«Liv i mor»: Teater inni magen

Unge Viken Teater satser friskt på teater for barnehager i regionen. Ettersom det ikke finnes et tilbud tilsvarende Den Kulturelle Skolesekken for barnehagebarn, er dette kjærkomment.

Denne friske satsingen er Liv i mor et eksempel på. Forestillingen startet som en ide av Melanie Dahl, som fikk muligheten til å utvikle ideen sammen med dramatiker og regissør Nelly Winterhalder. Det har de gjort i samarbeid med Hilda Levin, som er en del av dramaturgiatet ved Unge Viken Teater. Vanligvis turnerer de rundt i barnehager, men denne gang har de invitert barn i alderen 3-5 år til teatret.

Eksistensiell tematikk

Liv i mor handler om å bli født. Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til Suzanne Ostens banebrytende forestilling Babydrama med samme tema på Unga Klara i Stockholm i 2006. Dette var første gang det ble laget teater for babyer fra 6-12 måneder. En kunstnerisk svært ambisiøs forestilling som synliggjorde hvordan teaterspråket kan kommunisere med de aller yngste.

Perspektivet er et litt annet i Liv i mor. For mens det i Babydrama er publikums nylige reise inn i verden som er den røde tråden, er det i denne forestillingen for 3-6-åringer kommunisert mer til potensielle storesøsken, som en sammenhengende kronologisk historie hvor barna kan forestille seg å være inni magen til mor.

Vandreteater

Første del er lagt opp som vandreteater. Spillet starter i foajeen hvor Benedikte Karine Sandberg i rolle som vordende mor forteller levende om babyen i magen. Midt i fortellingen fyker en energisk og distré rollefigur inn, spilt av Melanie Dahl. Hun inviterer barna med til å løpe etter henne. Ett av barna innvender at det ikke er lov å løpe, så de blir enige om at de skal gå i stedet.

Det er tydelig at barna er ivrige etter å bli med, og det yrer av lekenhet i rekken av barn bak rollefiguren. Figuren stopper noen steder på veien, overbevist om at «Ja! Her er det!» idet hun for eksempel oppdager en stolpe som hun svinger seg rundt. Hun har et rytmisk, poetisk driv i måten hun snakker og beveger seg på. Det smitter over på publikums kropper og vår innlevelse i stemningen hun er i. Ideen er antakelig at hun er en sædcelle på vei for å nå fram til livmoren. Men ingen forklarer oss noe, og vi vet ikke hvem hun er eller hvor vi er på vei hen. Det føles i grunnen befriende spennende.

Sammen inni magen

Når rollefiguren har funnet et telt hun og barna går inn i, starter andre del av forestillingen. Den har en noe annen dramaturgi og måte å interagere med publikum på. Barna setter seg ned på puter og ser på spillet foran i teltet.

Vi befinner oss i en rød verden: Både innsiden av teltet og mye av kostymene er røde, en slående likhet med Babydrama. Kanskje kan det være tilfeldig at man i begge produksjoner har assosiert rødt med liv? Inni magen hører vi lyder fra under vann, spilt av fra en høyttaler på utsiden. Det bygges opp om fiksjonen gjennom lydene, for at publikum skal kunne leve seg inn i det å være inni en mage. En stemme over høyttaleren skal forestille moren til embryoet som snakker eller synger i dusjen. Vi opplever ristingen når hun løper til bussen gjennom at embryoet hopper og spretter veggimellom i teltet.

I denne delen av forestillingen fortelles en historie på klassisk, dramatisk vis: Morkaken Placenta annonserer raskt at hun skal være treneren til embryoet og gjøre henne klar til å bli født. Embryoets mål er å bli en «ekte baby», og Placenta er hennes hjelper. Hun trener henne i å sitte i fosterstilling og å vokse ved å ta til seg næring fra maten moren spiser.

Samspill med publikum

Skuespiller Melanie Dahls bakgrunn som sykehusklovn kommer til syne i hennes lekne spillestil og evne til å åpne for improvisasjon i møte med barna. En scene som utløser mye latter er når embryoet forklarer hvor liten hun er ved å ta pekefingeren mot tommelen og gå helt nærme barna og vise dem at så bitte-bitte-bitte, bitte-bitte-bitte liten er hun. Så plutselig utbryter hun at hun mistet den, hun har mistet seg selv! Barna fryder seg over den absurde situasjonen.

Skuespillerne kommuniserer ofte direkte til publikum, med mye blikkontakt og noen ganger gjennom å undre seg over det som skjer sammen med barna. Samspillet blir spesielt tydelig når det kommer mat fra moren til embryoet. Et tekstil er snurret rundt henne i denne scenen slik at føtter og hender ikke synes, men nå popper de fram: «Hva er dette?» spør hun seg selv og betrakter hånden sin. «Det er en hånd!» sier et barn. Hun spør om barna har en slik en, og nesten alle barna vil vise sin hånd, og dessuten at de har to. Når føttene kommer fram, spreller barna med sine føtter. Dahl tar seg tid til å møte alles blikk og kommentere alle føttene.

Barnas innspill

Slik blir kroppene til barna involverte, og de kan oppleve det som skjer også ved å sammenligne med seg selv og å samspille med Liv (som hun nå kalles). «Er jeg klar nå?» spør Liv Placenta og barna, og ett av barna sier: «Du mangler hode!» Dette innspillet ble ikke tatt videre, ei heller innspillet: «En baby kan ikke snakke ordentlig språk!»

Jeg skulle likt å se reaksjonene på disse uventede innspillene. Hvordan spille ut at hun får et hode, selv om hun ikke har gjemt hodet sitt hittil? Og hvordan kommunisere uten ord, slik som «ekte babyer» gjør?

Å forstå eller å fundere?

Jeg veksler flere ganger blikk med andre voksne når forestillingen trigger oss til å ta fosterets perspektiv: Når vi hører mor synge i dusjen eller løpe til bussen, og vi liksom er «på andre siden». Jeg kikker rundt meg på 3-åringene, og lurer på hvordan de forstår det som formidles? Skjønner de at ristingen kommer av at mor løper og at vi er inni magen hennes, og at rollefiguren som kalles embryo er en slags baby i magen? Man kunne argumentert for at det ikke er så farlig om barna forstår alt slik voksne forstår det. Men jeg funderer over dette fordi forestillingen gjør seg nokså avhengig av at barna skal forstå på en bestemt måte. Placenta, som vet alt om livet i magen, forteller embryoet og samtidig publikum hvordan ting henger sammen. Ord som embryo, foster, navlestreng og livmor gjentas og forklares.

Store spørsmål

Tematikken i Liv i mor åpner potensielt for store eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hvor var jeg før jeg ble født, hvordan ble jeg meg? Dessuten dykker den inn i det underlige i at man kan vokse og bo inni en annens mage. Men i hvilken grad får barna undre seg, fantasere og filosofere? Jeg opplever at forestillingen balanserer mellom å la barna oppleve og bruke fantasien, og det å ville lære barna hvordan ting egentlig er.

For selv om rollefigurene er langt fra realistiske, er det som skjer så realistisk som det kan bli i en forenklet reise på innsiden av en gravid mage. Embryoet lærer seg å sitte i fosterstilling, hun vokser når hun får næring fra mor, hun hører lyder av mor, og blir påvirket av hennes bevegelser. Hun vokser og er til slutt klar for å bli født. Det åpnes ikke i stor grad for tvetydigheter.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Å lære eller ikke lære

Høydepunktet bygger seg opp når babyen er klar til å bli født. Liv beveger seg ut av livmoren; ut av teltet, og ber barna følge etter. De ender opp i foajeen, der det hele startet. Slik er barna med på den romlige forflytningen inn i livmoren og ut når babyen blir født. Dette fungerer i og for seg bra. Dessverre kommer det ikke et klimaks, hvor vi får en opplevelse av å være født eller av å oppleve at babyen er født.

Teatermagien svinner hen når vi setter oss på benkene i foajeen igjen, og siste del av teateropplevelsen blir en samtale om forestillingen. Dette ville muligens fungert bedre hvis vi fikk en skikkelig spennende opplevelse til slutt, og det ble markert enda tydeligere at nå er forestillingen over. Men en samtale rett etterpå vil uansett bli en del av teateropplevelsen for barna, og den var ikke særlig fantasieggende. Den bar i stedet preg av et ønske om at barna skulle ha lært noe om temaet.

En av skuespillerne sier med overbevisning at alle barna har vært i magen til moren sin før de ble født. Et barn begynner å si at det har ikke han, men det blir ikke lyttet til. Skuespilleren gjentar budskapet, og også en ansatt i barnehagen prøver å forklare barnet at det har han. Tenk om vi kunne fått høre hans teori om hvor han var før han ble født! Jeg skulle likt å høre mer av barnas egne tanker, og dessuten sett litt mer galskap og ukjente sider ved livet i mors mage.