Lite rom for refleksjon?

Et søk på medieovervåkningsverktøyet Retriever er én måte å lese hvordan mediene rangerer kultur og kulturaktører. Det sier også noe om hva kulturinstitusjonene selv vektlegger. Norsk Litteraturfestival, Sigrid Undset-dagene på Lillehammer, avsluttet søndag 31. mai seks dagers feiring av boka. I overkant av 200 arrangementer fant sted i løpet av en knapp uke, der hele den norske bokbransjen kom sammen. I år var Pegasus tatt inn i hovedprogrammet for første gang. Men selv om Pegasus er stort, flott og bredt, er det eksplisitt rettet mot barn og ungdom, og derfor uteblir både de voksne publikummerne og mediedekningen. Når et forfattermøte på biblioteket mellom Alf Kjetil Walgermo og Aasne Linnestå står oppført i programmet med «For ungdomstrinnet. Påmelding. Gratis.» oppfattes det som lite relevant for et voksent festivalpublikum. Forfattermøtet får slik ikke plass i det voksne refleksjonsrommet i festivalen for øvrig.

Selv om det faktisk er to barnebokforfattere som brukes som trekkplaster på plakaten, inngår de ikke i festivalprogrammet på linje med voksne forfattere, ettersom de er «utskilt» i Pegasus-programmeringen. Når møtene med barnebokforfatterne foregår på arenaer forbeholdt barn og ungdom lukkes det litterære rommet for en refleksjon. Resultatet er at litteraturformidlingen fremstår som markedsføring for festivalen.

Øverst på plakaten til årets festival står Anna Fiske, deretter Barbro Lindgren – to prisbelønnede barne- og ungdomsbokforfattere. Den svenske barnebokforfatteren Barbro Lindgren mottok i 2014 Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA), som er verdens største pris barne- og ungdomslitteraturpris på fem millioner svenske kroner, og er verdens nest største litteraturpris etter Nobelprisen. Når jeg søker på Barbro Lindgren og Norsk Litteraturfestival får jeg 6 treff på Retriever. Alle oppsummerende notiser der kun navnet og ALMA er nevnt. Ingen intervjuer med damen som har skrevet over 30 bøker for barn i alle aldre, lyrikk, bildebøker, ungdomsbøker og for teater. Ingen reportasje fra Lillehammer bibliotek der hun ble intervjuet av Ulla Rhedin, en av Nordens fremste forskere på billedbøker. Det ligger heller ikke noe informasjon ute på festivalens Facebooksider, verken bilder eller referat fra det arrangementet.

Til sammenligning får jeg opp 124 treff på «Mette-Marit og Norsk Litteraturfestival». Kronprinsessen hadde første stopp på sin litterære dannelsesreise på Lillehammer, der hun åpnet festivalen og intervjuet sine yndlingsforfattere. Et kjapt søk på Margaret Atwood og Norsk Litteraturfestival ga 35 treff, store intervjuer og mindre notiser, noen fra en tidligere festival også. Det sier noe om hva som er viktig. Det er definitivt ikke barn- og ungdomslitteraturens talspersoner. Det er altså den voksne oppmerksomheten jeg etterlyser på Norsk Litteraturfestival. For barne- og ungdomslitteraturen må inn på den voksne arenaen for å bli tatt på alvor.

Årets festivalutstiller Anna Fiske er et godt eksempel på en prisbelønnet billedkunstner og forfatter som heller ikke tas på alvor i årets festival. Hennes finstemte beskrivelser av skjøre sinn i tegneserieromanen Gruppa og blodferske tegneserieroman Vaskedamen er like aktuelle for voksne som for barn. Og jeg gledet meg til å se dem på utstilling. Men hvor var festivalutstillingen? Etter å ha lett meg innover i Galleri Zink i Storgata, fant jeg et lite skilt med en pil opp en trapp. Der, i et smalt rom innenfor tilfeldige andre kunstverk, var Fiskes bilder og små figurer i leire. Uten noen opplysende tekster, ingen av bøkene var tilgjengelige. Kunstnerens keramiske arbeider plassert på gulvet i krabbehøyde inviterte til lek, men uten at dette var kunstnerisk motivert. På åpningen var det heller ingen fra festivalledelsen til stede. Og ingen bilder fra åpningen ligger ute på festivalens Facebookside.

På Retriever fikk jeg ni treff på Fiske og Norsk Litteraturfestival. Store portrettintervjuer i riksavisene, mindre i regions- og lokalavisene, siden hun også er årets BOK-LEK forfatter i Oppland. Det betyr at alle 6-åringer i fylket blir invitert til et arrangement med Fiske eller formidler Lise Grimnes på sitt lokale bibliotek. Det er flott. Men hvor er festivalens oppfølging av barne- og ungdomsbokforfatterne på festivalen? Det eneste rene voksenbokarrangement som tok for seg ungdomsbøker i et voksent forum, var Guri Fjeldbergs foredrag på seminaret for kritikere og forfattere. Der diskuterte hun hvordan dystopiene oppfattes av litteraturkritikken og av ungdommen selv. Dystopisk litteratur var festivalens hovedtema. I salen satt lesere, bibliotekarer, kritikere og bokhandleransatte ­­– seminaret var åpent for alle.

Mette Marit og hennes team er markedsførere av rang. Hadde kronprinsessen tatt med barne- og ungdomsbøker på reisen sin, ville media slått det opp stort og voksne lesere og kritikere ville fulgt opp. Festivalledelsen bør endre praksis når det gjelder verdivurdering av arrangementene for barn og unge. Det holder ikke å trone øverst på plakaten. Dørene til barne- og ungdomsrommene må åpnes også for et voksent publikum som vil diskutere bøkene, tendensene, kritikken og den manglende kritikken, diskusjoner som all god litteratur bør være gjenstand for.