Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kan det bli for mye snakk om hva man skal lære av kunsten?

KATEGORI

Visuell Kunst,

PUBLISERT

tirsdag 21. januar 2025

Kunstmuseer blir ansett som læringsarenaer. Kunst og estetiske fag fremmes som verktøy som kan bidra både med bedre helse og bedre læring. Kan det bli for mye snakk om hva man skal få ut av og lære av kunsten? Trenger kunsten å rettferdiggjøres ut over sin egenverdi?

I denne teksten vil jeg diskutere hvordan vi kan snakke om kunstens betydning uten å snakke om hva vi kan lære av den, men mer hva den kan tilby i møte med pedagogikken. Jeg viser til noen nyere forskningspublikasjoner, samt eksempler på hvordan vi kan møte kunst inspirert av kunsten selv hentet fra undervisningssituasjoner med egne studenter ved Universitetet i Agder (UiA). Med utgangspunkt i dette hevder jeg at mer enn arenaer for læring, bør museer være steder for å skape og brynes, og steder for å både bryte og avlæres etablerte mønstre – også i formidlingen selv.

Portrett i gråtoner, kvinne som smiler foran murvegg

FORFATTER: Lisbet Skregelid er professor ved Institutt for visuelle og sceniske fag ved Universitetet i Agder (UiA). Hun leder forskningsgruppa «Kunst og barn & unge» og er ansvarlig for Ph.d. spesialiseringen «Kunst i kontekst» ved Fakultet for kunstfag, UiA.

På Nasjonalmuseets nettsider møter vi «Læring» som et av seks hovedområder. Enkelte museer styrer sine formidlingsopplegg mot skolens kompetansemål

Kunsten å avlære

I flere tiår har læringsteori og perspektiver fra pedagogikken blitt anvendt i utviklingen av formidlingen i museer og gallerier (Aure et al., 2009; Dyste, 2012; Hein, 1998; Hooper-Greenhill, 2004; Solhjell, 2005). På Nasjonalmuseets nettsider møter vi «Læring» som et av seks hovedområder. Enkelte museer styrer sine formidlingsopplegg mot skolens kompetansemål. Både i offentlige dokumenter, i forskning og i medieoppslag ser vi hvordan kunsten legitimeres som nyttig for andre områder, særlig når kunstens posisjon er utsatt (for eks Bamford, 2006; Kunnskapsdepartementet, 2019; Fancourt & Finn, 2019; Winner et al., 2013). I professor Ingeborg Stanas nylige artikkel «Hva vil vi med estetiske fag i skolen» (Stana, 2025) ser vi en liknende argumentasjon med utgangspunkt i hjerneforskning og nevroestetikk.

Den amerikanske forskeren John Baldacchino plukker opp kunstneren Richard Serras utsagn “this (work of art) isn´t here to teach you” (Serra in Baldacchino, 2019, s. 82) når han selv proklamerer at man ikke kan lære noe av kunsten. I sin bok Art as Unlearning (2019) hevder han at kunsten i større grad kan bidra med unlearning – avlæring. Hans bok er en del av en motreaksjon mot den dominerende læringsretorikken i samfunnet (Biesta, 2006, Biesta, 2021; Baldacchino, 2024; Seery & Dunne, 2016) og en lærifisering av kunsten spesielt (Baldacchino, 2019; Biesta, 2018; Biesta et al., 2024; Skregelid & Biesta, 2022; Skregelid & Knudsen, 2022).

This (work of art) isn´t here to teach you ...

2022: Kunstens betydning? Utvidede perspektiver på barn og unge.

Good art slows down, it asks for attention but also allows for attention, and provides concrete forms for encounter and transformation

Kunsten å forstyrre

I kritikken mot en instrumentalistisk holdning til kunsten fremmes derimot ikke kunstens autonomi fullstendig. Vi som beskjeftiger oss med kunst i undervisningssammenhenger har ofte behov for å legitimere kunstens betydning utover å si at den har verdi i seg selv.

Selv Baldacchino mener kunsten er viktig da den er med å skape oss som mennesker (Baldacchino, 2019). I boka Kunstens betydning? Utvidede perspektiver på barn og unge (Skregelid & Knudsen, 2022) fremholdes ved hjelp av kunstteoretikere, som for eksempel Victor Sjklovskij (1917) og Jacques Rancière (2012), kunstens underliggjørende og av-automatiserende dimensjon som et potensial i skolen. På den måten fremholdes kunstens mer eksistensielle betydning for mennesket og samfunnet, utover dens umiddelbare nytteverdi. Det nederlandske utdanningsteoretikeren Gert Biesta, som intervjues i boka, sier for eksempel: «Good art slows down, it asks for attention but also allows for attention, and provides concrete forms for encounter and transformation» (Biesta i Skregelid & Biesta, 2022, s. 40).

I den nylig utgitte boka Dissens and Sensibility: Why Art Matters (Skregelid, 2024) videreføres dette tankesettet. Gjennom ulike kapitler som spenner fra egen forskning, forskningsbaserte undervisning og min egen kunstpraksis anvendes Rancières forståelse av kunstens forstyrrende kraft, dissens, som en ledetråd for hvordan man kan bringe inn kunstens kvaliteter inn i pedagogisk virke – også i museet.

NY UTGIVELSE: Dissens and Sensibility: Why Art Matters.

På den måten fremholdes kunstens mer eksistensielle betydning for mennesket og samfunnet, utover dens umiddelbare nytteverdi

BAKGRUNN: Siden 2003 har bachelor og års-studenter på studiet Visuell kunst og formidling ved Universitetet i Agder hatt praksis på det som før het Sørlandet Kunstmuseum, nå Kunstsiloen. I praksisperioden vektlegges eksperimentelle kunstpedagogiske opplegg. Foto: Lisbet Skregelid

KUNSTSILO: Studenter i Visuell kunst og formidling deltar i medstudenters formidlingsprosjekt i utstillingen Nordiske lidenskaper i Kunstsilo høsten 2024. Foto: Lisbet Skregelid

Rancière (2009) ser på kunst som dissens, som et brudd i det vi kan oppfatte med sansene våre og som kan bidra til nye måter å se, høre og sanse på

Kunstformidling inspirert av kunsten selv

Det var da jeg holdt på med min doktorgrad som omhandlet ungdomsskoleelevers møter med samtidskunst (Skregelid, 2016) at jeg begynte å undersøke hvordan Rancières kunstteoretiske perspektiver kan være relevante i utdanningssammenhenger.

Rancière (2009) ser på kunst som dissens, som et brudd i det vi kan oppfatte med sansene våre og som kan bidra til nye måter å se, høre og sanse på. Når dissens brukes i pedagogiske sammenhenger, utfordres etablerte måter å undervise på, og mulige forstyrrelser av det forventede tilbys. I flere nyere publikasjoner skriver jeg, også i samarbeid med kollegaer, om hvordan dissens anvendes som en kunst-basert tilnærming til formidling i kunstmuseet. I noen av disse publikasjonene viser jeg til egen undervisning av studenter (Skregelid 2024, Skregelid & Kolloen Nielsen, 2023, Kukkonen & Skregelid, 2024).

Sanselige tilnærminger til abstrakt kunst

Selv om en pedagogikk informert av dissens er utledet fra situasjoner med konseptuell samtidskunst, og med mer diskursive tilnærminger til formidling, kan dette tankesettet videreføres i mange ulike sammenhenger. I artikkelen «Når kunsten leder an – Konkret kunst og abstrakte kunstmøter» i boka Kunstfagdidaktikk – som kunstnerisk, forskende og oppmerksom undervisningspraksis (Østern et al., 2024), som ble publisert nå rett før jul, utforsker formidlingsleder ved Kunsthall 3,14 i Bergen Heidi Kukkonen og jeg hvilke formidlingsgrep særlig abstrakt kunst inviterer til i en kunstmuseumskontekst (Kukkonen & Skregelid, 2024). Dette gjør vi gjennom tre hovedkonsepter: abstraksjon, dissens og intuisjon og formidlingssituasjoner som involverer kunst fra Tangensamlingen på Sørlandets Kunstmuseum (nå Kunstsilo). Med utgangspunkt i disse situasjonene argumenterer vi for at kunst generelt og abstrakt kunst spesielt inviterer til formidlingsgrep som legger til rette for intuitive, kroppslige og sanselige tilnærminger. Situasjonene jeg selv trekker frem er fra studenters formidlingsprosjekter i utstillingen KONKRET! for skoleelever våren 2022. Jeg synliggjør her studenters formidlingsprosjekter i nylig åpnede Kunstsilo i Kristiansand.

NY BOK: Kunstfagdidaktikk - som kunstnerisk, forskende og oppmerksom undervisningspraksis.

Kunst generelt og abstrakt kunst spesielt inviterer til formidlingsgrep som legger til rette for intuitive, kroppslige og sanselige tilnærminger

SPØRSMÅL: Kan det bli for mye snakk om hva man skal få ut av og lære av kunsten? Trenger kunsten å rettferdiggjøres ut over sin egenverdi? Foto: SKMU

jente lager kunst

COLLAGE: Studenter i Visuell kunst og formidlings deltar i medstudenters formidlingsprosjekt i utstillingen Nordiske lidenskaper i Kunstsilo høsten 2024. Foto: Lisbet Skregelid

Med sine eksperimentelle opplegg bidro de også til å avlære hverandre om hva kunstformidling er

Eksperimentering med kunstformidling i Kunstsilo

Hvert år siden 2003 har bachelorstudenter og års studenter på studiet som nå heter Visuell kunst og formidling ved UiA utforsket hvordan man kan tilrettelegge for engasjerende møter med kunst. Her har studentene planlagt og realisert eksperimentelle kunstpedagogiske opplegg for hverandre og for barn og unge i barnehage, grunnskole og videregående skole. Praksisen fungerer som et laboratorium for å utforske hva kunstformidling i museet kan være. Høsten 2024 var første gang studentene var i Kunstsilo.

Den aktuelle utstillingen studentene arbeidet med da var Nordiske lidenskaper som viste over 600 verk fra Tangen samlingen som nå består av over 5500 verk. Utstillingen synliggjorde et stort mangfold av nordisk modernisme. Studentene valgte som de pleier hvilken del av utstillingen og hvilke verk de ville fokusere på.

Skapende kunstmøter

En gruppe valgte et stort utstillingsrom som inneholdt både verk med streng geometrisk abstraksjon som Olle Bærtling og Arne Malmedal og mer organiske abstrakte bilder, samt keramikk av Grete Nash. Etter samtaler om noen av verkene skulle vi finne et verk som stoppet oss opp. Vi ble så satt i små grupper, hvor vi sammen skulle skape en ny komposisjon inspirert av de respektive kunstverkene vi hadde valgt.

Et liknende opplegg ble viet til politisk kunst fra 1970 tallet, og GRAS kunstnere som Per Kleiva og Anders Kjær. Etter samtaler og refleksjoner om noen av verkene i felleskap ble vi satt i grupper. Med utgangspunkt i kopier av verkene vi allerede hadde sett og snakket om, skulle vi dekonstruere disse og lage egne verk med nytt politisk innhold.

I det samme rommet var det også en studentgruppe som hadde musikk som tematikk og som inviterte oss til å lydsette rommet. Den gruppen jeg selv var på forsøkte oss på låter som «Brothers in Arms» av Dire Straits og «War» av Bruce Springsteen, men låten vi endte opp med å spille for resten av studentgruppen var «Where is the Love» av Black Eyed Peas som bidro til en helt særegen stemning i utstillingsrommet.

En siste gruppe hadde et opplegg de omtalte som Speed date og ba oss i et rom hvor det var like mange verk som folk, om å gå fra verk til verk og se på dem i ca. 10 sekund hver. Når vi hadde kikket gjennom alle 15 verkene skulle vi gå til det vi følte vi fikk best relasjon til. Vi skulle så bruke mer tid på dette verket og dele med de andre som ble utgangspunkt for samtaler. Både dette opplegget og det over inspirerte publikumsaktiviteter i den første Art Night Kunstsilo arrangerte i november 2024.

Ingen av studentene hadde formulert noen læringsmål for sine opplegg, likevel gikk de fra museet de dagene med mange nye innsikter som ikke var formulert i forkant. Ved å ta i bruk kunstens egne karakteristikker i sine opplegg, fikk heller studentene erfare møter med kunst som de husker og tar med seg videre. Med sine eksperimentelle opplegg bidro de også til å avlære hverandre om hva kunstformidling er.

GRASKUNST: Fra studenters formidlingsprosjekt i Nordiske lidenskaper i Kunstsilo høsten 2024. Foto: Lisbet Skregelid

Når vi hadde kikket gjennom alle 15 verkene skulle vi gå til det vi følte vi fikk best relasjon til

BARNEREDAKSJONEN: Bak en hemmelig dør åpner plutselig den immersive formidlingsproduksjonen av Reidar Aulis bilde Tivoli fra 1935 seg i Kunstsilos S-Lab. Dette er et eget rom for digital formidling av kunst.

SILOEN: Fra forskningsgruppa Kunst og barn & unges deltakelse i utstillingen Playing with Fire – Edmund de Waal and Axel Salto. Foto: Lisbet Skregelid

Det viste seg da at skjermene, ny teknologi og den digitale satsingen kom i stor grad i veien for kunstopplevelsen

Sanselige tilnærminger ikke motsetning til digital formidling

Kunstsilo satser tungt på digital formidling og har blant annet utviklet omsluttende digitale versjoner av verk de har i samlingen. I fjor høst dro Periskops barneredaksjon sammen med regissør Anniken Seglem Krogstad til Kunstsilo for å utforske formidlingstilbudet rettet mot barn og unge (Torstensen & Krogstad, 2023). Det viste seg da at skjermene, ny teknologi og den digitale satsingen kom i stor grad i veien for kunstopplevelsen.

På samme måte som studentene, satt barna pris på det taktile, det nære og det sanselige. Derfor er det gledelig at Kunstsilo uttaler at de har fokus på «materialer mot hud, kroppen i rommet og subjektiv fortolkning av mening oversatt i skapende arbeid», «kroppsbasert pedagogikk» og «materialbasert undring rundt og med kunsten» (Haugen, 2024). I et intervju med leder av formidlingsavdelingen Torill Haugen trekker hun frem et formidlingsprosjekt i utstillingen Playing with Fire med Edmund de Waal og Axel Salto. Like før jul fikk forskningsgruppa Kunst og barn & unge oppleve dette spennende prosjektet og vi fikk oppleve utstillingen med en leireklump i stadig forandring i hånda, som til slutt endte opp i en liten utstilling av gruppas skulpturer.

Man tenker kanskje at sanselige tilnærminger til kunsten er forbeholdt materialbaserte utstillinger. Hvordan kan man ivareta det sanselige i møte med kunst – også i møte med digital kunst og når digital kunstformidling tas i bruk? I boka Propositions for Museum Education: International Art Educators in Conversation (Sinner et al., 2024) viser både Kukkonen (2024) og jeg (2024) i hver våre kapitler hvordan også digital formidling kan være både kroppslig og skapende som kunsten selv. På den måten demonstreres hvordan kunstens kvaliteter kan informere formidlingen av den uavhengig av hva slags kunst det er snakk om. Forskningen demonstrerer også at kunstmuseer bør være steder for å undre seg, være tilstede med kropp og sinn, skape og ikke minst å avlæres og tenke og handle på nye måter. Som Kukkonen skriver så fint: «Staying and playing in the realm of uncertainty can help us to break old patters and to think anew» (Kukkonen, 2024, s. 366).

UTGIVELSE: Propositions for Museum Education: International Art Educators in Conversation

Hvordan kan man ivareta det sanselige i møte med kunst – også i møte med digital kunst og når digital kunstformidling tas i bruk?

Referanser:


Aure, V., Örtegren, H., Illeris, H. (2009).  Konsten som läranderesurs: Syn på lärande,  pedagogiska  strategier och social inklusjon på nordiska konstmuseer. Nordiska akvarellmuseet.

Baldacchino, J. (2019). Art as unlearning: Towards a mannerist pedagogy. Routledge.

Baldacchino, J. (2024). Degrowth and form: Reflections on education’s lateral possibilities. Nordic Studies in Education44(4), 321–336. https://doi.org/10.23865/nse.v44.6858

Bamford, A. (2006). Wow factor global research compendium on the impact of the arts in education. Waxmann.

Biesta, G. (2006). Beyond learning: Democratic education for a human future. Paradigm.

Biesta, G. (2018). What if? Art education beyond expression and creativity. I: C. Naughton, G. Biesta and D. C. Cole (Red.), Art, Artists and Pedagogy (s. 11–20). Routledge.

Biesta, G. (2021). World-centred education: A view for the present. Routledge.

Biesta, G., Skregelid, L., Bøe, T. D. (2024). Being Human Today: Art, Mental Health and Education in Conversation. Intellect Books.

Dysthe, O.; Esbjørn, L.; Bernhardt, N.; Strømsnes, H. (2012). Dialogbasert undervisning: Kunstmuseet som læringsrom. Fagbokforlaget.

Fancourt, D. & Finn, S. (2019). What is the evidence on the role of the arts in

improving health and well-being? A scoping review (Health Evidence Network Synthesis rapport nr. 67). World Health Organization. https://www.euro.who. int/en/publications/abstracts/what-is-the-evidence-on-the-role-of-the-arts-in- improving-health-and-well-being-a-scoping-review-2019

Haugen, T. (2024). Kunstsilo + formidling: Intervju med formidlingsavdelingen, ledet av Torill Haugen. FORM. Fagdidaktisk tidsskrift for kunst og design, s. 8.

Hein, G. E. (1998). Learning in the museum. Routledge.

Hooper-Greenhill, E. (2004). Measuring learning outcomes in museums, archives and libraries: The learning impact research (LIRP). International Journal of Heritage Studies, 10(2), 151-174.

Kunnskapsdepartementet. (2019, 18. august). Skaperglede, engasjement og utforskertrang Praktisk og estetisk innhold i barnehage, skole og lærerutdanning [Strategi]. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/skaperglede- engasjement–og-utforskertrang/id2665820/

Kukkonen, H. (2024). The virtual of abstract art. Museum educational encounters with concrete abstraction. I A. Sinner, T. Osler & B. White (Red.). Propositions for museum education: International art educators in conversation. Intellect Books.

Kukkonen, H. & Skregelid, L. (2024). Når kunsten leder an – Konkret kunst og abstrakte kunstmøter I: T.P. Østern, H. Illeris, K. N. Knudsen, S. Jusslin, K. Holdhus (Red.) Kunstfagdidaktikk – som kunstnerisk, forskende og oppmerksom undervisningspraksis. Universitetsforlaget.

Rancière, J. (2012). Den emansiperte tilskuer. Pax.

Seery, A. & Dunne, E. (2016). The pedagogics of unlearning. Punctum Books.

Sinner, A., Osler, T. & White, B. (2024). Propositions for museum education: International art educators in conversation. Intellect Books.

Sjklovskij, V. B. ([1917] 1988), Art as technique. I A. Barrrenechea (Red.), Modern criticism and theory: A reader (s. 15–30). Longman.

Skregelid, L. (2016). Tribuner for dissens: En studie av ungdomsskoleelevers møter med samtidskunst i en skole- og kunstmuseumskontekst. Doktoravhandling. Universitetet i Oslo.

Skregelid, L. (2024). The art of teaching in the museum: A proposition for pedagogy of dissensus. I A. Sinner, T. Osler & B. White (Red.). Propositions for Museum Education: International Art Educators in Conversation. Intellect Books.

Skregelid, L. (2024). Dissens and sensibility: Why art matters. Intellect Books.

Skregelid, L.  & Biesta, G. (2022).  Art  keeps  us  in  and  with  the  world:  Gert  Biesta  in  conversation  with  Lisbet  Skregelid,  I:  L.  Skregelid  and  K.  N.  Knudsen  (Red),  Kunstens betydning? Utvidede perspektiver på kunst og barn & unge. Cappelen Damm Akademisk, s. 29–42.

Skregelid, L. & Knudsen, K. N. (2022). Kunstens betydning? Utvidede perspektiver på kunst og barn & unge. Cappelen Damm Akademisk.

Skregelid, L. & Kolloen-Nielsen, K. (2023, 1. mars). Making dissens: Kunstbasert formidling er i fremvekst. Periskop. https://periskop.no/making-dissens-kunstbasert-formidling/

Solhjell, D. (2005). Kunstmuseet som læringsarena: Utvalgt og kommentert oversikt over noe av forskningslitteraturen på formidling i kunstmuseet. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Stana, I. (2025, 14. januar). Hva vil vi med estetiske fag i skolen? Periskop. https://periskop.no/hva-vil-vi-med-estetiske-fag-i-skolen/

Torstensen, M. & Krogstad, A. S. (2023, 25. oktober). Barneredaksjonen på Kunstsilo: Når skjermen distraherer tilgangen til kunsten. Periskop. https://periskop.no/barneredaksjonen-pa-kunstsiloen-nar-skjermen-distraherer-tilgangen-til-kunsten/

Winner, E., Goldstein, T. R. & Vincent-Lancrin, S. (2013). Art for arts’s sake? Overview. OECD Publishing. http://www.oecd.org/education/ceri/ART%20 FOR%20ART’S%20SAKE%20OVERVIEW_EN_R3.pdf

Østern, T. P., Illeris, H., Knudsen, K. N., Jusslin, S., Holdhus, K. (2024). Kunstfagdidaktikk – som kunstnerisk, forskende og oppmerksom undervisningspraksis. Universitetsforlaget.

Annonser
Stikkord:
· · · · · · · · · · · · ·