– Norske museer burde ha kommet lenger i arbeidet med tilgjengelighet

– Museene er ikke til for de ansatte eller for samlingene. Det er samfunnet som eier oss, og alle er en del av samfunnet. Også de som ikke ser eller hører, eller har andre utfordringer, sier Hanna Mellemsether. Hun er seniorrådgiver for forskning ved Museene i Sør-Trøndelag (MiST), og har skrevet den ferske håndboken Bare gjør det! om tilgjengeliggjøring av museer.

Boken, som er utgitt av MiST, inneholder eksempler på konkrete tiltak museene kan iverksette for å tilrettelegge for besøk fra et bredt og mangfoldig publikum, men også brukergrupper med spesielle behov. Ifølge Mellemsether er tilgjengeliggjøring av institusjonenes tilbud for hele befolkningen en viktig del av museenes samfunnsoppdrag.

– I dag anser vi kunst og kultur for å være viktig for alle, og vi vet at kulturelle opplevelser bidrar positivt til livskvaliteten. Alle skal ha rett til å oppsøke kulturen, derfor er det viktig å nå ut til gruppene som har få kulturtilbud, sier hun.

– De fleste av oss kan velge og vrake, det er ingen som hindrer meg i å dra på teater, konsert, opera eller museer, men for mange er det vanskeligere å oppsøke kulturtilbud. Derfor bør vi bidra til at grupper som har ekstra behov for tilgjengeliggjøring i alle fall får noe å velge mellom.

Stort potensiale blant norske museer

Ifølge Statistisk Sentralbyrå hadde norske museer over 11 millioner besøk i 2016, og sektoren er i vekst med stadig større samlinger og flere ansatte ved de ulike institusjonene.

– Med store satsinger på nye museumsbygg og helt nye museer, har vi en enestående anledning til å jobbe konsekvent for å utvikle tilbudet. Norge har potensiale til å være ledende både når det gjelder museumsforskning og innovativ formidlingspraksis, sier Palmyre Pierroux.

Hun er professor ved Institutt for pedagogikk på Universitetet i Oslo, og forsker blant annet på publikumsdeltakelse ved museer og andre informasjons- og læringssentre.

Pierroux mener museene har mer å gå på når det gjelder tilrettelegging for publikumsgrupper med spesielle behov. Selv om det er kompetanse blant de som jobber med formidlingsarbeid ved museene, er ikke nødvendigvis tilgjengeliggjøring en stor prioritet blant ledelsen eller kuratorene, tror hun.

– Det er sterk utvikling i formidlingsfeltet, ikke minst når det gjelder digital formidling. Samtidig er det kanskje ikke alltid de stemmene museumsledelsen hører mest på når strategier skal legges. Vi hører ikke så mye om arbeidet med tilgjengeliggjøring, selv om det er mange dyktige museumsansatte som jobber med det.

– Burde ha kommet lenger

Også Mellemsether mener det er mer aktivitet på formidlingsområdet enn på lenge når det gjelder tilrettelegging for brukergrupper som tradisjonelt har møtt hindre i museenes tilbud.

– I Norge burde vi ha kommet lenger enn vi har i dag. Allerede på åttitallet begynte vi å høre om universell utforming, men arbeidet som gjøres er ofte veldig formalistisk, sier hun, og legger til at det er det er viktig å utvide tilgjengelighetsarbeidet til mer enn bare grupper med forskjellige fysiske utfordringer.

– Jeg tror behovet for tilrettelegging gjelder flere enn vi tror. Du trenger ikke sitte i rullestol eller være blind eller døv for å ha nytte av tilgjengeliggjøringstiltak, og kjernebesøkeren vil også ha fordel av tilrettelegging for flere, sier hun.

Mellemsether mener tilgjengelighetsbegrepet også dreier seg om å gjøre museumstilbudene kjent for et bredere publikum.

– Tenk bare på hvilket språk som brukes når utstillingsåpninger annonseres. For å forstå invitasjonen til en samtidskunstutstilling må man nesten ha særinteresser i fagfeltet. Det er også viktig å sørge for at målgruppene for spesialtilpassede tilbud får vite at museene har noe også de kan oppleve, sier hun, og viser til en spesialomvisning Ringve Musikkmuseum nylig arrangerte for døve.

– Det høres kanskje umulig ut, for et musikkmuseum forutsetter jo en forståelse av hva musikk er. Hørende er oppvokst i en musikkultur, men da Ringve Musikkmuseum i samarbeid med Norsk Døvemuseum laget et spesialopplegg, ga de mulighet til å oppleve noe helt spesielt til en gruppe som trodde museet ikke hadde noe å tilby dem. Det kom bare tre besøkende, og det var skuffende, men det var sterkt å se at besøket hadde enorm betydning for de som kom. Tilretteleggingsarbeid gjøres ikke for å øke besøkstallene, men for å gi flere mulighet til å oppleve kultur. Museene må fortsette med flere tilbud over lengre tid, bygge nettverk med ulike brukergrupper, og målrette markedsføringen slik at flere blir inkludert, forteller hun.

– Problematisk med minimumskrav

I Bare gjør det! viser Mellemsether til definisjoner av begrepet «universell utforming». FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fastslår at produkter, omgivelser, programmer og tjenester skal utformes slik at de kan «brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpasning og en spesiell utforming». I Norge definerer likestillings- og diskrimineringsloven begrepet som utforming og tilrettelegging «slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig».

– Lovteksten oppfordrer oss ikke til å gjøre mer enn et absolutt minimum. Det kan føre til at man monterer en rullestolrampe og tror man er ferdig med tilgjengeliggjøringen fordi kravet er oppfylt, sier Mellemsether.

– Det er ikke godt nok, for når vi snakker om universell utforming bør det gjelde en helhet fra rullestolinngangen til formidlingen av museets innhold. Mimimumstenkningen har irritert meg flere ganger. Det skal ikke så mye til før man har gjort det bedre, men når det ikke er lovpålagt, lar man ofte være.

– Er det et utbredt problem i norske museer?

– Når det gjelder prioritering av økonomisk vinning foran tilgjengeliggjøring, tror jeg det. Samtidig er ikke dette et problem som gjelder museene i større grad enn samfunnet for øvrig, og museene som virkelig er interessert i universell utforming er nok klar over at det dreier seg om mer enn bare et minimum, sier Mellemsether.

– Lite forskning

Ifølge Palmyre Pierroux har mange museer utfordringer i arbeidet med tilgjengeliggjøring av sine utstillinger fordi konservering av kunstverk og utstillingsobjekter ofte gjør det vanskelig å tilrettelegge for at publikum kan oppleve dem på nært hold.

– Kanskje fører det til at man ikke er like innovative og kreative som man burde være i utformingen, for eksempel for å la besøkende ta i bruk andre sanser enn bare synet i møte med utstillingene. Flere store museer i utlandet har egne omvisninger for publikum med synsutfordringer og behov for spesielle formidlingstilbud, men det er lite av dette i Norge. Nasjonalmuseet hadde en omreisende utstilling i fjor, der vi gjorde en felles studie av hvordan besøkende interagerte med Aase Texmon Ryghs skulpturer. Først gikk de gjennom utstillingen og så på skulpturene, deretter fikk de gå gjennom den en gang til, med mulighet til å berøre dem, sier Pierroux.

– Vi fant at berøring skapte nye tolkningsmuligheter som var direkte knyttet til kunstverkene. Slike studier er viktige bidrag, men generelt er det veldig lite forskning på hvordan man kan ta i bruk flere sanser i museumsopplevelsen.

Etterlyser holdningsendring

Ifølge Mellemsether er den største utfordringen i arbeidet med tilgjengeliggjøring av museene å få til en holdningendring i hele sektoren.

– Det trenger ikke kreve så mye penger eller teknologiske løsninger. Man kommer langt med å tenke annerledes når nye utstillinger og formidlinger forberedes. Det er ikke nok å sørge for at publikum kommer seg opp trappen og inn i museet hvis det ikke er noe de kan oppleve når de først kommer inn, sier hun.

– Når man utformer en utstilling bør man tenke nøye gjennom kontraster, størrelser, høyder og lignende. Det handler ikke nødvendigvis om å tilrettelegge for noen spesielle, men snarere å unngå å legge hindringer. Det gjør museene mer tilgjengelige for alle.