Musikk som strekker seg utover sengekanten

Hva er en vuggesang? Kanskje er den først og fremst bruksmusikk, sunget av foreldre til barn på sengekanten. I alle fall er det fristende å tenke på den sånn – musikalsk avspenning etter en lang dag, med faste rammer og stort sett kjente melodier og tekster. Det er en musikksjanger med en helt særegen intimitet og direkthet, med en dynamikk som ofte bare består av én utøver og én lytter – eller for den saks skyld to utøvere som synger sammen.

Samtidig har også vuggesangen et liv som konsertmusikk, hvor den plutselig trer ut av kveldsritualet. Her kan nevnes den av Johannes Brahms, med åpningsstrofen «Guten Abend, gut’ Nacht» («God kveld, god natt»). I konsertsalen er som regel ikke målet å lette innsovningen, men kanskje heller å fremkalle en slags nostalgisk ro med lyden av noe som låter i alle fall halvveis kjent.

I veien for øyeblikksmusikken?

Alle disse tre utgivelsene – Lisa Bonnárs Mellom liv og drøm, Christine Sandtorvs Sovesirkus og Annlaug Børsheims EP Til verda – befatter seg med vuggesanger på en eller annen måte. De spenner fra helt eksplisitte nattasanger til mer undrende sanger som likevel kan gi ro og hvile.

Da jeg først begynte å høre på disse albumene, følte jeg på en viss skepsis. Til tross for de allerede nevnte eksemplene på vuggesanger som konsertmusikk, føltes det nesten som disse utgivelsene brøt mot det bruksmusikalske og direkte som vuggesangen står for. Det er noe som først og fremst foregår mellom foreldre og barn, med musisering i øyeblikket uten teknologiske hjelpemidler i veien. Men etter hvert ble det også klart at dette er musikk med kvaliteter som kan strekke seg utover sengekanten.

Enkelt og intimt

Av de tre er det Lisa Bonnárs Mellom liv og drøm som aller tydeligst plasserer seg som en vuggesangplate. Bonnár arbeider også som førsteamanuensis i musikk ved Steinerhøyskolen i Oslo, og i 2014 fullførte hun en doktorgrad i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole, der hun skrev om nettopp vuggesanger og relasjonen mellom foreldre og barn i denne situasjonen. Med seg på albumet har hun pianist Andreas Ulvo og bassist Sigurd Hole.

Det er Bonnár selv som har skrevet tittelsporet, som skaper en nærmest trolsk stemning i åpningen av plata. Det litt mystiske fortsetter videre inn i neste spor, «Trollmors vuggevise», som også utmerker seg med en virkelig fin bass-solo fra Hole. Utover tittelsporet, består albumet av kjente vuggesanger, som «Blåmann, Blåmann», «Kvelden lister seg på tå» og Brahms’ «Guten Abend’, gut’ Nacht», her i Carl Dysthes norske gjendiktning («Nå i ro slumre inn»). Noen av dem kan man sikkert argumentere for at ikke egentlig teller som vuggesanger: Geirr Tveitt og Aslaug Lygres «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta», som også er på plata, handler jo om det stikk motsatte av å legge seg. Men så mangt kan inndefineres om man bare vil; min favorittvuggesang i oppveksten var første vers av «Musevisa».

Bonnár synger stille og med luftig stemme, og arrangementene er – naturlig nok, kanskje – neddempede og enkle. Samtidig er det, selv med bare piano og bass, nok variasjon til at det ikke blir kjedelig. Det insisterende ostinatet i piano og bass i «Eg veit ei lita jente» gir sangen fremdrift, samtidig som det ikke blir enerverende, og gir plass til Bonnárs fortellende sang.

Hvem er målgruppen?

Av og til tar jeg meg i å ønske meg litt spenstigere harmonikk og akkompagnementsfigurer, og litt mer fullstemme fra Bonnár. Samtidig er det helt klart at enkelheten i fremførelsene er hele poenget med denne utgivelsen. Det gis også plass til det man kan kalle skjønnhetsfeil, uten at det forstyrrer helheten. Det at Bonnár går tom for luft midt i en frase, eller sprekker på en og annen tone, gjør at sangen kommer nærmere, og understøtter intimiteten på utgivelsen. Selv om formatet her er større og lytte- og fremføringssituasjonen annerledes, klarer Mellom liv og drøm å bevare roen i vuggesangen.

Samtidig er jeg ikke helt sikker på om Bonnár nødvendigvis treffer barn med dette prosjektet – i alle fall ikke på den måten jeg opplever at de andre to albumene gjør det. Selv om jeg har sansen for den nøkterne innpakningen, blir også inntrykket at Mellom liv og drøm henvender seg til et mer voksent publikum. Ikke dermed sagt at dette ikke er en interessant utgivelse og at den står støtt på egne bein, men i stor grad opplever jeg plata som en slags inspirasjonsressurs for foreldre og andre vuggesang-sangere. I den grad den er tiltenkt barn, blir det nærmest som et slags vuggesangsubstitutt, noe man kan lytte til for å roe ned, i stedet for å bli sunget for eller synge selv.

Poppete pysjamasparty

Roen er kanskje ikke like mye til stede i Christine Sandtorvs Sovesirkus, sjette utgivelse i hennes Stjerneteller-serie. I stedet for en rolig, lavmælt nattastund, byr Sandtorv og Stjernetellerbandet (Iver Sandøy, trommer; Inge Rypdal, gitar; Yngve Sætre, tangenter) heller inn til et poppete pysjamasparty. Det er vel bare et par av sangene som kan omtales som faktiske vuggesanger, men de fleste låtene kretser rundt leggetid på en eller annen måte. Det kan være en refleksjon over dagen som har vært og hvilke dager som kan komme («Rykk og napp»), alle spørsmålene som melder seg akkurat når man har lagt seg under dyna («Jerry Nysgjerrig»), eller en siste godnatt-klem til et yndlingskosedyr («Lille løve»).

Flere av sangene beskriver den siste energiutladningen som har det med å komme rett før leggetid. I «Fem minutter» ryddes det tid til en siste, stadig mer intens – for ikke å si frenetisk – dans, i de fem minuttene mellom å være ferdig badet og å legge seg. Sandtorv synger med et litt rampete smil, mens akkompagnementet drar seg til med stadig flere synthlyder, rytmiske underdelinger og innfall. Det musikalske overskuddet fortsetter inn i en sang som «Verdens beste sirkus», som riktignok er en anelse mindre kaotisk enn en sånn tittel legger opp til. Samtidig funker det utmerket på grunn av et vell av fine, små detaljer i akkompagnementet og en snurrig forveksling av ordene «manesje» og «majones».

De mer energiske låtene får også en fin kontrast i de mer neddempede vuggesangene. Den plystrende synthen i bakgrunnen og de små rykkene i melodien i «Sovetog» driver sangen fremover, og viser at ro ikke trenger å bety stillstand. I «Soveglitter» blir det å sove nærmest et eventyr i seg selv, med en lett svingende melodi og en tekst som beskriver hvordan en hel verden går til ro. Igjen er det små klanglige detaljer og finesser som gir variasjon i det som lett kunne ha blitt et statisk lydbilde.

Uforskammet fengende

Hele verden blir også med inn i den stemningsfulle «God natt, god natt, god natt, god natt», siste spor på Sovesirkus. Her ønskes det god natt til «de bløteste kinn» og «begge smilehull», men også til «tante tarantell» og «mormor meitemark». Søvnen blir en del av noe større, noe som også understøttes av åpenheten i akkompagnementet, med langstrakte klanger og små motiver som skaper en enorm romfølelse.

Sovesirkus er et musikalsk univers man blir sugd inn i, nærmest om man vil eller ikke. Mange av sangene er rett og slett uforskammet fengende, og med et særegent lydbilde som hele tiden er i endring, ikke minst på grunn av Yngve Sætres tangentspill. Klangene er overraskende og morsomme, samtidig som det er akkurat nok orden i kaoset.

I det hele tatt er det mye fingerspissfølelse på denne plata. De mange klanglige innfallene er godt avpasset, og det syns jeg også Sandtorvs særegne, lyse og luftige vokal er. Det kunne fort ha blitt litt mye, og for enkelte foreldre blir det også kanskje i meste laget. Kanskje er det en måte å henvende seg enda mer direkte til unge lyttere, når hun gjør stemmen mer barnlig. Uansett liker jeg hvordan hun nærmest forteller en hemmelighet til lytteren, og åpner en skjult dør inn til en nattlig verden.

Lett å bli utrolig begeistret

Det er kanskje ikke helt riktig som å gruppere Annlaug Børsheims nydelige Til verda sammen med Sandtorv og Bonnárs mer eksplisitte natta- og kveldssanger. Samtidig havner flere av sangene innenfor en slags vuggesangdefinisjon, ikke minst den avsluttende «Vogga mi». EP-en består av fem sanger med tekster fra Ruth Lillegravens Brage- og Kritikerpris-nominerte diktsamling Eg er eg er eg er fra 2016, og Børsheim har med seg Kåre Opheim, Anders Bitustøyl og Iver Sandøy.

Både tematikken i tekstene og hvordan de har blitt tonesatt bidrar til at de i stor grad kan tolkes inn i en slags vuggesangkontekst. Det begynner avdempet og rolig med «Byrje på ny», som kanskje i større grad gjør klar for en ny dag enn å sette punktum for den. Det enkle arrangementet, med diskret slagverk og klimprende gitar skaper en til tider overraskende nedpå ramme for teksten. Avslutningen – «ei lita spire som bryt / skorpa og kikar opp / faldar seg ut og / seier hei, verda / her er eg» – kunne lett blitt klam og påtatt entusiastisk, men står i stedet fjellstøtt i lavmælt tro på seg selv.

Formsikker formidling

EP-en fortsetter ut i strålende solskinn, og det er vanskelig å ikke bli i enestående godt humør av den folkemusikkfargede «Sommarsval». Lillegravens lekne og fantasifulle språk – med en enorm fremdrift og en så stor entusiasme at det knapt er tid til å sette mellomrom, langt mindre komma eller punktum – formidles formsikkert av Børsheim, og med nok variasjon til at den korte teksten ikke oppleves repetitiv. De siste linjene i diktet, «dirredampedagar / dusdisdoggdagar / dudududagar» blir til en rytmisk lek det er vanskelig å få ut av hodet.

Det er et stort spenn i den vokale formidlingen til Børsheim, med nyansefull frasering og fargelegging av teksten. Hun synger uanstrengt og med stor kontroll, der hun bytter mellom registre og legger til luft i klangen for å trekke lytteren nærmere. Selv om musikken tydelig hører hjemme i en pop-folkemusikk-vise-verden, er det også fristende å trekke lieder inn i sammenlikningen. Diktene blir førende for musikken og styrer mye av uttrykket.

Til verda er en utgivelse det er lett å bli utrolig begeistret for. Børsheim har en naturlig forståelse for musikaliteten i Lillegravens diktning, samtidig som sammensetningen av de fem sangene også tar opp i seg det sykliske i diktsamlingen. Helt eksplisitt er det ikke, men der åpningssporet åpner seg opp og tar inn verden, er de to siste sporene – «Stemmene inni» og «Mi vogge» – på vei inn i roen og til slutt søvnen.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Ikke bare bruksmusikk

Selv om den noe snevre vuggesangdefinisjonen over fortsatt er dekkende for hvordan jeg ser på denne musikken, er det en sjanger og musikalsk praksis som har rom for veldig mye mer. Disse utgivelsene gjør det klart at en vuggesang kan ha musikalske kvaliteter, også uten en kunstmusikalsk, patosfylt innpakning.

Det å lytte til innspilte vuggesanger er noe annet enn å synge dem selv, men kanskje gir det noe av den samme roen, uansett om man er på vei inn i drømmeland eller ikke.