Med Mulegutten har troll blitt til troll igjen

Det skal mye til for å lage et godt, moderne troll. Theodor Kittelsens monstrositeter fra århundreskiftet ser for våre øyne ut som tilrufsede og overvintrede minstepensjonister, med litt ekstra natur her og der som accessoirer. Suvenirbutikker har avtrollet trollene, og selv om filmenTrolljegeren i 2010 injiserte litt primalskrekk i vår nasjonale bogeyman har det manglet på illustrerte eksempler.

Moderne eventyrvri

Helt til nå, for Øyvind Torseter har i det moderne eventyret Mulegutten beæret oss med et riktig så guffent trollskap; en kavalkade av løpsk biologi, udefinert kjøtt og en utstrålende ond vilje som får det til å virke som den naturkraften troll skal være. Trollet er absolutt grusomt, men det er akkurat som om tegningene bevisst svikter når det skal beskrives, slik at trollets fremtoning aldri trer helt frem for leseren. Kanskje like greit, for med Mulegutten har troll blitt troll igjen.

Basert på eventyret «Risen som ikke hadde noe hjerte på seg» fra Asbjørnsen & Moe sine eventyrsamlinger, er Mulegutten blitt en moderne eventyrvri som ikke lar eventyrets formelle regler komme i veien for en god fortelling: En ung gutt reiser ut for å bekjempe et troll og befri brødrene sine (og prinsessebrudene deres), og underveis vinner han en prinsesses gunst. På et punkt opptrer også en saksofonspillende blekksprut.

Kjente figurer

For dem som har lest Øyvind Torseters tidligere bøker Hullet, og spesielt Koblinger, vil det dukke opp en del kjente figurer her. Den stornesede, mummiaktige, personlighetsløse hovedpersonen har fulgt Torseter som everyman i alle fall siden den førstnevnte boken i 2012, og denne gangen spiller figuren altså rollen som minsteprins. Hvorfor de seks brødrene hans er gnuer utkledd som hipstere fra 1950-tallet kan virke som et mer tilfeldig estetisk valg, men dette er altså et band som først dukket opp i noen av historiene i Koblinger. Prinsessen med sin karakteristiske profil kan spores til samme sted. Dette, sammen med et sammenfallende omslagsdesign, gjør at Mulegutten, Hullet og Koblinger kan leses som en trilogi bestående av helt ulike fortellingstyper. Det er lekent, og gir enda en dimensjon til et moderne eventyr som allerede er rikt på ting å glede seg over selv om man ikke har fulgt Torseter de siste årene.

Mulegutten er fortalt som tegneserie med snakkebobler, men med rikelig bruk av oppslag over én eller to sider. Mens hovedfigurene kan være nokså minimalistisk tegnet med enkle blyantstreker, er omgivelsene rundt et stadig skiftende sammensurium av flora, steinrøyser og trolsk interiørdesign. Selve hjemstedet til trollet er ikke så mye en hule som et virvar av avsatser, krinkelkroker og – skal jeg innrømme – nokså koselige detaljer: En uendelig avgrunn møter en herregård, om du vil. I tillegg er det en hel del collage-elementer i spill på illustrasjonene. Ofte er det vanskelig å se nøyaktig hva Torseter har gjort som fordrer å ta i bruk collageteknikk – det kan være lite som skiller de ulike lagene som er plassert over hverandre – men de tydelige skillelinjene skaper i det minste detaljer og dybde i bildene gjennom hele boken.

Behersket lekenhet

Boken har en gjennomgående lett og uhøytidelig tone, med dialog som viser at Torseter har et øre for moderne dagligtale. På tross av dette fremstår ingen av figurene som noe mer enn endimensjonale, selv om prinsessen glimter til akkurat nok til at Mulegutten og leserne skal få sansen for henne. På den annen side: Hvor mye personlighet hadde egentlig Askeladden når alt kom til alt?

Med sin beherskede lekenhet vil nok nok passe godt til dem som synes bøker som Bukkene Bruse på badeland ble litt vel hysteriske.

Denne anmeldelsen ble først publisert på Barnebokkritikk.no den 24. august.