Mye mer enn en myldre- og tellebok

Denne anmeldelsen ble først publisert i Periskop i desember 2018. Vi republiserer den i forbindelse med nominasjonen til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.

Jeg husker den oppslukende følelsen av å befinne seg i et av oppslagene i en «hvor er Willy»-bok. Gjemt innerst i en lesekrok på skolens bibliotek satt vi helt fortapt i mylderet rundt Willy. Kristin Roskiftes siste bok Alle sammen teller vekker igjen disse følelsene av pirrende nysgjerrighet i møtet med en myldrebok.

Filosofisk blikk

Bokas frodige format inviterer til myldrelesing. Via tallene 1 til 7.500.000.000 (antallet mennesker i verden), fabulerer Roskifte rundt enkeltskjebner i en suksessivt voksende menneskeflokk.

Den filosofiske innfallsvinkelen i Alle sammen teller er typisk for Kristin Roskifte. De uendelige variasjonene over visuelt stiliserte karakterer har hun tidligere lykkes med i blant annet Still deg i kø (2005). Hennes filosofiske blikk på mennesker, fasader og identitet følger forfatterskapet som en rød tråd fra Alt vi ikke vet (2003) via 29 liv, Alf og Beate med familie og venner (2010) og nå i Alle sammen teller.

Mysteriet med den hemmelige kjæresten

Det mest slående ved boka er spenningen som oppstår mellom de stiliserte, men fargerike og detaljrike miljøene og karakterene og den informative verbalteksten: «Fem mennesker i en familie. Tre av dem elsker å lese bøker. En har en hemmelig kjæreste». Bildet viser en familie på fem sittende henslengt på sofaen i stua. Tilsynelatende harmonisk, men hvordan skal vi vite hvem av de fem som har en hemmelig kjæreste? Er det lillebror, storesøster, eller kanskje mor eller far?

Historien om de fem utvikler seg videre i boka, vi kjenner dem igjen ved flere anledninger, og mysteriet med den hemmelige kjæresten blir etter hvert avdekket blant mylderet av mennesker – parallelt med andre liknende historier. Roskifte har lagt inn flere slike narrative linjer som inspirerer leseren til å drive detektivarbeid i oppslag etter oppslag. Den som leter, vil få svar. Og hvis du ikke finner svarene selv i bildene, ligger de i en QR-kode i siste oppslag. Akkurat denne detaljen er jeg usikker på om boka trenger, den står så fint som den står, med åpne rom for tolkning. Men tanken om å trekke inn digitale medier i litteraturen er spennende og innovativ.

En påminnelse om hvordan vi bør møte verden

Forlaget Magikon kaller i pressemeldingen boka for en telle- og myldrebok, men jeg opplever den som mye mer enn dette. Roskifte setter verbaltekst og bilder opp mot hverandre på en fremragende måte. Dissonansen mellom verbaltekst og bilde åpner opp tolkningsrom for leseren, ingen og ingenting er nødvendigvis slik det ved første øyenkast ser ut til å være. Resultatet er en påminnelse om hvordan vi bør møte verden: Med undring og nysgjerrighet, fri for fordommer og med en visshet om at alle, uansett hvordan de ser ut utenpå, har en hemmelighet, en avhengighet, en redsel – eller kjemper en kamp ingen andre vet om.