MUNCH i Bjørvika: Skrikenes tale

Inne i en sal på toppen av Lambda står jeg i mørket og ser på malerier av Edvard Munch og Tracey Emin. En rekke kvinneakter henger side om side, tilsynelatende beslektet, men noe skurrer. I det samme lyder et fryktelig skrik, en kvinnestemme skjærer som en båndsag gjennom luften.

Jeg tenker at museet har trukket pedagogikken vel langt, snur meg og rusler rundt hjørnet til nabosalen. Der venter jeg  halvveis å møte en performancekunstner med en hale av lykkelige barn, på et opplegg fra Den kulturelle skolesekken. Munchs Skrik og Emins ditto, joda, jeg skjønner greia. Det overtydelige grepet må tilhøre et formidlingsopplegg, for kunst er det knapt – come on, meg lurer dere ikke.

Innenfor autovernet

«Det er lett å orientere seg i et vertikalt bygg», påsto Munchmuseets direktør Stein Olav Henriksen i sin tale på pressekonferansen. Sidemannen og jeg skottet tvilende på hverandre, for hvordan går man fram for å få oversikt over tretten etasjer? Da vi senere utforsket bygget viste skepsisen seg berettiget – uten at det er noen alvorlig innvending mot museet.

Rulletrappene befinner seg på bygningens vindusside, i et overdimensjonert logistisk område myntet på trafikkflyt og hvilepauser. Både rulletrapper og etasjeplan har vidt utsyn mot byen og havnebassenget, selv om publikum i de fleste av etasjene er henvist til å oppleve alt gjennom et grått slør. De gjennomhullede fasadeplatene med horisontale bølger, på folkemunne omdøpt til «autovernet», er ingen suksess sett innenfra heller. Valget av perforert metall framfor det opprinnelig planlagte bølgende glasset må være prosjektets dårligste beslutning, uansett hvor mye penger man sparte.

Mon tro om ikke aluminiumsplatene med tid og stunder vil bli erstattet med glass, slik at den grå klossen kan bli det lyse og skinnende tårnet arkitektene så for seg? Plasseringen fortjener en reflekterende overflate, som kunne fanget og forsterket sjøen og himmelen omkring. Dessverre tar det nok sine modige femti år før en slik innrømmelse blir mulig – eller kan finansieres.

En magisk verden

Museet kan framstå lukket når du kommer opp rulletrappene, siden det knapt finnes indikasjoner på hva som befinner seg bak de høye grå veggene i hver etasje. Men straks du finner dørene og entrer selve utstillingene åpner det seg en magisk verden. Det er befriende hvor mange ulike sider av Munchs liv og kunst som her kan belyses samtidig – helt annerledes enn i det lille museet på Tøyen. Der var man ofte tvunget til å sette publikumsfavoritter på lager for å kunne skape tematiske utstillinger.

Med Lambda har man fått et stort museum, der det er mye å se. Utvalget er variert og godt framstilt, og salene virker luftige og funksjonelle. Salen for monumentalmalerier har fått dobbel etasjehøyde, men også i andre saler virker takhøyden romslig. De utstillingstekniske løsningene framstår praktiske og elegante, med avansert lys, flyttbare vegger og annen fleksibilitet. Fra tradisjonelt utstilte klassikere til lekne, virtuelle innslag er dette et museum man absolutt bør få med seg. Interessen for Munch kommer trolig til å eksplodere med denne åpningen, også internasjonalt.

Kuriosa med sjarm

For barn og unge, samt lekne voksne, er det et must å besøke Skygger, den delvis virtuelle og interaktive utstillingen i sjuende etasje. Den er basert på kuriosa funnet i Munchs siste hjem, sveitservillaen Ekely, som skandaløst ble revet av Oslo kommune. Utstillingen omfatter både en glassmonter med fysiske gjenstander, en biografisk tidslinje, og en scenografi av stiliserte svarte møbler. Det gjelder å ikke være beskjeden, men våge å trykke på spaker, berøre skjermer, sette igang musikk og lyseffekter, og legge øyet mot små titteskap for å studere scener relatert til Munchs liv – i museversjon.

Dette ganske store og delvis mørklagte rommet byr på en leken inngang til oppdagerglede og fantasi, desto mer sjarmerende siden den pedagogiske verdien er tvilsom. Konseptet kan virke litt fjollet, men også avvæpnende og morsomt. Det er ikke lett å se hvordan tablåene med musedokker kan stimulere noens kunstinteresse, men at barn vil ha glede av dem er det liten tvil om. Raritetskabinettet omfatter mer kuriøse sider ved arven etter Munch – som et inntørket muselik funnet på Ekely. Dette skal være bakgrunnen for valget av mus som dokkefigurer i titteskapene.

Dramaturgisk problem

Når det gjelder plasseringen av de ulike utstillingene, kan museet synes å ha dramaturgiske startvansker. Det virker problematisk at den mest komplekse, ja, overfylte utstillingen, som trolig vil være mest spennende for spesielt interesserte, er plassert i nederste etasje. Alt er liv varer riktignok bare noen uker, men er overveldende når det gjelder antallet verk. For å få plass til mest mulig er det satt skillevegger på kryss og tvers, med alt fra mindre malerier, tegninger og grafikk, til Munchs huskelapper og dagboksnotater.

Utvalget er uvant, assosiativt og spennende, og kan være verdt et eget besøkt på museet. Som inngang til Munchs kunst fungerer den derimot dårlig, og står i fare for å appellere for mye til publikums veloppdragenhet. Det er fullt mulig å få en overdose Munch, eller snarere en overdose museum, allerede mens man høflig går omkring her og fordyper seg i detaljer. Som avslutning på museumsbesøket kan Alt er liv fungere bedre, siden man da kan velge å dvele ved så mye eller lite man orker.

Begynn øverst!

Jeg vil derfor bidra med et råd som kan gjelde de fleste museer der utstillingene er spredt over mange plan: Ikke begynn nederst, men øverst i bygningen. Unn deg å nyte utsikten mot byen og fjorden, før du sakte arbeider deg nedover i etasjene.

Dette vil bety at du blir introdusert for Edvard Munch i kontekst, siden kunsten hans i de øverste etasjene stilles ut blant andre kunstnere. Utstillingen med Tracey Emin varer bare ut året, så den vil du ikke gå glipp av. Nedenfor følger Stenersen-samlingen, med en rekke mesterverk som knapt har vært tilgjengelige siden Stenersenmuseet stengte i 2015. I denne etasjen finnes også enkeltverk fra Stein Erik Hagens Canica-samling.

I Stenersen-utstillingen plasseres Munch i sammenheng med kunstnere fra sin egen samtid og nære ettertid. Han får opptre som en kunstner blant mange, snarere enn som singulært geni. Dette kan være befriende i et museum som har mer enn et snev av megaloman merkevarebygging – og da sikter jeg ikke bare til omdøpingen av det tidligere Munchmuseet til det insisterende MUNCH.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Kjønn eller menneske?

Den britiske samtidskunstneren Tracey Emin framstår som en god sparringpartner til Munch. I utstillingen Sjelens ensomhet framstilles hun som et kvinnelig motstykke fra vår egen tid, og synes å arbeide med beslektede problemstillinger. Som Munch er Emin opptatt av nære relasjoner, på måter som er preget av sterk ambivalens. Begge ser ut til å pendle mellom nærhet og avstand – fra klaustrofobisk intimitet til en dragning mot flukt.

Formmessig har Emins malerier et løst og skisseaktig uttrykk, som kan minne om Munchs mer eksperimentelle arbeider. Stilen hennes er samtidspreget, med dryppende maling og uklare motivgrenser, og motivene kan framstå noe lite varierte. Mer skuffende er likevel utvalget av Munch-verker, som skal ha blitt foretatt i nært samarbeid med Emin. Her går det an å spørre om museet kunne ha bidratt med sterkere innspill og veiledning.

Både Munch og Emin er primært representert gjennom motiver av kvinnelig akt, uten at dette henter fram noen interessante paralleller – snarere tvert imot. Når Munch maler kvinnelig akt framstår det observerende, med et mannlig blikk som kommer utenfra. Når Emin maler kvinneakt blir resultatet mer ekspressivt, som om det er sin egen kroppsfølelse hun drives av.

At vi nærmest utellukkende ser kvinnekropper, bidrar til å «kjønne» utstillingen på en noe banal måte, som om et malerisk slektskap skulle avhenge av motivpersonenes kjønn. Kanskje ville det ha vært mer fruktbart å se Emins selvutforskning opp mot Munchs mer selvekspressive motiver? Slik kunne man i større grad ha utforsket det allmennmenneskelige i en søken etter kroppslig og følelsesmessig identitet.

Samtiden versus Munch

Den sørgeligste påminnelsen om forskjellene på Munchs tid og vår, blir for meg likevel møtet med Emins grufulle skrik. For ja, det dreide seg faktisk om kunst og ikke ren formidling. Kvinneskriket kom fra et videoverk som overlater svært lite til forestillingsevnen. Ingen kan være i tvil om at Emin har villet lage sin egen versjon av Munchs Skrik, men for virkelig å gni det inn bærer siste bilde en undertekst: «Filmet i Oslo.»

Ikke bare er dette verket tydelig, men nærmest utvetydig – og ligger dermed farlig nær den ultimate banalitet. Effekten blir særlig åpenbar i møtet med Munchs malerier, som nesten alltid preges av flertydighet og kompleksitet. Nettopp dette gjør at de tåler utallige gjensyn, og er tidløse på en måte ingen markedsføring kan spolere. Der Emin først og fremst fanger tidsånden presist, taler Munchs kunst til oss på tvers av generasjoner.