Om å like Harry Potter og være oppgitt over Rowling samtidig

«Ord er, i min ikke så ydmyke mening, vår mest uuttømmelige form for magi, både i stand til å påføre og bøte på skade.» – Humlesnurr i Harry Potter og dødstalismanene

Mitt kjærlighetsforhold til Harry Potter-universet begynte da første bok kom ut i Norge i 1999. Jeg jobbet som skolebibliotekar, og fant i boka en perfekt blanding av magi, eventyr og oppveksthistorie.

Tett på fansen

Eventyret om forfatteren var også fantastisk: Alenemoren som satt på cafeer i Edinburgh og skrev for å spare på strømmen hjemme – det var som en moderne Askepott-historie. Hun mottok avslag etter avslag før hun fikk bokkontrakt og ble verdens mestselgende forfatter.

Etterhvert ble bøkene mørkere, og karakterene mer komplekse. Jeg fant stadig nye lag i fortellingen og frydet meg over utviklingen. J. K. Rowling var nok den forfatteren som var tettest på fansen. Hun skrev stadig nye oppdateringer og samlet fanskaren i Pottermore.com. Der kunne man få eksklusive godbiter, diskutere med andre fans og ta del i fellesskapet. For det var som å være medlem av en egen klubb å like Harry Potter. Hadde man samlet all fanfiksjonen som er skrevet rundt dette universet kunne man fylt mange bibliotek.

Og vi elsket Rowling. Hun var på fansens side, la stadig ut sitater, bilder, lekte seg med sitt eget univers og kom med nikk til både den ene og andre fanteorien som oppstod. Og som jeg heiet på Rowling når hun skjøt ut den ene nådeløse tweeten etter den andre rettet mot Trump. Og kanskje var det derfor det ble så veldig forvirrende å følge utviklingen.

Når gikk det galt?

Det startet med en «like» til forsker og skatterådgiver Maya Forstater, som ble oppsagt fra jobben sin grunnet transfobiske uttalelser. Det fortsatte med andre utsagn og støtteerklæringer som ble tatt imot med undring. Når noen av fansen påpekte at dette kunne oppfattes som transfobisk, ble det ikke gitt noen ordentlige svar.

Jeg var en av dem som tenkte at det er jo fort gjort å trykke «like» i forbifarta, det er jo viktige spørsmål som tas opp, her bør det være en åpen debatt. For meg snudde det juni 2020 med den nå famøse tweeten der Rowling gjør seg morsom på bekostning av utrykket «folk som menstruerer»:

«‘People who menstruate.’ I’m sure there used to be a word for those people. Someone help me out. Wumben? Wimpund? Woomud?» (J. K. Rowling, 6. juni 2020)

Og jeg kjente at jeg bare ble så utrolig oppgitt.

Å like eller fike

Før den tweeten hadde jeg ikke tenkt på dette uttrykket som noe annet enn at det gjaldt dem som menstruerte, meg selv inkludert. Men med den tweeten ble det tydelig at Rowling visste veldig godt hvem hun nikket til og hvem hun fiket til.

For meg minnet Rowling om en som insisterer på å bruke n-ordet fordi det står i ordboka. Og jeg ble også lei meg fordi jeg ikke hadde forstått hvor bredt uttrykket «folk som menstruerer» favnet, og at det var skrevet bevisst for å inkludere.

Essayet hun fulgte opp med har blitt veldig ulikt tolket, for noen fremstår det som viktige spørsmål å ta opp, for andre dypt sårende. Jeg kan se hvorfor begge sider mener det de gjør. Jeg er nok av den oppfatningen at det benyttes en rekke stråmenn i essayet, selv om det setter fingeren på en rekke problemstillinger rundt transpersoner.

Kontrovers på biblioteket

Debatten har dermed pågått lenge før den nå i januar ble synlig i Norge. Her startet det med et uskyldig spørsmål på facebookgruppa Kreativt bibliotek. Hadde noen tenkt på hvilken betydning det burde få for gjennomføringen av Harry Potter Book Night at en del unge mennesker følte en sårbarhet rundt Rowling?

Derfra tok det av med harde debatter og skyttergaver. For selv om noen få sa de ikke ønsket å arrangere HPBN (og heller ikke hadde gjort det tidligere) var de fleste ute etter tips for hvordan man kunne inkludere alle. Alle var enige om at man skulle beholde bøkene og låne dem ut. At jeg skulle oppleve en forside med krigstypene «Bibliotekarer boikotter Rowling» hadde jeg aldri sett for meg.

Bøkene inkluderer

For meg har dette vært underlig å bevitne. Mitt forhold til Harry Potter er sterkt, og inn i bøkene har jeg lest en beretning om at det ikke spiller noen rolle hva du er født som, hvilken bakgrunn du har eller hvilke forventninger folk har til deg. Du kan finne din helt egen plass, være den du ønsker selv, og kaste av deg de føringer andre har lagt på deg.

I mitt fan-fellesskap har jeg selv sett hvordan mange har funnet styrke til å stå opp som seg selv, tørre å velge andre retninger enn de som ligger lagt ut foran deg. Jeg har sett mange finne motet til å stå fram med hele seg – legning, kjønn, etnisitet og alt annet man har forsøkt å skjule fra andre. For i Harry Potter-universet har vi vært mest opptatt av hvilket hus du tilhørte, alt annet var jo bare detaljer.

Å skille forfatter og verk

Jeg synes det gjør vondt å høre unge lesere fortelle at de ikke lenger føler seg velkomne i universet de har vokst opp med, og som har vært en formende del av dem så lenge. Flere av dem føler seg sviktet av forfatteren.

Men jeg er nok av den oppfatning av at det er mulig å skille på forfatter og verk, selv om forfatteren har vært en integrert del av verket så lenge. I biblioteket gjør jeg det med svært mange av forfatterne vi har i samlingen. Mange ufyselige folk har skrevet glimrende bøker.

Et magisk univers på tvers

Grunnen til at vi på biblioteket der jeg jobber har valgt å avholde Harry Potter-arrangementer, handler om at der det har vært mulig å samle den mest sammensatte gruppen med lånere. Voksne, unge, barn fra alle deler av verden og med alle kjønn og legninger har kunne komme sammen og feiret et magisk univers på tvers av alt.

Nyankomne flyktninger som ikke kan et ord norsk kjenner til historiene, er kjent med symbolene og kaster seg med i tryllestavverksted, kjemitimer, rumpeldunkkamper eller hva man nå har funnet på – bibliotekene er svært kreative.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Leseren har makta

Dette fellesskapet ønsker jeg å fortsette å tilby på biblioteket. Jeg ønsker at lesere i alle aldre skal ta sin leseropplevelse tilbake. Og ikke bare i forhold til Rowling. Når historien er ferdig skrevet er det du som leser som har makt til å definere fortellingen videre. Vi leser alle inn vår egen erfaringsbakgrunn i det vi leser. Det er det som gjør at noen tekster vokser med deg. Noen tekster vokser du inn i, og noen vokser du ifra.

Bibliotekene skal heller ikke skygge unna å debattere utsagnene som har kommet fram, selv om det kan føles enklere å fokusere på kosen og fellesskapet. Bibliotekene har en mulighet til å sette spørsmålene på agendaen og i en større sammenheng. Vi bør invitere folk med ulike meninger inn i samme rom for å debattere, og bidra til å en opplyst samtale. Vi trenger ikke å være enige for å behandle hverandre med respekt, lytte og søke en forståelse for hvordan verden ser ut fra andre synsvinkler.

Å snakke sammen er den beste måten å finne ut av spørsmål som berører andre enn oss selv på. Som karakterene i Harry Potter er vi alle langt mer mangefasetterte enn det kan virke ved første øyekast. Tidvis til og med magiske.