Litt for perfekt?

Av seks forhåndsinviterte kunstnere til en lukket skissekonkurranse har Marisa Ferreira og Ebba Bohlin fått oppdraget å produsere kunst til fellesskapets rom. På bestilling å sette kunstverk inn i en arkitektonisk sammenheng, å åpne for kunstopplevelser og å utfordre og stille spørsmål. Ingen liten oppgave i den offentlige kunstens navn altså. Skolens kunstutvalg formulerer i kunstplanen en forventning om at de kommende kunstprosjektene vil forholde seg til arkitekturen, til byggets miljøprofil og at kunst og arkitektur sammen kan gi skolen identitet. Tematisk ønsker en seg at verkene relaterer seg til naturens kretsløp, de fire elementene og det «organiske».

Rene flater

Ferreira sitt fargerike veggarbeid Beautiful forms unfold from unity (2015) springer nærmest betrakteren i øynene idet en entrer skolens hovedbygning. Like innenfor inngangen og ved siden av gymsalen finner en elevens kombinerte kantineområde og auditiorium/trappeamfi. Innemiljøet er lyst og lukter av nykløyvd tre, omsluttet av stående trepanel og rene flater, tidvis brutt av store vinduer med innsyn til aktiviteten der inne. Enn så lenge er veggflatene frie for barnetegninger og håndarbeid. Her er det Gesamtkunstverket som rår.

Beautiful forms unfold from unity er sterkt inspirert av geometrisk kunst, op-art og 60-tallets minimalisme. Var elementer av verket til stede i den forrige versjonen av Ulsmåg skole fra 1971 kanskje? Skolens broderte fane, plassert i en monter litt lengre inne i gangen er smykket med en av de fargerike, geometriske formene som repetitivt gjentas i Ferreiras verk, taler for det. Men skoleadministrasjonen oppklarer at det forholder seg motsatt: Det er skolen som har valgt å bruke en bit av formspråket fra Beautiful forms unfold from unity som en identitetsmarkør og som dekor på fane og brevhode. Ønsket fra kunstplanen om at kunstverkene skal fungere som identitetsmarkører er altså oppfylt.

Hverdagslige forstyrrelser

Ferrieras tredimensjonale maleri, med målene 2000 x 150 x 11,2 cm, løper som et skråstilt, takket bånd langs veggen fra toppen av trappeamfiet før det flater ut som en horisontal linje der det i bunnen av trappen møter kantineområdet med bord og stoler. Verket er plassert omtrent 80 centimeter fra gulvet. I amfiet hvor det er høyt under taket gis Beautiful forms unfold from unity god plass oppover, mens den mye lavere takhøyden nede i kantinen gir en tett på-følelse – et mindre tydelig skille mellom vegg og verk. Like nedenfor underkanten av verket i spiseområdet er det plassert noen høye, smale bordplater med tilhørende barstoler, noe som forsterker opplevelsen av (ufrivillig) nærkontakt med både betrakter og verk. For bordløsningen forstyrrer helhetsinntrykket. Litt på samme måte som høyttalerne og rekkverket i trappeamfiet har blitt montert med minste avstandsmargin og nærmest fremstår som en integrert del av kunstverket.

Formspråk, fargeskala og problemstillinger Ferreira utforsker med verket Beautiful forms unfold from unity er karakteristisk for hennes kunstnerskap forøvrig. Rear Window (2015), utstilt på fasaden til Oslo S i vår og sommer, er på lignende måte en utforskning av ikke bare visualitet, men også det kroppslige forholdet mellom betrakter og verk. Men med verket på Ulsmåg skole savner jeg en stedsspesifikk følsomhet jeg opplever aksentuert på Oslo S. Rear Window er stort og monumentalt ved at det dekker hele fasaden, overskrider menneskekroppens høydeskala og, ikke minst, inngår i en interessant dialog med næromgivelsenes fasadebannere, reklameplakater og arkitektur. På Ulsmåg skole er ikke størrelsesforholdet mellom arkitektur, verk og betrakter like vellykket. Jeg skulle gjerne ha sett Beautiful forms unfold from unity ta mer rom og slik i større grad utfordre både arkitektur og mennesker i sine omgivelser. Det helhetlige inntrykket er at verket reduseres til et dekorativt veggelement underlagt arkitektur, interiørdesign og praktiske hverdagsløsninger.

«Inngang»

Problemstillinger knyttet til stedspesifisitet er også en artikulert forutsetning for Ebba Bohlins kunstige grotte, plassert sentralt og sentrert i den største av skolens utendørs lekeområder. Inngang er støpt i grå betong og befinner seg på de yngste barnas friområder på en stor, svart asfaltflate. Like i nærheten av grotten befinner det seg syv smultringlignende, grønne leke- og sitteinstallasjoner og en nedsenket vannrenne som i motsatt ende antar form av et vannfall. Hele plassen er omkranset av skolebygningene og naturlige friområder. Det lille av natur som har blitt stående igjen etter at bygningsmassen og bearbeidet lekeareal har krevd sitt.

Bohlins gjensvar til det tidligere kuperte landskapet er en tydelig bearbeidet steinklump av støpt betong med grovt, planslipte overflater som er mottagelig for endring og bearbeiding fra naturens side, med vanninntrengning og vekster. Grotten er fundert på en kvadratisk bunnplate som er klart synlig og som blir et ytterligere bidrag til å bryte ned illusjonen om at det her er snakk om en kjempe av en stein som, typisk for vestlandet og småbruk i bratte fjellsider, har rast ned fra de omkringliggende fjellmassivene. Det er gjort tydelig at grotten er kunstig, og at den er tilført.

Fysiske møter

Sentralt for Inngang er at den innbyr til konkrete fysiske møter. I likhet med lekeinstallasjonene den omgis av kan elevene også kroppslig ta skulpturen i bruk. Den er imidlertid mer enn et redskap for fysisk aktivitet og oppøving av motoriske ferdigheter ved det at den også kan romme mer eksistensiell refleksjon, om brukeren skulle være innstilt på det. Bohlin har valgt et nøkternt uttrykk. Grotten er ikke lyssatt og det skjuler seg ingen «hulemalerier» eller andre hemmeligheter inne i dens indre. Her er det opp til barnet å dikte eller forestille seg grottens muligheter og bruksområder, noe som sikkert vil oppleves som spennende for noen og uengasjerende for andre.

Litt for perfekt

Både Beautiful forms unfold from unity og Inngang passer inn i den forhåndsbestemte tematikken til kunstutvalget: Natur. Begges «grunnmur» kan sies å tilhøre den naturvitenskapelige sfæren og det er ikke vanskelig å se at kunstverkene også kan passe inn i skolens lærerplaner og slik ha relevans for undervisningen. Verkene passer også inn i byggets miljøprofil, arkitektur og designprogram. Etter min mening litt for mye. Jeg skulle gjerne ha sett at også Inngang krevde mer plass, at den var større og at den i mindre grad enn nå fremstod som et tydelig tilført element i rekken av HMS-klarerte designinstallasjoner. Inngang er for eksempel konstruert slik at en ikke kan klatre opp på den.

Kunstplanen for dette kunstprosjektet peker på hvordan skolen skal være et sted hvor elevene utfordres til å være kreative og hvor kunst gjerne må utfordre og stille spørsmål. Men en kan spørre seg om Ferreira og Bohlins verk i dette prestisjetunge byggprosjektet, glir litt for godt inn i sine fysiske og diskursive omgivelser og at potensialet for kritisk refleksjon forblir uforløst. Rommene de har fått tildelt oppleves rett og slett, både i direkte og overført betydning, som litt for lite åpne.