Nordisk råd-vinner Kristin Roskifte: Ingen snarvei til tusen

– Jeg ble alltid så skuffet over tellebøker som barn, over at de sluttet på 10 eller 20. Jeg ville se hvordan 50 så ut. Eller 100! Eller 1000!

Kristin Roskifte ler. Med fjorårets Alle sammen teller har hun kombinert telle- og myldreboka, og gitt unge lesere det hun selv savnet som barn. Det tok henne fire år å tegne de 2768 ulike menneskeskikkelsene i boka. Nå har Nordisk råd gitt henne en ekstra anerkjennelse for arbeidet.

– Denne prisen føles virkelig som en bekreftelse på at det jeg driver med er verdt noe! Da jeg ble brageprisnominert, kjente jeg at prosjektet ble tatt på alvor. Men det var en helt absurd opplevelse å høre Stefan Löfven lese opp prisbegrunnelsen og skjønne: Det er min bok han snakker om! Jeg har prøvd å si mange store ting i denne boka, ønsket at den skulle starte samtaler om viktige temaer. Samtidig var jeg redd for at den bare skulle bli opplevd som rar, for den er såpass eksperimentell at det kunne gått alle veier.

Et eget rom

Vi sitter i tegnestua til Kristin Roskifte på Kolbotn. I kjelleren i hovedhuset driver samboeren hennes, Svein Størksen, forlaget Magikon – som Roskifte også er medeier i. Det er lavt under taket på arbeidsrommet hennes, og ikke akkurat varmt, men det er et eget rom der hun kan rote så mye hun vil og få fred til å tegne og tenke. Men ikke i dag, for denne dagen er det altfor mange som vil snakke med henne. Hun kom fra Stockholm i går og drar til Shanghai i morgen. Alle sammen teller er solgt til tjueto land, og det blir snart flere.

– Det er Svein som driver Magikon. Jeg er med på noen faglige diskusjoner, men har ellers kun en liten rolle i forlaget. Det er Svein som drar rundt på messer og treffer redaktører fra alle mulige land og inviterer kinesiske redaktører på middag her hjemme. Nå, med alt utenlandssalget på Alle sammen teller, blir det mye reising på meg også. Jeg har allerede vært i India, og nå skal jeg på lanseringstur til Kina. Denne boka har gitt meg så mange muligheter, og den åpner nye dører hele tida. Så jeg har bare akseptert at neste bok blir forsinket, for nå må jeg hoppe på dette toget og se hvor det går.

Ingen snarveier

Alle sammen teller starter med en ensom gutt som ser opp mot stjernehimmelen, og ender med en gruppe på tusen som alle deler opplevelsen av en sjelden komet. Selv om boka stort sett handler om hvordan vi alle er forskjellige og hører hjemme i ulike kontekster, ville Roskifte at de siste oppslagene skulle vise at vi også er et fellesskap.

Samtidig føltes det voldsomt å gå i gang med å tegne tusen individer. I begynnelsen tok hun noen snarveier, noe hun vanligvis ikke gjør. Da hun var ferdig, så ikke oppslaget bra nok ut, man kunne se at hun hadde tegnet på en annen måte enn i resten av boka. Da bestemte hun seg for å gjøre det på nytt – tegne tusen mennesker en gang til – og denne gangen grundig.

– I rein tegning må det ha tatt mer enn ei uke, men nå er jeg så glad for at jeg gjorde det. Jeg ender alltid opp med å snakke mye om dette oppslaget når jeg leser for barn. Vi følger noen ulike historier først, og når vi kommer hit, så sier jeg at «alle menneskene du finner tidligere i boka, kan du finne igjen her», og så leter de lenge. Ofte må jeg lete lenge selv også. Da føler jeg at jeg har lykkes med å lage en detaljert nok myldrebok – når jeg faktisk ikke finner ting selv! Jeg var nemlig litt indignert som barn når jeg kom over myldrebøker der det så ut som illustratøren hadde slitt med å fylle flata.

Systembøker

Kristin Roskifte begynte å jobbe som illustratør i 2002, og har gitt ut åtte egne bøker siden da. I tillegg har hun illustrert andres tekster. Bøkene hennes har vunnet flere gull i konkurransene Årets vakreste bøker og Visuelt, og hun har mottatt Statens kunstnerstipend og Bokhandlerforeningens stipend for barne- og ungdomslitteratur. Men det er noe eget med en pris som først og fremst handler om det litterære. Da Stefan Löfven leste fra juryens begrunnelse at «Med Alle sammen teller lar Kristin Roskifte tekst og bilde inngå i en sammenheng som er annerledes og enestående innenfor tellebok- og myldretradisjonen», følte hun seg sett.

– Det var en sjanse å ta å lage en bok hvor leseren selv må finne ut av historiene, og egentlig også må finne ut selv at det er historier å finne. Gro Dahle har sagt om bøkene mine at de er systembøker. Og selv om jeg ikke har brukt ordet selv, så ser jeg at hun har rett. Alle bøkene mine er bygd opp rundt et system, jeg liker godt å velge et konsept å fortelle historier innenfor, eksperimentere med det. Jeg er nok ganske ryddig i hodet når jeg jobber.

Jobber med ytterligheter

Også rommet vi sitter i, bærer preg av system. Til tross for enorme mengder med bøker, ark, tusjer, pensler, blekk, lim, sakser, linjaler, og alt mulig smått og stort utstyr, er det forunderlig ryddig. Tegnestua ligner i grunnen mye på den detaljerte illustrasjonsstilen til Roskifte, der hvert objekt har sin plass. Tre av hyllene på arbeidsrommet er fylt med fargerike skissebøker. Kristin Roskifte tegner daglig, hun dokumenterer livet rundt seg, og på kvelden skriver og tegner hun det hun ønsker å huske. Det er en god kilde til inspirasjon, og hun har dessuten tilgang til ting hun har tenkt for tjue år siden. Hun beskriver det som å ha kontakt med alle de ulike personene hun har vært opp gjennom livet.

– Jeg har brukt skissebøkene mye i arbeidet med Alle sammen teller. For her har jeg et lager av historier og observasjoner. Det var kanskje bare tjue prosent av boka jeg hadde tenkt ut da jeg begynte. Jeg syns det er evig fascinerende hvor forskjellig folk velger å leve livene sine. Hvordan noen funderer over livet mens andre ikke gjør det. Er vi egentlig mest forskjellige eller mest like? Det er et spørsmål jeg utforsker en del. Jeg jobber alltid med to ytterligheter samtidig, de store eksistensielle spørsmålene på den ene siden og det hverdagslige, bagatellmessige på den andre.

Viktige detaljer

Illustrasjonene hennes har tidligere vært håndtegnede pennetegninger som hun har skannet og fargelagt digitalt, men nå bruker hun Apple Pencil og Ipad. Hun fikk utstyret til jul et år – den beste julegaven hun har fått siden Commodore 64. Hun sparer mye tid når hun kan tegne rett på Ipaden.

– Jeg vil tegne for hånd! Tidligere har ikke det digitale verktøyet vært presist nok. Nå har jeg funnet noe som føles naturtro. Dette er den mest flytende måten jeg har jobbet på noen gang, det gir den korteste avstanden fra tanke til ferdig tegning. Hver eneste figur i Alle sammen teller er tegnet for seg. Jeg hadde samlefiler der jeg samlet hundrevis av ulike måter å gå på, ulike måter å stå på. Det er bare et par figurer som jeg har klipt og limt inn flere ganger, men da var det et poeng at de skulle se helt like ut.

Hun viser et eksempel i oppslaget der tjueseks mennesker er i et supermarked, og ei stor rosa rumpe henger over kanten av frysedisken. Den rosa rumpa har vi allerede blitt kjent med fra dugnaden og loppemarkedet noen sider før. På loppemarkedet peker Roskifte på en annen detalj, en vase som er donert fra et hus tidligere i boka. Det japanske forlaget hadde oppdaget at hun hadde tegnet de to vasene litt forskjellig, det manglet to streker, og de lurte på om hun ikke kunne korrigere denne feilen.

– Jeg ble så glad! Det er så kult at de har sett så nøye. Snart er denne boka oversatt til tjueåtte språk, så vi har en del diskusjoner om hva som fungerer i forskjellige land. Det er litt skummelt, oversettelsen endrer fort meningen. Jeg har stor respekt for teksten. Selv om det visuelle kommer først, er det mye bildene ikke kan si, fortellinger jeg ikke kunne fortalt uten ordene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Alle sammen spiller

Roskifte bruker også et nokså voksent språk, i alle fall av og til, hun sier at det handler om at barn ikke alltid trenger å forstå alt. Det er bare en bonus om de lærer seg nye ord gjennom bøkene hennes. Hun liker å lage bøker som utfordrer, gjerne med oppgaver og mysterier, og i de fleste bøkene hennes ønsker hun at leseren skal være medskapende. Med Alle sammen teller har hun hatt en gjennomgående spilltanke.

– Jeg har lagt opp til at man ikke skal bli ferdig med denne boka. Spillelementet ligger i at man kan komme til forskjellige nivåer i boka etter hvert som man ser og finner ut av nye ting, eller etter hvert som man blir eldre og får et annet refleksjonsnivå. Man må ha vært igjennom en del for å komme til neste nivå. Noe er bare for de voksne. Det finnes fortsatt et par detaljer, noen historier, som ingen har kommentert ennå, og som jeg hadde blitt glad om noen hadde skrevet om.

Roskifte har ikke tenkt å gi seg med telle- og myldrebøker med det første. Hun har allerede tegnet videre på personene og historiene, og bok nummer to i serien er godt underveis. Leserne hennes kan glede seg til nye utfordringer.