Noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe trått

Å skape nye juletradisjoner er ingen enkel sak – særlig i kulturlivet for barn. En fast førjulstradisjon de siste årene har vært at venner og kjente sukker over dominansen til gamle forestillinger som Reisen til Julestjernen og Putti Plutti Pott. I bakgrunnen høres sukkene fra aktører som har våget seg på nylanseringer, men ender opp med dårlig billettsalg.

Her i Bergen selger teaterversjonen av NRK-julekalenderen Jul i Svingen på Den Nationale Scene som hakka møkk på andre året. Bare et steinkast unna, på Det Vestnorske Teater, viser salkartet til God dag, Herr Jul – som hadde urpremiere i fjor – massevis av ledige plasser.

Når det er dyrt å gå på teater, er det fristende å bruke pengene på noe en kjenner fra før. Å etablere tradisjoner tar tid. Og God dag, herr Jul solgte tross alt litt flere billetter i år enn i fjor.

Kjent historie i ukjent verk

Også Bergen Nasjonale Opera (BNO) prøver seg på tradisjonsskaping for barna. I 2022 satte de for første gang opp den amerikanske operaen «Amahl og de tre vise menn» av Gian Carlo Menotti. Enakteren hadde urpremiere i New York i 1951 og har blitt vist i julen på amerikansk TV.

Handlingen er oversiktlig: Den halte gutten Amahl og moren hans strever for å få endene til å møtes. En dag får de uventet besøk av tre konger og pasjen deres, som er på reise og trenger ly for natten. En stjerne leder dem til en nyfødt konge som de har med dyrebare gaver til. Amahl og moren har ingen mat å tilby, men får hjelp av nabobarna.

Om natten prøver den desperate moren å stjele litt av kongenes gull, men blir tatt på fersken. Hun blir raskt tilgitt, idet kongene endelig forstår situasjonen deres og viser medfølelse. De gir Amahl en forgylt fotskinne og han blir umiddelbart helbredet. Siden ber de ham bli med til det nyfødte barnet, og moren lar ham dra etter forvisninger om at han vil komme trygt tilbake.

Bergen ligger i Midtøsten

Den norske teksten fungerer forbausende godt til musikken med tanke på at den er oversatt fra engelsk. Regissør Victoria Bomann-Larsen har valgt å legge handlingen til noe som ligner Bergen, med trehus, upraktiske trapper for den stakkars halte Amahl, fjellet Ulriken (uten mast) i bakgrunnen og dialektmarkører som «skillingsbolle» og «snop». Samtidig bidrar flere av de visuelle innslagene til at tankene sendes til Midtøsten og en annen tid.

Denne uklarheten i tid og sted gjør ikke så mye – snarere kan den gi barnepublikummet rom til å assosiere friere og undre seg mer over både de store temaene og de vakre detaljene i kostymer og rekvisitter. Kanskje blir også empatien for karakterene sterkere når en kan identifisere seg med dem på flere ulike nivåer.

Musikalsk sitter ting som de skal. Jakob Elias Kivijärvi Hals gjør hovedrollen for første gang og publikum blir umiddelbart glad i Amahl. Han og Ivi Karnezi i rollen som moren har nydelig kjemi. De tre kongene fyller rollene med mye personlighet, og musikerne fra Bergen Filharmoniske Orkester har fint driv med Gunvald Ottesen på podiet.

Mest inntrykk gjør barne- og ungdomskoret, som tilfører liv når fortellingen er på vei til å bli vel trist. De unge koristene er imponerende samkjørte, og kombinerer sang og koreografi bedre enn mangt et voksenkor. Barnekormiljøet rundt dirigent Håkon Matti Skrede er en perle i Bergens musikkliv, og en stor ressurs i flere av produksjonene til Bergen Nasjonale Opera og Bergen Filharmoniske Orkester.

Skrevet for barn av femtitallet

Peer-Gynt-salen, den minste av de to salene i Grieghallen, er et utakknemlig spillested både når det gjelder akustikk og publikumskomfort. I denne oppsetningen virker det imidlertid som om det er gjort en god jobb med å tilpasse etter forholdene. Størrelsen på orkesteret og koret bidrar til at lyden ikke blir altfor tørr. Kulissene, der Amahl og morens hus er opphøyd, gjør det delvis lettere å se solistene fra den uvennlige amfi-riggen vi sitter på. For barna kan det nok dessuten gjøre inntrykk å se orkesteret på nærere hold enn i den store Griegsalen.

Komponisten Menotti uttalte selv: «Denne operaen er først og fremst skrevet for at barna skal like den». Det gir mening når en hører de sympatiske melodiene og de dramatiske skiftene i verket. Dette er musikk som driver historien fremover og er lett å like. Likevel er det ikke et tonespråk som norske barn i dag er fortrolig med.

Det samme kan sies om handlingen. Amahls mor er i utgangspunktet kjærlig, men hun er så fattig og tynget av bekymringer at hun ikke har overskudd til barnet sitt. Måten hun avviser Amahls livlige fantasi på kan føles fremmed for dagens barn. Når han drømmer seg bort, beskylder hun ham for å lyve og truer med å slå ham.

Miljøbevisst produksjon

Det er ikke lett å modernisere gamle klassikere – også i teateret legger opphavsretten begrensninger som gjør det vanskelig å tilgjengeliggjøre eldre verk for dagens barnepublikum. Operasjangeren har enda et sett med begrensninger, siden tekst og tone må holde følge. Og i operaverden er musikken fortsatt urørlig: En kan legge handlingen til nye steder og tider, gjøre mindre endringer i librettoen og ta kontroversielle valg innen regi, koreografi, scenografi og kostyme – men musikken er det ikke lov å tukle med.

BNO er modige som tør å hente frem et – i Norge – ukjent verk og bearbeide det for bergenske barn. Det er også lett å bli begeistret ved tanken på opera som tilskudd til familietradisjonene før jul. I forbindelse med Miljøfyrtårn-sertifisering har BNO dessuten brukt oppsetningen til å prøve ut gjenbruk av scenografi og kostymer fra flere tidligere produksjoner. Resultatet er vellykket.

Publikum uteblir

Til tross for de prisverdige initiativene, melder spørsmålene seg: Hva slags tradisjoner ønsker vi helst å skape når vi jakter etter nytt tilfang til det klisjéfylte julekulturtilbudet for barn? Må historiene vi forteller også være så til de grader preget av gjenbruk? Er bibelske fortellinger med femtitallsinnpakning det vi fremst vil satse på?

Billettsalget har gått kraftig ned siden forrige gang BNO satte opp Amahl og de tre vise menn i 2022 – fra 956 til 530 solgte billetter. Under den første av årets tre forestillinger fikk jeg inntrykk av at størstedelen av publikum var familie og venner av de medvirkende. Kanskje er disse faktorene et signal om at en må se seg om etter andre verk å lage tradisjon av?

Finnes det en ukjent velgjører som våger å satse på en nyskrevet, norsk barneopera med juletema? Det er lov å drømme på denne tiden av året.