Musikk og poesi i Lofoten: En estetisk leirskole

Isflakene duver forsiktig i Kleivan havn, lyst opp av det sterke, kalde lyset fra den arktiske fullmånen. Noen titalls tilskuere venter forventningsfullt. De har fått utdelt hver sin fakkel, som lyser opp ansiktene deres. Bortsett fra faklene og isflakene er det stille – før en stemme runger over høyttaleranlegget:

Vi går mot kaia sammen
Nyter solnedgangen
Skyggen min og jeg

Stillheten blir brutt av en strøm av haiku-dikt. Det er forfatterne selv, ungdommer fra Bøstad skole, som har spilt inn diktene som nå skyller over publikum. Haiku-diktet ovenfor er skrevet av tiendeklasseeleven Alexander Olsen. Et musikkspor stiger frem som akkompagnement til diktene.

Lysglimt dukker opp i mørket og beveger seg mot mengden. Ungdommer med hodelykter og øretelefoner kommer dansende mot tilskuerne ved kaia. De danser etter en rytme vi andre ikke kan høre. Musikken blir høyere og høyere, mens ungdommene danser seg inn til midt i flokken. Slik begynner forestillingen Du må ikke sove, avslutningen på prosjektet Jeg, midt i historien.

Tett samarbeid

Workshopen med samme navn som forestillingen arrangeres for andre år på rad. Den kombinerer musikk og poesi og foregår på Villa Lofoten, en kulturbedrift på nordsiden av Vestvågøy, midt i Lofoten. En ungdomsskoleklasse fra Bøstad er delt i tre grupper, og rullerer mellom tre arbeidsstasjoner: to handler om poesi og skriving, den siste om lyd og musikk. I fjor hadde de bare én skrivestasjon, men til gjengjeld en stasjon om matkultur.

Som i fjor er komponist Camilla Barratt-Due og forfatter Endre Ruset med og leder arbeidet med ungdommene. I fjor sto Cecilie Steinkjer for stasjonen om matkultur. I år har matkulturen blir erstattet av nok et skrivekurs: Ruset har fått med sin venn og kollega Joakim Kjørsvik. Ruset og Kjørsvik har et levende samarbeid.

– Endre og jeg er kolleger i disse kursene. I tillegg er vi forfattere og har vært venner i over 20 år. Det er veldig dynamisk mellom oss, sier Kjørsvik.

– Vi møttes på folkehøgskole i 1999, vi har laget radioprogram om vennskapet vårt og har jobbet utrolig mye sammen. Vi har holdt mange kurs og er som et gammelt ektepar. Jeg tror andre ser det og opplever oss som en trygg duo. Samarbeidet vårt er intuitivt, sier Ruset.

Mer tekst i år

Camilla Barratt-Due føler seg inspirert, ikke ekskludert av det tette samarbeidet mellom de to andre.

– Vi har snakket sammen, men ikke hatt noen klare, parallelle løp. Det er inspirerende og lærerikt å se hvordan de jobber.

Å være den eneste musikeren har også vært uproblematisk. Hun setter pris på at tenåringene har tatt med dikt fra skrivekursene over i hennes kurs.

– Med en tekst har man et materiale, noe som kan gi en form. Jeg har brukt tekstene mer enn jeg gjorde i fjor. Vi har ikke direkte komponert til tekst, men jeg har brukt materialet de har laget til å jobbe videre med. Sampling av ord, sang til tekst, stemninger og klangfarger som passer til innlesning av tekstene.

Barratt-Due tror hun også kunne trukket inn en kollega.

– De to andre kjenner hverandre utrolig godt, det er derfor det fungerer så bra. Det hadde absolutt vært mulig for meg å gjøre noe liknende. Jeg har kolleger jeg fungerer godt med, sier hun.

Teknodrift i fjæra

– Tenk på at vi skal finne en felles rytme!

Det er Barratt-Due som roper til gruppa på fem-seks ungdommer. Hun og ungdommene går rundt i det spektakulære, golde terrenget på Kvalnes. De klatrer opp i steinrøysene, går langs den smale landeveien og ned i fjæra.

Barratt-Due kaller det teknodrift. De danser rundt i den nordnorske naturen som om de var på en teknoklubb i Berlin, med rytmer på øret. Begrepet er lånt fra danser og koreograf Maria F. Scaroni, som startet med teknodrift under nedstengningen av Berlin i april 2020.

Barratt-Due er ikke den første som har forsøkt å lure tenåringer ut av komfortsonene. Det mest påfallende er at det funker, selv guttene danser med. Etterpå beskriver elevene opplevelsen av teknodriftinga som en linje eller graf, som går opp og ned over tid etter hvor intenst de opplevde det.

– Vi bruker det som et utgangspunkt for å lage et partitur, som de kan jobbe utfra senere, sier Barratt-Due.

Etter å ha danset ute i en times tid, beveger gruppa seg omsider inn i den restaurerte rorbua der de bor. I kjelleren har komponisten laget et lydstudio.

Bacalao i Amazonas

– Bølge.

Det er Endre Ruset som snakker. Han sitter inne i salteriet på Villa Lofoten, en annen av de restaurerte bygningene. Som om ordet var en kommando bøyer fem ungdommer seg over skrivebøkene sine. Noen skriver raskt, andre stopper opp og tenker.

– Svart snøleopard spiser bacalao i Amazonas, sier Ruset, 90 sekunder senere.

Femtenåringene holder på med en assosiasjonsøvelse. Hensikten er å bryte ned sperrene, få dem i gang med å skrive uten å tenke på hva det skal bli.

– Tik-Tok-engel, sier Ruset, og gruppa begynner å skrive igjen.

Samtidig er den tredje gruppa inne hos Joakim Kjørsvik. Etter et par timer samles alle ungdommene og spiser lunsj, før gruppene rullerer til nye arbeidsstasjoner. To-tre timer senere spiser de middag, før de bytter igjen. Sånn går en hel arbeidsdag og vel så det, fra kvart over ni om morgenen til åtte-halv ni om kvelden. I løpet av en arbeidsdag har hver av gruppene vært innom alle tre stasjonene.

De fleste av ungdommene bor på rorbua i Villa Lofoten gjennom hele workshopen, fra tirsdag morgen til fredag kveld.

En stein, en gåte

På starten av dag to står forfatter Joakim Kjørsvik foran et spisebord.

– Hva forbinder dere med dikt, spør han femtenåringene som sitter rundt bordet.

De ser ned i bordplata, ut av vinduet, kaster et og annet blikk på hverandre.

– Kjedelig, sier én.

Kjørsvik sier at han forstår dem godt, men forsøker å overbevise dem om det motsatte. Han forsikrer dem om at dikt kan handle om alt mulig, men tenåringene lar seg ikke overbevise. Usikkerheten blir til uvilje.

Dette er ikke noe nytt for Kjørsvik. Sammen med Ruset har han reist rundt de siste ti årene og holdt skrivekurs – på blant annet turné med Den kulturelle skolesekken (DKS), på psykiatriske institusjoner, i fengsler og Høyskolen Kristiania (tidligere Westerdals).

gåtefullt

– Et dikt kan også være en gåte, sier Kjørsvik.

Fortsatt ingen interesse. Joakim leser opp et dikt:

Uten deg er jeg tom,
et slapt håndtrykk.
Uten deg er jeg kald
en hånd uten kraft.

– Hva tror dere det handler om?

Kjørsvik har trengt gjennom og vekket interessen, og ungdommene begynner å gjette, om det ene diktet etter det andre.

– En hanske!

– En stein!

– En terning!

Kjørsvik sender gruppa ut for å plukke gjenstander i naturen rundt bua. De kommer inn igjen for å skrive sine egne gåtedikt, med utgangspunktet i gjenstandene de har funnet. Uviljen og selvbevisstheten er borte.

Målrettet og målløs

Det nærmer seg slutten av oppholdet. Barratt-Due sitter inne i den lave steinkjelleren der hun har installert studioet sitt. Veggene er dekket med tepper for å dempe uønsket romklang på opptakene. Hun sitter i enden av rommet, bak en lav pult dekket av lydutstyr.

Den lekne stemningen fra teknodriften er vekk. Nå arbeider alle spent og målrettet. Barratt-Due instruerer to av elevene i å synge i harmoni over en melodi de selv har laget. Samtidig programmerer hun for harde livet, og ber de andre ungdommene finne flere dikt de kan spille inn. Innerst i lokalet står fire høyttalere, nok til å lage et skikkelig rave i den lille kjelleren.

De skifter fra den ene oppgaven til den andre. Én synger, én leser inn et dikt, noen blar gjennom notatbøkene etter gullkorn. Barratt-Due starter opptaket og ber en av tenåringene improvisere utfra et dikt hun har skrevet. Eleven reiser seg og setter i gang. En hel sang strømmer ut. Etter opptaket forblir det stille i noen sekunder, selv den profesjonelle komponisten er målløs.

– Det er fantastisk at elevene er så villige til å gi og stå på, sier Barratt-Due etterpå.

– Det er gøy når man ber en elev om å finne på noe utfra en tekst, så reiser hun seg og finner på en hel sang med tre vers på sparket. Da blir jeg skikkelig imponert!

Barratt-Due synes hun lærer mye selv.

– Den generasjonen har tilgang på en helt annen verden enn da jeg var femten.

Haikudikt

For Kjørsvik og Ruset ble haiku-diktene den store overraskelsen.

– Det var veldig fint da vi gikk langs stranda med notatblokkene. Omtrent for hver hundrede meter skulle vi stoppe opp og se oss rundt, så skrev de haiku-dikt, sier Kjørsvik.

Han tror ikke elevene innså hva de hadde skapt med en gang.

– Der og da virket det som om de frøs og led, men da vi kom tilbake hadde det resultert i masse fine dikt, som ble del av forestillinga til slutt. Det var utrolig fint.

Sanseopplevelser i kombinasjon

Kjørsvik tror det hjalp elevene at de hadde tid – tid til å lese diktene for og med hverandre, å kommentere og snakke om det de hadde skapt.

– De skjønte det da vi leste høyt sammen. Det er annerledes å lese inni seg enn å lese høyt. Haiku kan virke så tilforlatelig og vanskelig å se verdien av. Når man leser det og ser andre reagere, forstår de hva som er fint i det.

Ruset mener at haikuene fungerte spesielt bra som oppgave for nettopp denne gruppa.

– Elever som ikke hadde så lett for å skrive fikk virkelig ånden over seg. De skrev fantastiske dikt om naturen rundt oss. Det åpnet seg plutselig et rom som inntil da hadde vært stengt for dem.

Han tror elevene kommer til å ta med seg erfaringen videre.

– Nå forholder de seg til estetikk på en ny måte. De ser sanseopplevelsene i kombinasjon. Vi sendte dem ut på en åtte hundre meter lang reise. Det som kom tilbake var tretti veldig flotte, til dels fantastiske, haiku-dikt. Det var en fin opplevelse å se hvordan elevene fikk et øyeblikk der ute i iskulda, sier Ruset.

På oppløpssiden

På slutten av torsdagen har ungdommene lagt seg, etter nok en ellevetimers arbeidsdag. Ruset, Kjørsvik, Barratt-Due og arrangøren Aaslaug Vaa samler seg i våningshuset til Vaa, for å sette sammen workshopen til en forestilling.

Barratt-Due har laget et utkast basert på musikken hun har komponert med ungdommene og diktene de har lest inn. De tre andre kaster seg inn i diskusjonen, og utover kvelden vokser det langsomt frem en forestilling.

Alle stilte likt

Samtidig snakker tre av ungdommene, Eline Krogh, Tuva Wolden og William Nystad, om hva de har lært og erfart de fire dagene på Villa Lofoten.

– Folk tør å si mer når vi jobber her enn de gjør i klasserommet, sier Tuva.

De har satt pris på å høre hverandres tekster lest høyt.

– Jeg har lært at de andre i klassen er sinnsykt flinke. I klasserommet leverer vi inn hver våre tekster, men vi får ikke se hva de andre er gode på, sier Eline.

De synes kurslederne har trukket dem inn med en åpenhet som gjorde at alle stilte likt fra først stund.

– Når vi har gruppearbeid på skolen er det ofte én eller to som er veldig interessert, mens resten bare sitter der. Her har alle samme utgangspunkt, og vi kan trekke inn våre egne erfaringer, sier Tuva.

Pratesjuke kursholdere

Når de blir bedt om å beskrive Kjørsvik, Ruset og Barratt-Due begynner ungdommene å le, og prater i munnen på hverandre.

– Haha, Joakim er glad i å prate, men det er bare hyggelig. Han er veldig energisk, en person man rett og slett vil være med, forteller de tre.

– Endre er veldig god på å få oss bedre. Camilla er talentfull og rolig, på en måte motsatt av Joakim. Hun lytter.

Kortspill og brannalarm

De er også opptatt av arrangør og vertinne Aaslaug Vaa.

– Aaslaug er god til å få ting til, hun fikser alt, sier Eline

– Hun er overalt hele tida, sier Tuva.

I tillegg beskriver de Vaa som en omsorgsperson.

– Hun er energisk og inkluderende, sier Eline.

– Hun vil at alle skal ha det bra, sier Tuva.

De har hver sine favorittopplevelser.

– Å spille inn en lyd og så gjenta den, da får du en beat, sier William.

Tuva koste seg med å lage haikudikt, mens Eline likte å lage og spille inn melodier til sine egne dikt.

Det å bare være sammen og dele opplevelsen er det aller viktigste. På spørsmål om hva de kommer til å huske om et halvt år, svarer Eline raskt:

– Kortkveldene!

– Og da brannalarmen gikk! Og da det ble oversvømmelse i kjelleren, legger Tuva til, og alle ler.

Villa Lofoten

Aaslaug Vaa har drevet med kultur hele livet. 1986 til 2008 var hun fylkeskultursjef i Nordland, da fylket blant annet utarbeidet Skulpturlandskap Nordland (påbegynt i 1992) og la grunnen for Hamsunsenteret på Hamarøy (ferdigstilt i 2009).

Etter tiden som fylkeskultursjef startet hun Villa Lofoten ved Kleivan havn ved Kvalnes. Stedet fungerer som en blanding av kultursenter og overnattingssted. Her er det filmproduksjon, residensopphold for kunstnere og workshops, i tillegg til utleievirksomhet.

– Jeg kjøpte det nedlagte småbruket Soleng i år 2000. Så kjøpte jeg rorbua og trandamperiet i 2005 og salteriet i 2012. De tre siste har jeg restaurert siden 2015. Det har tatt tid, jeg har jobbet med mye forskjellig på én gang: Laget filmer og bøker, arrangert workshops og Lofoten bygdefilmfest, sier Vaa.

Hun forteller at idéen til navnet Villa Lofoten er inspirert av villaene i Firenze i renessansen.

– Villaene var læringssteder. Jeg vil at Villa Lofoten skal være et læringssted for alle som kommer hit, enten de er gjestekunstnere, ungdommer eller turister. Livet er en lærende reise. Her lærer vi langt fra maktens sentrum, i et av verdens ytterpunkt.

Å utvikle sin egen stemme

Hensikten med workshopen Jeg, midt i historien er å hjelpe ungdom til å uttrykke seg.

– Hovedtanken er at ungdom lærer å utvikle sin egen stemme gjennom ord og lyd. Å kunne formulere eksistensielle spørsmål knyttet til egne omgivelser, landskapet rundt deg, dine egne ord – jeg tror det er en gave for livet når du får gjøre det på en så dyptgripende måte, sier Vaa.

Hun savnet noe lignende i sin egen oppvekst.

–  Vi hadde speiderleir og leirskole, men dette skulle jeg mest av alt selv ønsket meg i tenårene.

Prosjektet ble mulig da noen la penger på bordet.

– Kulturrådet initierte en ordning for å skape litteratur for og med barn. Senere kom det en ordning med ny musikk for ungdom, da tenkte jeg at dette måtte la seg kombinere. Det er fantastisk at vi får støtte fra Kulturrådet til å gjennomføre dette.

Ved hver workshop har elevene bodd på stedet i fire dager.

– Da jobber du på en helt annen måte enn når du holder på i to timer. Dette er ingen søndagsskole, vi jobber, sier Vaa, med referanse til de elleve timer lange arbeidsdagene.

Rivjernet på Kvalnes

Gjennom hele prosjektet flyr Vaa mellom ulike arbeidsoppgaver. Hun sørger for praktiske nødvendigheter som sengetøy, mat og tak over hodet, men også kunstneriske innspill og utømmelig pågangsmot. Samtidig holder hun i gang et utall prosjekter som ikke er knyttet til workshopen.

– Dette hadde aldri blitt noe av uten Aaslaugs initiativ. Vi er avhengige av hennes engasjement. At hun stiller dette stedet til disposisjon på denne måten er enestående, sier Camilla Barratt-Due.

– Vi er en heldig kombo av kunstneriske personligheter. I tillegg sørger Aaslaug for at ting faktisk blir gjort, sier Endre Ruset.

Joakim Kjørsvik hørte rykter om Vaa på forhånd og ble ikke skuffet.

– Endre var her i fjor og Aaslaug gjorde inntrykk. Hun er en sånn person som aldri sitter stille og klarer å få gjennomført alle mulige idéer. Endre og jeg er fulle av idéer, men det er ikke alltid gjennomføringskraften er vår største styrke.

Medskapende ungdom

Kjørsvik og Ruset synes at workshopen i Villa Lofoten bød på noe særegent, også sammenliknet med erfaringene fra Den kulturelle skolesekken.

– Jeg er veldig fornøyd med og takknemlig for DKS. Det er lett å bli vant til at den finnes, men du skal ikke lenger enn til Sverige før du ser at det ikke er noen andre som har en like god og velfinansiert ordning. Opplegget vi reiser rundt med i DKS er bra, men her i Lofoten får ungdommene rett og slett skrevet mer. Det handler både om at de har mer tid og at det forventes mer av dem, mener Kjørsvik.

– Mange lærere ville kanskje vært skeptiske til å bruke en hel uke på noe slikt, men om de hadde sett resultatet tror jeg de hadde forstått verdien. Dikt og lyd har blitt noe helt annerledes for disse ungdommene i løpet av kurset. Det er ikke lenger noe abstrakt og skummelt, fastslår Ruset.

Barratt-Due liker at prosessen er dynamisk, og flyter mellom det planlagte og det spontante.

– Som utøver er man bevisst at det ikke finnes riktige svar. Kanskje man er mer åpen for hva hver og en kan uttrykke, enn hva man kan gjøre på en skole. Fordi vi har kunstnerisk erfaring er vi ekstra oppmerksomme på sette dem på sporet av noe som er interessant for den enkelte, sier hun.

Videre planer

De to årene workshopen har blitt gjennomført har det vært med en og samme skoleklasse, basert på et samarbeid mellom Vaa og læreren Gøril Anita Jenssen. Om prosjektet skal gjentas i 2022 blir det med en ny klasse. Vaa ser uansett lengre frem.

– Nå ønsker jeg at de tre kunstnerne, Gøril og jeg setter oss ned med Borge kulturkollektiv for å utvikle et femårig prosjekt for barn og unge i skrive- og lydkunst, sier Vaa.

Borge kulturkollektiv er nok et prosjekt Vaa har satt i gang: En kulturorganisasjon av og for unge, i samarbeid med Villa Lofoten, der tre av ungdommene fra workshopen skal sitte i styret. I mellomtiden skal årets workshop resultere i et nytt produkt.

– Camilla (Barratt-Due, red.anm.) tar materialet med seg hjem til Berlin, der hun skal mikse og ferdigstille det til et lydverk og/eller en installasjon.

Kjørsvik tror at alle unge har godt av å uttrykke seg innenfor kunst og kultur, spesielt i overgangsfasen mellom ungdom og voksen.

– Det var i den alderen jeg selv begynte å skrive, uten at jeg skjønte hvorfor. Det var et utløp, en måte å sette ord på tilværelsen på, sier han.

Ruset tror konseptet kan viderutvikles, for eksempel ved å trekke inn flere kunstformer:

–Kanskje noen fra et visuelt kunstfelt. Jeg tror det hadde vært bra. Det kunne blitt en enda mer helhetlig estetisk opplevelse om vi kombinerte ord, lyd og bilde.

Teppet går opp

I løpet av fredagen har elevene spilt inn og forberedt et timelangt program. Når sola erstattes av måneskinnet fylles området rundt kaia med nysgjerrige foreldre og andre gjester – inkludert ordføreren.

Etter 20 minutter med livefremføringer og innspilte spor holder ordføreren en liten tale. Deretter følger ett minutts stillhet for å minnes brannen på Andøya i januar, den som tok livet av fire barn og en kvinne. Brannen har satt en støkk i alle i regionen, hvor mange kjente ofre eller pårørende.

Forestillingen fortsetter – med respekt, men også håp. Den belgiske filmskaperen Virginie Surdej er på Villa Lofoten for å dokumentere workshopen. Hun sier hun ikke har sett maken.

– Jeg har filmet avslutningsprosjekter på kunstakademier i hele Europa, men jeg har aldri sett noe som likner dette. Og det fra femtenåringer! sier Surdej forundret.

En poetisk slutt

Resten av forestillingen består av flere lydspor og dikt. Blant verkene er en live-fremføring av diktet Hald fast på trua – ungdommenes egen oversettelse av Journeys 80-tallshymne Don’t Stop Believing – som har blitt forbausende rørende i nynorsk drakt:

Framande ventar på grønt lys på gata
Skuggane deira leitar i natta
Gatelykter, menneske
Lev for å jakte den kjensla
Gøymt står dei i svarte natta

– Gjendiktet av Eline Krogh, William Nystad, Jenny Mathiassen Mørch og Rino Ostad.

Ungdommene fra Bøstad skole leverer nok en kraftsalve med Jeg får ikke puste, et ekko av Arnulf Øverlands Du må ikke sove, skrevet for å sette ord på dødsfallet til George Floyd, som satte fart på Black Lives Matter-bevegelsen:

Vi våkna ei natt av en uhyggelig drøm.
Det var som en stemme fortalte til oss.
Ord i en uforståelig strøm.
Vi reiste oss opp: Hva er det du vil oss?

Jeg får ikke puste! Jeg får ikke puste!
Jeg får rett og slett ikke talt.
I går ble jeg kvalt.
I går reiste sjelen min avsted
bare ved hjelp av et press fra et kne.

– Skrevet av Helene Krogh Evensen, Marte Ellingsen, Oda Løvdal Frantzen og Linnea Hagvåg.