Musikalske transportstrekk

Det er opptil flere likheter mellom Toget går og Full rulle, de nyeste utgivelsene til henholdsvis Toget og Good Time Charlie. Begge albumene preges av instrumentelt overskudd, men det er også et misforhold mellom den instrumentelle variasjonen og formidlingen av den sungne teksten. Gjemt mellom kreativt komp og imponerende gitarspill, er det som om selve sangen blir en parentes.

Mye gitar

Jeg opplever misforholdet som størst i Toget går, debutalbumet til trioen Toget. Trioen består av trommis Mats Mæland Jensen, gitarist Marius Klovning og bassist Edvard Mjanger, og de har turnert mye med Den kulturelle skolesekken, med nettopp disse sangene. Selv om trioen er nokså ny, kjenner musikerne hverandre fra andre sammenhenger, blant annet har Mæland Jensen og Klovning spilt sammen i bandene Hullyboo og Vellichor.

Selv sier de at de spiller gitarmusikk for barn, og Toget går er i høyeste grad gitartungt. Det er også albumets absolutt sterkeste side. Gitaren er et instrument med stort klanglig potensiale, både i elektrisk og akustisk versjon.

Det er tydelig at det har gått med mye tid og energi på arrangementene og det instrumentelle på denne plata. Et spor som «Lille Petter edderkopp» er et oppkomme av fengende riff og uventede tonale rykk. «Jeg gikk en tur på stien» sprites opp med skeive taktarter, og «Toget» har en masse uventede temposkift og fine gitarsoloer.

Problemet ligger i den overraskende pregløse vokalen, som uansett hva de ulike sangene handler om fremstår like daff og avslepen. De ulike bandmedlemmene deler på å synge, men det hele er påfallende like lite lekent. Det hjelper heller ikke at flere av sporene er allerede velkjente barnesanger. Bandet skriver om seg selv at de ønsker «å knytte det ukjente opp mot kjente sanger», og det gjør de for så vidt. Dessverre klarer ikke alltid den nye, formodentlig ukjente musikalske innpakningen å live opp sangene som er kjente fra før.

Pregløs vokal

Selv om de allerede nevnte låtene hører til de musikalske høydepunktene, høres det ofte ut som om selve syngingen bare kom til litt sånn på slump. Med så mye overskudd og kreativitet i gitarspillet er vokalen gjennomgående lik og ganske kjedelig. Noen hakk mer innlevelse hadde løftet albumet betraktelig.

I «Tre små fisk», åpningssporet på plata, høres det ut som hele låta har blitt pusset ned med sandpapir. Den drømmende gitarintroen er for så vidt fin nok, men vokalen er ensformig og nedpå, og kanskje hadde det vært greit om det hadde vært et tydeligere, mer bevisst kunstnerisk valg, og ikke tilfellet på hele resten av albumet. Der akkompagnementet er avdempet, men likevel fargerikt, er syngingen en diffus, beige masse.

Manglende glimt i øyet

På neste sang, «Brokkoli, fisk og poteter» – en nokså uinspirert tekst om å foretrekke «pølse, is og pizza» fremfor den sunne maten i tittelen – savner jeg et glimt i øyet i den sanglige formidlingen som kan stå i stil til det rocka, blues-inspirerte kompet. Sjelden har jeg vært borti et mindre entusiastisk «hipp, hipp hurra» enn her. Og hvis idé var det å gjøre «Ved veien lå et hus» som en melankolsk indie-poplåt?

Selv en eksplisitt tøysete sang som «Konduktør Asbjørnsen» oppleves bare halvhjertet. Utgangspunktet – en guide til skikk og bruk på tog og en «overkonduktørmester» som ikke er redd for å bli upopulær – er kjempemorsomt, men det blir aldri overdrevet nok.

Heldigvis redder Toget seg inn med aller siste sang, «Eg veit ei lita jente». Enkelheten i sangen står til både tekst og instrumentalarrangement. Ikke minst er de folkemusikkinspirerte mellomspillene utrolig lekkert gjort, hvor gitarene nærmest blir til langeleiker.

Fullere rulle, takk

Misforholdet mellom sang og instrumental er ikke fullt så til stede på Full rulle, den nyeste utgivelsen til bluesveteranene Good Time Charlie. Likevel lurer det i bakgrunnen på flere av låtene.

Good Time Charlie er et av Norges mest etablerte bluesband, og har holdt på i flere tiår. De siste årene har de gitt ut stadig mer barnemusikk – de holder også høy aktivitet gjennom DKS – i en serie de har gitt navnet «Jubelblues». Full rulle er deres fjerde utgivelse for barn.

Jevnt over svinger det godt, men jeg blir likevel ikke helt overbevist av åpningen, som også har gitt tittel til albumet. Med tanke på at sangen heter «Full rulle» er låta en anelse traust. Kompet er for høflig og tempoet for satt for en låt som skal få lytterne opp og danse. Rullen kunne med fordel vært fullere.

Heldigvis tar det seg opp, med mye elgitar og fengende basslinjer, og med fantasifulle og billedrike tekster. Det er betraktelig mer futt i neste låt, «Besta har blitt bussjåfør», og «Køsprø» – om sommerferiens endeløse bilkøer – er en liten perle. Selv om den musikalske innpakkingen er ulik, er det mye som minner om Sigrid Moldestads glimrende tonesettinger av Jan-Magnus Bruheims dikt på Regndropeborna (2023) – spesielt i sanger som «Eg vil krangle» og «Koffor er alt som det er».

Mer vokal innlevelse

Likevel tar jeg meg i å ønske meg større sanglig innlevelse. Der instrumentariet endrer seg fra sang til sang – med både kazoo, tuba og steelgitar – er Arle Hjelmelands vokal påfallende lik fra sang til sang. Flere ganger savner jeg større variasjon og spennvidde i tekstformidlingen. Sangstilen i «Ha’kje tida til meg» – et hektisk nummer om tidsklemte og treningsnarkomane foreldre – og «Slumretid» – en deilig liten hyllest til blunden – er påfallende lik.

Likevel funker det på et vis, på grunn av lekenheten og kvaliteten på tekstene og det instrumentale. For tekstene er gjennomgående gode, med observasjoner og situasjoner som barn (og for den saks skyld voksne) kan kjenne seg igjen i – her må igjen nevnes «Køsprø». Det at tekstene er såpass gode veier også opp for manglende innlevelse. Med tekstlinjer som «Gje meg litt peng’, / gjerne meir enn eg treng» fra «Eg må jo spandere på meg sjølv» kan mye tilgis.

Selv om både Full rulle og Toget går har flere av de samme problemene, opplever jeg Full rulle som det mest helstøpte av de to. Det er bra, til og med ønskelig, at instrumental kreativitet og variasjon får ta såpass mye plass i moderne barnemusikk. Samtidig er det rart og synd at sang og tekstformidling ikke får ta mer plass i en sjanger der tekstlig overskudd og kreativitet står så sentralt.