bare de siste ti årene, og mener at man i dag henter opp mye av kunstproduksjonen og pedagogikken fra 1960-1970-tallet, for eksempel måten man verdsetter frihet og utforskertrang på. I tillegg er man ikke lenger like redd for at formidlingen til barn skal synes og høres for mye inne på muséene.

– Kunsten kommer på et vis litt ned fra pidestallen. Det å være kreativ er et potensiale som alle har, selv om bare noen få velger dette som yrkesvei. NONA-satsingen er i utgangspunktet rettet mot barn, men museet tenker på kunst som et livslangt forhold der positive opplevelser med kunst gjerne starter som barn.

Lekenheten – mer enn bare lek

Shahrzad Malekian (f.1983) er født og oppvokst i Iran, og kaller seg en multidisiplinær kunstner som jobber med skulptur, performance og videokunst. Fra Teheran har Malekian sin bachelor innen skulptur, og fra Norge sin master innen kunst i det offentlige rom. Via Zoom dukker Malekian opp på et lite kjøkken med striper av vårsol fra et vindu, og forteller at lekenhet og interaksjon med publikum alltid har vært viktig.

Hva legger du i begrepet «lekenhet»?

– På mitt morsmål, farsi, handler lekenhet om mer enn det å leke og ha det gøy. Det handler også om å nærme deg en utfordring på en utradisjonell måte, og finne løsninger ved å tenke utenfor normene. Det kan også handle om en type letthet og fleksibilitet, som å bruke metaforer i stedet for å si noe direkte.

Barn kommer med veldig ulik personlighet og bakgrunn. Malekian vektlegger at det alltid vil være viktig å skape trygge omgivelser, at det bør være tydelig hva som er lov og ikke, og at hver og en kan bruke den tiden de trenger.

– Noen vil løpe inn og ta alt i bruk, andre vil observere først. Det må være rom for denne ulikheten. Både kunstner og kurator kan gjerne ha dette i tankene hvis barn er målgruppen.

Nytt maktforhold

Kontrastfylt

Det er tilsynelatende en stor kontrast mellom de glade fargene og formene, og de siste dramatiske nyhetsbildene fra den blodige frihetskampen for kvinners rettigheter i Iran.

– Ja, men det finnes en sammenheng. Selv om form og innhold er ulikt, så rommer begge søken etter det å kunne å stille spørsmål ved eksisterende strukturer, normer og regler. Bak glade ansikter finner du friheten til å stille spørsmål ved reglene, og ikke bli tvunget til å akseptere.

I Norge er barn og unge vant til å ha frihet, men er de dermed mer nysgjerrige og lekne?

– I to måneder jobbet jeg med DKS-prosjektet Soft Play, en performativ workshop for ungdommer fra 8.-10. trinn. Prosjektet handlet om å stille kritiske spørsmål ved ulike regler i nærmiljøet, og jeg ble dessverre overrasket over å se hvor passive de var, spesielt i starten. I mine øyne er det en sammenheng mellom lekenhet og kritisk tenkning. Da gikk det opp for meg at det er nettopp dette jeg ønsker å trigge med mitt prosjekt. Jeg ønsker at publikum skal bruke friheten de har, se mulighetene og skape noe eget. Kanskje er fargene søte og glade, og det er helt fint om det er slik utstillingen oppleves, men det kan også være et alvor her som handler om faren ved å ta ting for gitt.

Saken fortsetter under bildet.

Påvirke og oppmuntre

Malekian vektlegger den viktige rollen kunst kan ha når det gjelder det å trekke noe skjult fram i lyset. Dette kan for eksempel handle om å sette kritisk fokus på både aksepterte og pålagte normer og regler i et samfunn. På denne måten kan kunst påvirke og oppmuntre nye generasjoner til å tenke nytt og kritisk.

– Som kunstner trenger du ikke å gi svaret, men du trigger forhåpentligvis refleksjon. Et mål med min utstilling er å nettopp gi barn og unge en opplevelse av at de kan ta regien, de kan bestemme, utforske og lage noe. Dette henger sammen med min grunnleggende bekymring for maktstrukturer. Kanskje tar barn og unge med seg noe av erfaringen fra utstillingen med seg i fremtiden, som vissheten om at også de kan ta kommando, påvirke sine omgivelser og skape endringer? Norge er et demokratisk land nå, men historien og situasjonen andre steder i verden, viser at vi alltid må kjempe for demokratiske verdier. Først når du forstår at frihet og muligheter kan forsvinne, vil du kunne verne om det.