«Lik meg», sesong 6: Nå er det alvor

Sofie (Ebba Lindgren) fyller 16. Da kan hun ligge. Blant presangene fra venninnene er sexy undertøy og en dildo. Det er forbløffende kort tid siden ensemblet i Lik meg var barn. Da de dukket opp på tv-skjermen første gang i 2018, var de 12-åringer som bare så vidt hadde lagt lekene på hylla.

Gjennomgangsfiguren Oda (Jenny Evensen) var en frustrert og sårbar ung jente med dårlig impulskontroll. I forrige sesong så vi at hun kanskje var på vei mot noe mer modent, et ørlite roligere og sikrere selv. Men når den sjette sesongen begynner, er hun i utakt med skolevenninnene igjen. Oda synes dette med ligging er litt tidlig. Skjønt noen har allerede «gjort det». Mens andre bare venter på første og beste anledning.

Eksplisitt og direkte seksualitet

Denne sesongen fokuserer på Sofie, som på sin side ikke kan miste «dommen» – altså jomfrudommen – fort nok. Hun nøler ikke, hun går for det. Da førstekandidaten Erik (Ole Didrik Laake) viser seg ikke å være like interessert, vier hun Leo (Hauk Hellestveit Hannemann) all oppmerksomheten.

Og det virker. Sofie og Leo debuterer seksuelt i et siderom til gymsalen på gamle Nordstrand videregående, langt hjemmefra, drita fulle, med en fest som pågår for fullt rett utenfor døren. Og de kjenner hverandre ikke engang. Det er ikke nødvendigvis noen katastrofe, verken promillen eller at samleiet ikke akkurat kan sies å ha vært jublende vellykket.

En eksplosiv blanding

Men Lik meg konsentrerer seg om usikkerheten, om gapet mellom forventningene og virkeligheten, og på alt man ikke vet, samtidig som man tror man vet alt. Serien viser hvordan puberteten er en eksplosiv blanding av sterke følelser som ikke trekker i samme retning.

De unge hovedpersonene er i en alder da de har veldig lyst på sex, samtidig som de er uerfarne. De er også i en alder der strekket i det sosiale feltet er stort. Der vennskap brister og nye oppstår, der noen er bråmodne, mens andre fortsatt er barnlige og barnslige. Og – det skal sies – denne sesongen av Lik meg er nokså eksplisitt og direkte når det gjelder det seksuelle, slik den har vært det med de andre tematiske overbygningene, men denne gangen er hver episode for sikkerhets skyld utstyrt med en advarsel om at den inneholder nakenhet og seksuelle handlinger.

Fraværet av trygge foreldre

Serieskaper Anne Wisløff mister allikevel ikke hovedpersonene sine av syne. Dynamikken i de sosiale konstellasjonene er fremdeles handlingsdrivende. Wisløff har laget et drama som er sterkt konsentrert om situasjoner og stemninger som kjedes sammen til et større, tematisk hele.

Praktisk talt alle samtalene dreier seg om sex på en eller annen måte, men det er ulikt betont etter hvem som snakker og hva som er skjedd.

Og nå er vi kommet til et punkt der foreldrene ikke representerer den trygge havnen, men tvert imot er mennesker man vil holde aktivitetene sine skjult for. Andre voksne kan komme til unnsetning i situasjoner man minst venter det. Som når Sofie sitter skjelvende på apoteket etter å ha blitt tatt i å naske en angrepille. Mannen som har tatt henne på fersken, skal vise seg å bli en uventet og kortvarig, men helt nødvendig redning der og da.

Samtidig er for eksempel skolens helsesykepleiers tidsklemme så nydelig og frustrerende skildret, der hun står på farten til et møte mens telefonen ringer og de unge jentene kommer innom for samtaler som det egentlig burde settes av ukevis til.

Oda er helt sikker på at hun ikke har noe hull «der nede», fordi hun ikke klarer å bruke tampong. Sofie vil vel i bunn og grunn vite alt som er å vite om sex i den virkelige verden. Begge blir de avspist med velmente, men intetsigende råd som de ikke kan bruke til noe.

Porno uten bruksanvisning

Lik meg speiler det faktum at mange unge henter informasjon om sex fra porno. Ikke fra de bladene man gjemte under senga eller under et tre i skogen, slik man gjorde før alle gikk rundt med en smarttelefon i hånden.

Nå finner de nettopp pornoen på telefonen, tilgjengelig alltid, live sex uten usikkerhet, fomling og urealistiske forventninger. Og uten følelser. Uten kontekst, uten konsekvenser. Det er ingen som er redd for uønsket graviditet i porno. De er ikke redd for hva foreldrene kommer til å si om de oppdager det (det kan jo faktisk hende, men det er aldri en del av narrativet). De er ikke bekymret for ryktene som kan komme til å gå på skolen. Og de lurer ikke på om de faktisk kom, eller på om det var alt?

Pornoverdenen er en virkelighet der hun alltid er kåt og klar, og hans penis alltid er stiv. Porno kommer uten bruksanvisning på hvordan man kommer dit. Sofie og Leo bestemmer seg for å prøve én gang til, i tryggere omgivelser. Men det gjør ikke usikkerheten mindre eller spørsmålene færre.

100% på unges premisser

Serien har gjennom de foregående sesongene vært imponerende god til å skildre det umiddelbare og det skjøre. Det er den fremdeles. Noen stor visuell opplevelse byr ikke serien på, men den retter oppmerksomheten mot det sosiale spillet, der ørsmå nyanser kan snu en situasjon – til det bedre eller til det verre. Da Oda begeistret forteller Stella (Eline Hedum Andersen) om en gutt hun har snakket med, dreper Stella Odas humør ved å bemerke at han nok bare er ute etter én ting.

Det er så lite som skal til før glede blir til skuffelse, og situasjonen speiler dessuten Odas og Stellas ulike erfaringer.

Det er dessuten en serie som er laget hundre prosent på ungdommens premisser. Vi ser hverdagen med deres øyne. Og vi ser en hverdag som ikke tar usikkerheten og utforskertrangen helt på alvor.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Vokst med serien

Vi ser også at samfunnets – skolen, foreldrene, politikerne og helsepersonell – ønske om å skape trygge rammer i noen tilfeller kan gjøre det motsatte. For eksempel går det rykter om at Leo ikke fikk samtykke fra Sofie før de lå sammen. Det samme ryktet kunne fort ha eskalert til en påstand om voldtekt. Og det var det ikke.

Lik meg er på sett og vis en fortelling om alle tings iboende jævelskap, men serien skildrer også det nære og fine på en forbilledlig måte.

De unge skuespillerne har bokstavelig talt vokst med oppgaven og beveger seg så naturlig foran kameraet at de ligner ungdommer vi kunne ha sett i forbifarten hvor som helst.

Ikke alle de voksne rollene faller like selvfølgelig inn i seriens toneleie. Men så er det heller ikke dem det handler om.