Luftig scenelek

Kongesalen i Cornerteateret er relativt stor, men når jeg og en gruppe barnehagebarn kommer inn i lokalet er det overraskende varmt og intimt, takket være scenografien til Mari Vatn. Vi kommer inn i en sirkusmanesje, med det tilstøtende bostedet til sirkusklovnen inkorporert. Scenografien gjør oss forventningsfulle på sirkusets muligheter, samtidig som det hjemlige krypinnet til den lille klovnen gir en gjenkjennelig og trygg ramme. Bakveggen er dekorert med store nøytrale tepper, hengt opp i flere dybder, overlappende. Det kan minne om ytterveggen på et sirkustelt, eller en klesvask av rene lakener hengt opp til tørk på en snor mellom to hus i et nabolag – eller to vogner i en sirkusleir. På gulvet ligger et teppe malt som en sirkulær sirkusmanesje. Et par stiger går rett opp i luften og varsler om at det er opp dit vi skal. Sentralt midtpunkt på scenen er en stor og tykk madrass, og over den henger en trapes. På den ene fløyen av scenen er i tillegg et lite hjem innredet. Et soverom med en seng, og noen enkle dekorasjoner. Et rom som gjør oss nysgjerrige på hvem som bor der. Lyssettingen til Silje Grimstad skaper fine stemninger og er funksjonell som fokusforsterker. Det er rytmisk komponert gjennom forestillingen på en måte som tilfører forestillingen kvalitet.

Godt og levende

«Klovneskrekk» har to aktører på scenen: Klovnen «Lille» spilt av Vibeke Flesland Havre og klovnens musikalske venn, Almir Meskovic, på trekkspill/akkordion. Begge de to aktørene holder høy kvalitet i det de gjør på scenen, og samspillet dem imellom er godt og levende. Stykkets form er relativt klassisk og gjenkjennelig klovneri. Vibeke Flesland Havre er kledd med stor vide bukser, en stripete genser, stor rød nese og en morsom lue. Meskovic er kledd som en sirkusarbeider, og noe mer nedtonet. Handlingen i første del av stykket spilles ut i noe som ligner klassisk mime. Man bruker ikke ord, men lar fysiske etyder, slapstick og turnaktig akrobatikk fortelle historien.

Klovnen Lille ligger i sin seng og drømmer. Hennes drømmer om å fly og å sveve, vises gjennom et skyggespill spilt ut på et skjermbrett som står ved Lilles seng. Dette skyggespillet er et fint anslag for forestillingen, men kunne vært mer utviklet og bedre definert. Klovnen Lille er veldig trøtt og er ikke lett å få opp av sengen. Hennes venn Almir forsøker iherdig og fungerer som både vekkerklokke og morgenradio. Til slutt kommer Lille seg ut av sengen, og begynner å undersøke verden rundt seg, akkompagnert av Almirs trekkspillmusikk. Lille er en veldig usikker liten klovn, redd for alt mulig, og spesielt for å komme høyt opp i luften. Likevel er det tydelig at det er trapesen som henger midt på scenen som fascinerer henne mest, og som er det hun aller helst vil utforske. Imidlertid er det mange hindringer og redsler som må overvinnes for å nå dit.

Vellykket samspill

Hele tiden fylles handlingen av scenisk og teatral lek. Sko og strømper og andre rekvisitter får eget liv og gir grunnlag for masse akrobatikk. Hele tiden er musikken med som en aktiv del. Noen ganger er det handlingene til Lille som fører musikken, som krever handlingsunderstrekende lyder, stemningsforsterking og kontentum – andre ganger gir musikken motivasjon til handlinger og bevegelser for Lille. Det er som en ordløs samtale mellom Lille og Almir, med lyder, kontentum, musikk, gester og bevegelser. Dette samspillet er en sentral del av det som skjer på scenen og er vellykket.

Etter å ha overvunnet redsler og små hindringer på veien kommer til slutt Lille seg opp i trapesen, og dette er selvsagt både handlingsmessig og scenisk høydepunktet i stykket. Lille får fly, og utforske trapesens muligheter gjennom en morsom prøve- og feile- og lykkes-lek. Hun oppnår sin drøm, ved å overvinne de tingene hun er redd for i livet. Et fint og oppbyggelig, om enn ikke helt nytt, budskap, og for en treåring som er i en teatersal for første gang, sikkert mer enn nok å fordøye.

Manglende fremdrift

Et problem med forestillingen er fremdriften, eller mangelen på denne. Det er ingen utvikling, det skjer aldri «noe mer». Den eneste beveggrunnen for aksjonene til Lille, er at hun er redd for ting, men likevel gjerne vil prøve dem ut, og til slutt mestrer dem og viser at de egentlig ikke er så farlige. Dette grepet er relevant for et publikum av de aller minste, men når det samme temaet gjentas mange ganger, på en ganske lik måte, blir det noe monotont og litt langt – uten at vi blir fortalt noe om hvorfor hun er redd for de forskjellige tingene. Men vi forstår tidlig at det er trapesen som er målet til Lille, og det oppleves noen ganger som at det er for mange utsettelser for å komme dit. Veien dit fylles ikke med nok variasjon. All redselen til klovnen kommer innenfra. Det er ingenting utenforstående som gjør noe aktivt mot henne for å motivere denne redselen. Mangelen på motivasjon gjør det vanskelig å finne utviklingen i klovnen Lille.  Manuset oppleves ikke som godt nok utviklet og definert. Regien blir for gjentagende, stillestående og for lite variert, og klarer ikke å skape nødvendig fremdrift og utvikling.

Når det er sagt, er det viktig å understreke at Vibeke Flesland Havre er herlig levende som den søte, litt redde klovnen, med en sterk tilstedeværelse på scenen. Musiker Almir Meskovic preger tilsvarende forestillingen med sin virtuose musikalitet og sceniske fremtoning. Flesland Havres evner som akrobat og trapesartist er imponerende, og hennes nummer der oppe i luften er ekstraordinært og stykkets selvfølgelige høydepunkt. Derfor burde regissør (og teatersjef) Bo Anders Sundstedt kanskje lagt mer vekt på denne delen av stykket, for vi hadde alle lyst til å se mer av nettopp dette.

Akershus Teater skal nå turnere med forestillingen for barnehager og småskoletrinnet, og det kan virke som om forestillingen er forsøkt tilrettelagt for scener der man ikke kan bruke trapesen, på turnesteder der det er for lavt under taket, eller der fasilitetene forhindrer det, og følgelig laget en handling som er uavhengig av bruk av trapesen. I så fall blir forestillingen noe stillestående, for det er virkelig trapesen som er høydepunktet.