Master i barnekunst

I podkasten Hvorfor finnes det ikke samtidskunst til barn? stilte Periskop et spørsmål i sin oppsummering: Finnes det masterstudenter innen visuell kunst som skaper kun for barn og unge? Vi ønsket å forfølge opp det åpne spørsmålet. I denne undersøkende artikkelen har derfor Periskop intervjuet flere mennesker på jakt etter et svar om det nettopp finnes masterstudenter som retter sin avhandling innen visuell kunst-feltet mot målgruppen barn og unge:

Vi har pratet med to studenter ved UIA som har sett på formidling og bruk av samtidskunst inn i kunst- og håndverksfaget i sine oppgaver som ble levert våren 2025. Vi intervjuet fire barn sammen med en masterstudent fra Kunsthøyskolen i Oslo som i vinter skapte sitt fysiske masterverksprosjekt for barn på Biblo på Tøyen (der kun barn har adgang). Vi møtte en masterstudent ved Institutt for kunsthistorie ved UIO som trekker frem de demokratiske lekeskulpturene fra 1960-tallet, og setter søkelyset på det kulturpolitiske ved å skape samtidskunst i form av lekeskulpturer som igjen viser bredden i norsk kunst til målgruppen barn. Til slutt intervjuet vi en professor og en førsteamanuensis i kunst og håndverk om det å skrive sin master med barn som målgruppe, fraværet av slike oppgaver og motstanden i miljøene.

En ting er å skrive om formidling av kunst til barn og unge og metodikk på å tilrettelegge verk «for voksne» til barn, en annen side er å faktisk skape samtidskunst for barn og unge. Hvorfor finnes det ikke et bedre utviklet felt med visuell samtidskunst mot barn? Hvorfor undervises det ikke i kunst tilpasset de unge? Hvor er kompetansen? Skyldes alt at det ikke er utviklet videre strukturer i feltet; som visningssteder, støtteordninger og en sulten kjøpsgruppe? Eller faller alt ned på fordommen om at kunst til barn er annenrangs og målgruppestyrt, og dermed ikke autonom og fri?

Masteroppgaven: Et pelsmonster ut av veggen

– Jeg jobbet en dag i uken fra før på Biblo her på Tøyen, og barna kjente meg godt. Det var en viktig faktor for at min masteroppgave ved Kunsthøyskolen skulle foregå her. Åpningen av Masterutstillingen ble også kun for barna, her på Biblo har ingen voksen adgang utenom de som jobber her. Skulpturen jeg skapte er laget i hønsenetting med pappmache utenpå og deretter kledd med stoff. Den kommer ut av veggen og tetter til en av lesehulene. Den kan minne om en sky, men barna putter selv sine assosiasjoner inn hva dette er, forteller Vilja Askelund da Periskop ankommer Biblo en torsdag ettermiddag. Vi er heldige som får adgang som journalist, mener barna som skal prate med oss. Vi er uten tvil på besøk i barnas domene. 

– Museer og gallerier er for alle. Biblo er kun for en målgruppe: Barn og unge. Jeg ville ikke skape kunst for barna i et voksent rom, men kunst i deres eget lokale, der voksne ikke har tilgang, for nettopp å understreke dette poenget med målgruppetankegang, sier Vilja og legger til: 

–  Biblo er dessuten et 3d space. Her kan man bare komme og være. Det er ingen forventninger, lekser eller krav om å lære noe. De voksne er ikke lærere. De som bruker Biblo er også teenager, ikke barn, ikke voksne. Jeg har tidligere jobbet mye med denne fasen i mitt kunstnerskap og det å finne sin identitet i det kollektive. Kampen om å ligne andre, men samtidig å være seg selv.  

Så hva er det verket handler om – som samtidskunst til barn? 

–  Verket er en slags kropp som tyter ut av veggen. Den blokker to av hulesofaene på Biblo, og er derfor irriterende til stede, ved å fratre oss denne plassen. En lang arm og hånd går bort til vinduet, for å vise de utenfor at her er et verk. Men de kan ikke se hele. De har ikke tilgang til dette rommet som voksne. Vesenet, eller formen, ser ut til å tåle alt, men tåler ikke så mye, og har blitt revet ned. Det blir en slapstick til kunsten som kunstneren setter varsomt opp på pidestallen igjen. Se, men ikke røre. Åpningen var også forbehold de fra 10 til 15 år. Ingen deler av prosjektet følger de vanlige kunst-konvensjonene, kan man trygt si. Verket skal nå snart tas ned og demonteres, og ikke brukes til “ordentlige” utstillingssteder, jeg vil være tro og genuin i dette. Det er forskjell å vise barn kunst enn voksne som ser på barn som ser på kunst. Og det er forskjell på voksenkunst i et barnerom og barnekunst i et voksenrom. Ikke minst er det viktig for meg i møte med barn som målgruppe og publikum å vise barna at verket er åpent. De er ikke noe galt med deg om du ikke forstår dette.  

Alle kan lage kunst!

Vi samler fire av Biblos brukere foran avgangsverket til Vilja. 

– Det er et mad monster som drar folk inn i veggen og spiser det. Som tar opp sitteplassene våre, sier Filip 11 år som bor på Tøyen. 

– Kunst er tanker. Følelser. Jeg så Mona Lis engang i et stappfullt rom. Dette er et monster som spist seg full. Et snø-monster med den hvite pelsen, sier en jente på 10 år. 

– Det er fluffy å ta på og den hånden er litt creepy. Jeg tror ikke man trenger å lage annerledes kunst til barn enn til voksne. Vi skjønner det kanskje ikke på samme måte bare, sier Eivor på 13 år. 

– Alle kan lage kunst! I USA er det et museum der alle kan sende inn et verk. Hørte du om bananen med gaffateip som ble solgt for 600 millioner kroner? Er noe stygt, sier vi bare at det er moderne kunst, ler Filip, og legger til: 

– Man må være kjendis for å bli rik på kunst. Tenk å male i luften og kalle det et “stroke of luft” og tjene en milliard! Eller en baby som bæsjer på gulvet! 

Før åpningen hadde Vilja også som en del av Masterprosjektet et pappmache-verksted og et foredrag om kunst. 

– Jeg laget en peanøtt til hamsteren min, ler Filip.  

På veien ut av Biblo leser jeg den lille lappen ved verket: 

Jeg gror (som et sår). Ikke ta på meg, jeg gror igjen.  

You cannot contain me.

I cannot be contained.

Where would you even put me?

I was crawling inside your walls.

There is no space for me.

Oozing. Gooey.

Reaching out.

Touching and spreading.

You cannot contain me.

I cannot be contained.

Ingen distribusjon eller finansiering

– Vi har en stor interesse blant våre masterstudenter for å jobbe med andre typer publikum. Men ikke så ofte med barn; Viljas masteroppgave på Biblo er et sjeldent eksempel. Kunsthistorien har ingen tradisjon for å skape til de mindre, slik som barneboken, som oppsto på 1800-tallet, eller barneplata, som skjøt fart etter krigen. Innen det eksperimenterende kunstfeltet, kalt samtidskunst, finnes ikke et tilsvarende område. Det formidles selvsagt mye kunst til barn, men det er svært få institusjoner eller finansieringsformer for “barnekunst” direkte mot barn og unge. Jeg mener dette har sammenheng med at det ikke er et kjøpende publikum eller en infrastruktur, og ingen “stykkpris-distribusjon” som f.eks. bøker, plater eller teaterbilletter, understreker Ane Hjort Guttu som er professor i samtidskunst ved Kunsthøgskolen i Oslo, til Periskop på telefon. 

– Kunstmarkedet har ikke barn og unge som målgruppe. Kunstnere som skaper for barn, har dermed ingen særlig annen oppmuntring enn sin egen drivkraft. Det kreves økonomiske insentiver, ordninger og institusjoner for å skape et slikt felt.. Deretter følger kanskje et utdanningsløp. Det sagt, så er det veldig mye samtidskunst som både barn og voksne kan ha glede av, og kunsten inneholder også en form for etos som handler om at den nettopp ikke skreddersys mot målgrupper. God kunst kan treffe på mange nivåer samtidig, jeg selv har for eksempel veldig sterke minner om kunstverk som traff meg som barn, uten at jeg var i målgruppa for den kunsten, avslutter Hjort Guttu. 

Å tilrettelegge for kunst gjennom lek

Jørgen Moe er førsteamanuensis i kunst og håndverk ved Dronning Mauds Minne – Høgskolen for barnehagelærerutdanning, og han er blant annet redaktør på Boka om kunst og håndverk i barnehagen. Av årets masteroppgaver innen Barnekultur og kunstpedagogikk kan han nevne titlene Økosentrisk perspektiver knyttet til estetisk arbeid med barn, Et utforskende leireprosjekt i skolen og Hvordan kunstmøter bidrar til estetiske opplevelser i barnehagen. Blant våre Phd-studenter er det flere som knytter sitt prosjekt til drama, musikk og litteratur. Ingen til kunst og håndverk, skriver han i en mail. 

– Jeg kan bare uttale med på vegne av masterprogrammet Barnekultur og kunstpedagogikk, der alle vinkler sin masteroppgave mot barn. Det er ingen som eksplisitt knytter sin masteroppgave direkte til samtidskunst/kunstnere, men flere er opptatt av å tilrettelegge for kunstneriske/estetiske opplevelser for barn. Mange er opptatt av leken, og hvordan det kunstfaglige spiller inn i den. Dette gjelder også noen av våre Ph.d.-kandidater. Barnekultur og kunstpedagogikk-masteren vår har tidligere hatt studenter fra det profesjonelle kunstfeltet. Ikke i årets kull, men de har uansett en kunstfaglig kompetanse. Det er et krav for å ta master vår. 

Hva tror du er årsaken til at feltet samtidskunst ikke har samme bruk med målgruppeverk og produksjoner som genrene teater musikk og litteratur – og færre forsker og benytter samtidskunst i sine oppgaver? 

– Jeg tror kanskje det kan knyttes til at spesielt musikk og drama har institusjoner og visningsarenaer rettet mot barn i større grad enn det visuelle kunstfeltet. Dette gjelder for så vidt også bibliotekene, som har vært opptatt av at barn er en av primærbrukerne. Samtidig ser vi større grad at de etablerte kunstinstitusjoner og museer har blitt flinkere og mer opptatt av å tilrettelegge og fokusere på barns kunstmøter, selv om det fortsatt er en vei og gå. Flere institusjoner har blitt flinkere til å benytte og ansette kunstpedagoger som kan bygge bro mellom samtidskunsten og barna. Jeg tror også at man finner færre kunstnere innen det visuelle kunstfeltet som direkte arbeider med barn som målgruppe. Dette kan sees i sammenheng med fraværet av visningsarenaer, men også fraværet av dette perspektivet i utdanningene. Mye handler om å opparbeide seg en kunnskap og innsikt om barns væremåte. Dette ble jo problematisert allerede gjennom Klangfugl og Glitterbirdprosjektet tidlig på 2000-tallet. Selv har jeg gjort flere offentlig utsmykninger, både i barnehage og skole, der jeg har opplevd «trangsynte» holdninger med tanke på barns medvirkning og perspektiver. 

Master om samtidskunst i KH-faget

På universitetet i Agder fant vi to andre master-studenter via deres professor, Lisbet Skregelid. Fellesnevneren for masteroppgavene er bakgrunnen som kunst- og håndverkslærere med ønske om å bruke samtidskunst som endel av sin undervisning. Vi møtte Kari og Margrethe på teams: 

– Vi har alle ulike bakgrunn, vi som tar master nå på UIA: litteratur, film, scenografi og drama. Jeg og Kari fant hverandre ved at vi ønsket en mer praktisk master med fokus på samtidskunst for barn og unge. Som kunst og håndverkslærer gjennom mange år ser jeg hvordan et av de kanskje mest lystbetonte fagene, som estetiske fag er, skjæres mer og mer ned i skolen, forteller Margrethe Andersen, fra Kristiansand, som leverte sin masteroppgave mai 2025. 

Hennes master har tatt utgangspunkt i å følge, dokumentere og observere DKS-opplegg og klassebesøk sammen med en videregående klasse, en ungdomsskoleklasse og en andre klasse på fire samtidskunstmuseer, og hun har intervjuet syv formidlere/omvisere og flere lærere. Barna og de unge er kun observert, ikke intervjuet eller virket som informanter. 

– Jeg valgte Stavanger Kunstmuseum og den barnetilpassete utstillingen Moco Moco club, Bomuldsfabrikken Kunsthall i Arendal og vandreutstillingen Skakke Folkedrakter, Haugar Kunstmuseum i Tønsberg og utstillingen med Charlotte Posenenske, og Kunstsiloen i Kristiansand og utstillingen Tid med Mette Tronvoll. Alle besøkene var basert på en dialogbasert omvisning mellom omviser og de unge, og et verksted etterpå. All data som jeg samlet inn fra lærerne, tyder på at utbyttet varierer mye. Noen vektla å ha et avbrekk i skoletiden, andre så fordelen med en felles opplevelsestur og det å styrke felleskapet. Og andre lærere pekte på viktigheten av å se nye deler av verden. For noen barn kan dette bety mer enn man tror, mens andre ser på besøket som et tidsfordriv og noe meningsløst. Spørsmålene jeg stilte meg var: Hva er læring? Må alt være læring? Kan man måle all læring? Gert Biesta siterer Richard Peters når han forklarer hva det vil si å bli utdannet: «To be educated is not to have arrived at a destination; it is to travel with a different point of view» (Biesta, 2018, s. 13). Denne oppgaven viser, gjennom svar fra kunstformidlere og lærere, og eksempler fra observasjoner, hvordan kunstmuseene kan være med på å gi elevene øyeblikk som kan bidra til nye måter å se, og å komme i kontakt med verden på, nye måter å se kunst på og positive opplevelser og fellesskap. Øyeblikk som både kan være av betydning med det samme, eller som kan komme til å få betydning på et senere tidspunkt for elevene, innen ulike områder. Besøkene i kunstmuseene er dermed ikke en «endestasjon», men et viktig stopp på veien, som kan gi dem et nytt perspektiv videre. 

Øyeblikk av betydning

Resultatet ble delt i tre områder i oppgaven; 

– Den første gikk på danning og læring. Det andre handlet om at i møte med kunst er det rom for å si sin mening og det er ikke noe rett eller galt. Jeg undret meg også over den dialogbaserte omvisningsformen som ofte er praksis på norske museer. Den er bygget på en tanke om å få frem ulike stemmer, uten å nødvendigvis oppnå konsensus, men i en klasse er det ofte kun et fåtall som sier noe. Formidleren kjenner ofte heller ikke barna. Vil man oppnå noe da med så få med i dialogen? Ungdomsskolen er også en vanskelig gruppe å nå. De skal ofte ikke være entusiastiske på noe, i frykt for å trå feil. Hva henter man da ut av en dialogbasert metode? Den siste delen gikk på dette rundt opplevelse og underholdning, man snakker mye om å få en opplevelse og føle tilhørighet. Blir slike besøk fort ren underholdning, eller oppstår en refleksjon i selve besøket? For de minste vil jo ofte leken komme inn, og opplevelsen farges av dette. 

Hvor hentet du teoriene fra? 

– Det har vært vanskelig å finne teorier som bakteppe for oppgaven. Det er jo to felt som møtes: Skolen og museet – og med to ulike innfallsvinkler. På den ene siden har du kunstfagene i skolen; debatten rundt nedprioritering og det faktum at enkelte elever ikke skjønner hva de skal med disse fagene. Slik farger holdningene til elevene møtene med DKS og museumsbesøkene. På den andre siden er det museumsfeltet og teorier om kunstbasert formidling og deres mandat om demokratisering og inkludering og at alle skal med. Hva skjer når skole og museum blandes? Konklusjonen må bli oppgaven tittel: Øyeblikk av betydning. Små punkter underveis som blir veldig viktig for noe, ja, kanskje et vendepunkt.  

Å undervise gjennom kunst

Kari Helene Egeland sin master tar utgangspunkt i en tilrettelagt opplevelse med Yoko Onos verk Mend Piece i klasserommet høsten 2024. Oppgaven ble levert våren 2025 med tittelen: Å undervise i kunst gjennom kunst. En studie av ungdomsskoleelevers erfaringer og vaner i møte med gjenskaping av kunstverk i klasserommet. Datamaterialet består av observasjoner og skriftlige besvarelser fra elevenes egenvurderinger, og analyseres i hovedsak i lys av John Deweys teori om kunst som erfaring, og begrepet vane. Det var ikke produktet som skulle være resultatet, men i stedet prosessen og erfaringene som elevene gjorde seg. Bruken av kunstmøter i kunst- og håndverksfaget vil styrke fagets egenart og elevenes forståelse av det som ligger mellom dem selv og kunstverket som objekt.

– Jeg har min utdannelse som lærer i billedkunst og formgivning fra Danmark, og oppdaget etter hvert at studieløpet mitt rett og slett ble gammelt og utdatert når det kom til å undervise i samtidskunst, forteller Kari. Utgangspunktet for hennes master startet med klassen hun har til vanlig i Kunst- og håndverk:

– I høst startet jeg første time i kunst og håndverk ved å møte 10. trinns elevene ute på gangen. De fikk vite at timen startet når vi gikk inn i klasserommet, og de skulle prøve å ikke si noe, men heller observere, tenke og se om de kunne finne ut av hva de skulle gjøre. De kom inn til et langbord, dekket med en hvit duk og når vi brettet ut duken, kom det til syne masse knust porselen og reparasjons verktøy som hyssing og teip. Jeg leste høyt fra en lapp som jeg viste elevene; «Mend Piece». Noen begynte å sette sammen biter umiddelbart, andre var litt usikre på hva de skulle gjøre før de prøvde å finne de bitene som hørte sammen eller lage fantasifigurer. Ved avslutning av timen avslørte jeg hva elevene hadde vært med på; gjenskaping av et kunstverk til en kjent kunstner, Yoko Ono. Ikke alle visste hvem det var, men de ble overrasket over at de hadde deltatt i gjenskapingen av et riktig kunstverk med et sterkt budskap, og en elev sa: Jeg visste ikke at dette kunne være kunst! Dette viser at læring skjer når vante handlingsmønstre utfordres og eleven må tenke selv, handle, erfare og reflektere. Flere ga uttrykk for at de hadde fått endret sitt syn på kunst etter oppgaven og samtalen vi hadde. At kunst ikke bare er malerier, men at kunst kan være alt mulig og at det har en betydning selv om det ikke ser sånn ut ved første øyekast. Jeg tenker at dette representerer en ny metode, nemlig å undervise gjennom kunst, snarere om kunst, der elevene er mer deltagende enn å få samlebåndsoppgaver, forteller Kari. 

Lekeskulpturene – et demokratisk prosjekt

– Det hele begynte med Stegosaurus av Ola Enstad. Da jeg var liten stod den på en øy midt i elven Jølstra, og jeg syklet forbi den på vei til skolen. Og da jeg ble voksen fikk jeg vite at den opprinnelig var plassert på Grünerløkka og senere på Torshov, men fikk så mange klager fra sinte naboer, at den på 1990-tallet endte på Avdeling for utstøtt kunst ved Fylkesgalleriet i Sogn og Fjordane (Nå Sogn og Fjordane Kunstmuseum). Før den altså fant sitt hvile i elven. Manglende vedlikehold gjorde at den dessverre råtnet på rot, og endte sine dager på avfallsplassen. Da jeg leste at Stegosaurus egentlig var en lekeskulptur, dukket interessen for lekeskulpturer opp. For hvorfor stod den plassert i elven, fratatt sin funksjon? Jeg begynte å legge merke til copy-paste lekeplassene, med styrt og trygg lek. Alle vet hvordan man skal huske eller skli, og jeg reflekterte over hvordan barn i dag ville digget å klatre på Stegosaurus. Dette måtte jo være en del av norsk kunsthistorie som har fått for liten plass, tenkte jeg. Min oppgave er å løfte frem denne delen av kunsthistorien, men også blåse liv og påvirke en renessanse for lekeskulpturene, der kunsten virkelig inviterer barna inn i et fysisk møte.  

Periskop intervjuer Ingunn Lien Gundersen på teams. Hun bor nå i Risør, og er utdannet oboist fra Norges Musikkhøgskole med en mastergrad i kammermusikk. Nå holder hun altså på med en mastergrad i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, der hun går studieretningen kuratering, kritikk og modernismens kulturarv. Den første delen av oppgaven ble levert i desember 2024 og bestod av en fiktiv utstilling i Lyshallen på Nasjonalmuseet basert på lekeskulpturens glansdager fra 1960 til 1980, med Stegosaurus av Ola Enstad og Havbølger av Siri Aurdal som hovedverk.  

– Man mener at lekeskulpturene oppstod i 1949 med verket Tufsen av Egon Møller Nilsen i Stockholm. Og ved at han plasserte den i en offentlig park, markerte det et viktig øyeblikk i historien om lekeskulpturen ved at kunst, lek, og offentlig rom begynte å samhandle på en ny måte. Tufsen ble masseprodusert og kunne dermed plasseres flere steder. Dette var i etterkrigstiden med en politisk tanke om demokratisering av kunst til folket og kunstneren som nyttige personer for samfunnet. Man skulle utvide mulighetene for kunstnerne, som på sin side fikk utforske nye materialer som måtte tåle barns lek og være holdbare over tid. Og på MoMA var det i 1954 en egen utstilling med lekeskulpturer: Playground Sculpture, som sier noe om den nye satsingen på kunst og lek. 

Er det ikke tidlig i vår kunsthistorie å ha barn som målgruppe? 

– Jo, det kan du si. Men det var nok en tanke om å få barna bort fra de farlige trafikk-maskinene. Og det var et kulturpolitisk ønske om utsmykninger i lokalmiljøet, og om kunstformidling rettet mot barn. Offentlig utsmykning fungerte som folkeopplysning, og var et ledd i det å skulle realisere et ideal om at kunsten skulle være tilgjengelig for folk flest i etterkrigstiden og Arbeiderpartiets politikk. Men da man på 1980-tallet fikk nye sikkerhetsstandarder for lekeplasser, falt satsningen på lekeskulpturer sammen. Du vet, debatten omkring Bomullsbarn og trygg lek … noen hevder faktisk at gummimattene man finner på dagens lekeplasser kan virke mot sin hensikt; barna lærer seg at det er trygt å falle over alt, de blir tatt imot av et mykt underlag, og de lærer ikke risikovurdering.  

Verdien av kunst i offentlige rom

– Målgruppen den gang var barn, og mange voksne i dag har minner fra disse skulpturene. På Facebook finnes det til og med en egen side for de som vil ha Stegosaurus tilbake, og der kan man lese om opplevelser fra barndommen og leken på 1970-tallet rundt denne skapningen. Det handlet om en helt annen lek enn utformingen av dagens lekeplasser, og ikke minst ble lekeskulpturene et sosialt lokalt samlingspunkt. Et bedre kunstverk som avstedkommer demokratiske verdier, skal man lete lenge etter. Og vi vet at selv om museer er gratis for barn, er det likevel et fåtall av barn og unge som ser kunst på museer. Men kunst i offentlig rom, som vi alle eier, kan ha en mye større effekt. 

Er lekeskulpturene borte i dag?  

–  De er der, men oftest på skoler og barnehager. Og noen skulpturer fra storhetstiden eksisterer fortsatt i dag, som for eksempel Snegl av Sivert Donali og Lekeskulptur av Finn Henrik Bodvin. Og på Nasjonalmuseet finner man Bølgelengder av Siri Aurdal ute på terrassen. Den anbefaler jeg å kikke på, og jeg skulle ønske man også kunne klatre på den! Verksteksten gir uansett rom for mange refleksjoner: Selv om det lekne verket Bølgelengder av Siri Aurdal i utgangspunktet er både kunstverk og klatrestativ, er det ikke lov å klatre på akkurat denne skulpturen – men det er ikke forbudt å leke med tanken …   

Vil ikke et slikt oppdrag, som å skape en lekeskulptur, ta bort friheten og det autonome for kunstneren, ved å be kunstneren forme et verk til en målgruppes behov – og dermed skape noe annet enn fri samtidskunst? 

– Nei, jeg mener lekeskulpturer derimot kan representere en bredde av hva som skjer på samtidskunstscenen for barn i et tilgjengelig rom. I kataloger fra lekeskulpturens storhetstid ser vi alt fra figurative verk til abstrakte installasjoner. En speiling av datidens kunstlandskap. Felles er at det ikke står et skilt om at kunsten ikke skal røres. Disse skulpturene skal invitere til lek.  

Hvorfor en master om samtidskunst til barn i en slik form som lekeskulpturer? 

– For det første er jeg opptatt av at alle skal ha tilgang til kunst og kulturopplevelse, og for det andre mener jeg man må tenke nytt rundt de tradisjonelle copy-paste lekeplassene og utforming av det offentlige uterommet. Jeg har en kulturpolitisk agenda, uten tvil, og ser man til Stortingsmeldingen Oppleve skape, dele, understreker denne nettopp en økt satsing på barn og unge. De er morgendagens brukere av vår verden. Jeg håper vi kan få en ordning hos KORO eller andre instanser, der man plasserer lekeskulpturer over det langstrakte land, ikke bare i nærheten av barnas vanlige lekeområder, skoler og barnehager. Lekeskulpturen innehar en unik kvalitet ved å både være demokratisk og tilgjengelig kunst, og samtidig inviterer den til utforskende og kreativ lek.