Mer publikumsfrieri, takk

Trollmannen fra Oz er en ikonisk film (opprinnelig en barnebok), med Judy Garland i hovedrollen som Dorothy, jenta fra dølle grå Kansas som en dag blir tatt av en hvirvelvind, spunnet vilt gjennomlufta, for så å lande i det magiske landet Oz. De fleste kan ikke tenke på filmen uten å begynne å nynne på «Somewhere, over the Rainbow». Den låta er, klokt nok, ikke tatt med i Teaterhøgskole-elevenes jubileumsforestilling. Denne forestillingen vil stå på egne bein, med musikk av egne krefter.

Barnebokhylla er raidet

Det er femti år siden Teaterhøgskolen første gang spilte sommerteater i Frognerparken. I 1974 var initiativtakerne Ellen Horn og Bentein Baardson. Eller Horn stod på scenen med Karin Stautland spilte i Snehvit og de syv dvergene, mens en riktig unge Bentein Baardson (20 år gammel og allerede ferdig på skolen) skrev manus og sto for regi.

Siden den gang har hvert nytt kull valgt seg en forestilling og produsert den selv: Som Sirkus Mikkeliski i 1984, En Midtsommersdrøm i 1990, Mowgli i 1998 eller Statuene lever!, med regi av Jo Strømgren i 2007. Ellers er det bare å velge og vrake: Skatten på sjørøverøya, Charlie og sjokoladefabrikken, Alice i eventyrland og Robin Hood, hele barnebokhylla har snart blitt raidet. Og i år er vi kommet til filmhistorien: På en drøy time skal ti skuespillere fortelle oss historien om Dorothy. Og det er farlig mye å fortelle.

Vi møter Dorothy (Eline Torsdatter Karijord) i en småby på prærien, der det knapt finnes farger og alle går kjedelig kledd for ikke å støte naboen. Her gis for god plass og tid til kjedsomheten der hjemme, før virvelvinden kommer og befriende blåser Dorothy, hunden hennes og hele huset til drømmelandet Oz, der landingen dessverre (not) knuser den onde heksen fra øst.

Følg gullstein-stien

I det slitne blå teltet, som i år brukes for siste gang, er  det rigget en scene på tvers, med spilleplass i to nivåer og trapp og sti på hver side. Idet vi begynner, er alt dekket med grått stoff. Når Dorothy og huset hennes lander i Oz, trekkes stoffene til side og «the yellow brick road» kommer til syne sammen med en rekke lemmer og dører ting og mennesker kan dukke opp eller stikke ut fra. Scenografien er god, men samtidig så rik og så naturlig godt belyst at den gir problemer med å definere fokus.

Men dette er absolutt et eventyrland: Dorothy får den moste heksens magiske røde sko før hun sendes ut for å stoppe den onde heksen fra vest, og hun får gode råd med på veien fra de snille heksene fra sør og nord.  De snille heksene er her for anledningen drag queens. Regissør Petter Winther minner oss i programmet om at filmen var ikonisk for det skeive miljøet i USA, der «Are you a friend of Dorothy?» ble brukt som et kodet spørsmål om legning.

Litt for omstendelig

I eventyret i Oz må selvsagt Dorothy skaffe seg venner, og en etter en dukker de opp: fugleskremselet av strå som så gjerne skulle ha en hjerne (Jonas Skjelde), tinn-mannen som mangler et hjerte (Sebastian Sergio Tao Fogh) – og den redde løven som mangler mot (Idun Aasheim Mykland). De kjemper mot den onde heksa fra vest og hennes skumle apeflokk og mot giftige blomster som kan lokke dem inn i søvn – alt for å komme fram til den mektige: Trollmannen fra Oz. Men trollmannen er en snill bløffmaker, Dorothy og vennene må klare seg selv. Hvilket de gjør når de skjønner at de har de kvalitetene de tror de mangler: hjerne, hjerte og mot. Og Dorothy kommer seg  trygt hjem til Kansas igjen.

Som den lange gjenfortellingen demonstrerer: Dette er en komplisert historie, og i Frognerparken blir den litt for omstendelig fortalt. Alt må ikke nødvendigvis med, den yngre delen av målgruppa fikk klare tegn på konsentrasjonssvikt underveis. Dramaturgisk var det rett og slett for mye som ble fortalt i stedet for å bli vist. Og samtidig ble spillet innovervendt. Her var lenge den fjerde veggen helt oppe, med få forsøk på publikumskontakt. Jeg savnet simpelthen litt rått og frekt publikumsfrieri. Et barnepublikum som dette vil ikke bare se på. De vil føle at de er med. Det er for så vidt mye av forskjellen på film og teater. Her kan kjærligheten til filmen ha stått i veien for potensialet til teatret. Dorothy er jo ikke i Kansas lenger – ikke i Hollywood heller.

Kontakt med barna?

Isolert sett gjør skuespillerne fine tilbud på sine roller– men for ofte er det som om de er litt for opptatt av rolletolkningen og for lite opptatt av å projisere den ut i salen og inngå i en bindende kontrakt om kontakt med barna. En kampscene vekker heldigvis de yngste til liv, men de fikk selvsagt knapt med seg den skeive underteksten i regien – den var for de mest våkne foreldrene.