«Operasjon Teater»: En overskuddsprega introduksjon til teateret

Noen dager før teaterpremieren på Detektivbyrå nr. 2. Operasjon teater, kommer jeg inn på biblioteket i Nydalen. Bibliotekaren får et lett drag av bekymring over ansiktet når jeg spør etter Jørn Lier Horsts krimserie for barn. Bøkene er tydeligvis så populære at bibliotekaren frykter å måtte skuffe meg med at de alle kan være utlånt.

Det som bekymrer meg, er imidlertid om en så populær serie, basert på en såpass enkel oppskrift, kan bli bra teater. Jeg får likevel med meg et par bøker. Selv om jeg er ny i denne verdenen, nærmere bestemt småbyen Elvestad, der Tiril, Oliver og hunden Åtto løser sine mysterier, tar det ikke lang tid før jeg er orientert i landskapet. Fortellingene er forankret i det trygge og hverdagslige, samtidig som store eventyr og gåter som skal løses er rett rundt hjørnet.

Et spill i spillet

Slik er det også på Riksteatret. Ved ankomst får vi utdelt et program, som presenterer oss for hva vi har i vente, på samme måte som i Horsts bøker. Først kommer nemlig en oversikt over alle involverte i saken. Selv om dette er et trekk barna i publikum kan gjenkjenne fra bøkene, er det også en tradisjon som hører teateret til, en rolleliste. Dette er betegnende for forestillingen, som hele veien finner forbindelser mellom teaterets egenart og Horsts bøker. Operasjon teater er nemlig et eneste stort spill i spillet. En forestilling på Riksteateret om en forestilling på Riksteatret.

Når jeg har satt meg på tredje rad, før lyset har gått av i salen, legger jeg merke til en kvinne to rader foran meg, med platinablond parykk, hvit frakk og rød håndveske. Men jeg glemmer henne raskt når forestillingen er i gang.

En forbannelse?

Detektivene Tiril og Oliver befinner seg som vanlig i Elvestad. Hit kommer Riksteatret for å sette opp William Shakespeares Hamlet. Tirils onkel, Rasmus, er inspisient og turnéleder, og det er han som varsler Detektivbyrå nr. 2 om at fare er på ferde. Mystiske ting har skjedd under forestillingen, og blant skuespillerne brer frykten seg: Kan det hvile en forbannelse over oppsetningen? Uhell og ulykker lurer rundt hver sving, som om noen, eller noe, ønsker å sabotere forestillingen. Men hvorfor?

Tiril, Oliver og Åtto må forsøke å finne ut av hva som skjer, samtidig som Hamlet vises på scenen, for oss, teaterpublikummet. For «the show must go on». Slik har det seg at også vi som har satt oss i benkeradene, får en rolle i teateroppsetningen: Vi er ikke bare passive betraktere til forestillingen vi har kommet for å se, Operasjon teater. Vi er i tillegg en del av fiksjonen, nemlig publikummere i Elvestad, vi spiller rollen som tilskuerne til Hamlet. Gjennom hele forestillingen spilles det på forholdet mellom teater og virkelighet på en pedagogisk, men aller mest overskuddspreget, lekende måte. For nye, små teatergjengere er dette en fantastisk introduksjon til det særegne med scenekunstformen.

Metanivå

Tiril lærer oss at på teateret er det den som forteller historien, i dette tilfellet henne selv og Oliver, som bestemmer. Vi møter dem først foran sceneteppet, som ennå ikke har gått opp. Hunden Åtto er en dukke, som får liv og spilles av en svartkledd Janne Starup Bønes. Dette er en enkel, men effektiv måte å vise fram hvordan teateret fungerer på. Vi må ha to tanker i hodet på en gang: Det vi ser er et spill, samtidig som vi er nødt til å gå med på at det blir virkelig, i alle fall her og nå, på scenen.

Det virker ikke på barna i salen som om disse ulike lagene av virkelighet og skuespill er vanskelige å forholde seg til, til tross for at de mange metanivåene kan virke kompliserte. Kanskje en slik bekymring bare er noe dumme voksne kan finne på å ha, fordi de ikke lenger er vant til å leke.

En gavepakke

Oppsetningen av Hamlet er overdrevent teatralsk på en måte som fungerer svært godt. Ansiktene til skuespillerne er malt med dukke-aktig overtydelighet, i motsetning til Tiril og Olivers barnlige framtoning. Særlig Amanda Hedvig Lie Strand i rollen som skuespilleren Aurora Horn – som i sin tur spiller Dronningen, Hamlets mor – mestrer kunsten å overspille på helt fabelaktig vis. Store øyne og store fakter!

Samspillet på scenen vitner om fryd og uforbeholden lek. Men Hamlet-forestillingen avbrytes brått av at en scenelykt deiser i gulvet. Illusjonen blir brutt. Tiril, Oliver og Åtto er klare til å lete etter spor. De må prøve å forstå hva som har skjedd og hvorfor. Var det et forsøk på å treffe Dronningen i hodet?

Fordi vi er på teateret, er alt mulig, husker Tiril. Hun fryser tiden og får scenografien til å snurre rundt. Slik får vi se bak scenen, der sminkebordene og garderobene er. Her finner detektivene en saks som har blitt brukt til å kutte repet som festet scenelykta. På saksen finner de også tre ulike fingeravtrykk og små spor av blod.

Går så det suser

Forestillingen fortsetter, og det må understrekes: Framførelsen av Hamlet går så det suser og er en fullverdig oppsetning i seg selv. Regissør Hilde Brinchmann og forfatter Jørn Lier Horsts idérike komposisjon av ulike elementer oser av kreativitet. Det overdrevent teatralske, sammen med dramatisk – i ordets rette betydning – musikk, skaper en effekt som faktisk er ganske skummel, uten at det går for langt.

Det overdrevne er noe som sjelden tillates i en vanlig forestilling, der troverdighet ofte er et kriterium på en helt annen måte. Men fordi Hamlet her er et spill i spillet, kan klisjeer og melodrama strekkes til ytterpunktet, og det er forfriskende å se. Det som begeistrer meg mest med Operasjon teater, er hvilken gavepakke det er som formidling for barn av hva teateret er og kan være. Valget av Hamlet introduserer barna i publikum for en av historiens mest berømte tragedier. Samtidig flettes handlingen i Hamlet elegant inn i rammefortellingen om Tiril og Oliver. For også Hamlet skal løse et mysterium, nemlig spørsmålet om hvem som drepte faren hans. Og også Hamlet bruker skuespill som metode. Han spiller gal for å få onkelen til å innrømme at han har drept sin egen bror.

Skrekk og glede

Etter at Tiril og Oliver har undersøkt omstendighetene rundt scenelykta som falt, må forestillingen fortsette – inntil den avbrytes på nytt. Denne gangen er det lyset som går. De «tekniske problemene» gir anledning til å kunngjøre 20 minutters pause. Igjen får vi i publikum oppleve at vi er en del av forestillingen, til og med når vi forlater salen!

Andre del av forestillingen er noe mer kaotisk enn den første. Nå er alle trådene lagt ut, de må nøstes inn igjen, og saken oppklares. Regien kunne vært roet noe ned og strammet til, men også dette reddes inn ved hjelp av humor. En av skuespillerne innser nemlig at Hamlet-oppsetningen er gått «fullstendig av hengslene», og utbryter: «Vi trenger en regissør!».

Det er mange som har motiv for å sabotere forestillingen, noe som gir detektivbyrået mye å rydde opp i på kort tid. Én mistenkt er skuespiller Arthur Maurstad som Hamlet (spilt av Arjan Nilsen). Han kunne nemlig hatt interesse av å avbryte turneen med Riksteatret for å spille i en TV-serie han har måttet takke nei til. Scenemesteren Sandra, som er tekniker på Riksteatret, har på sin side gitt uttrykk for at hun godt kunne tenke seg å være på hytta i stedet for å reise rundt med forestillingen.

Det er altså ikke sikkert at den (eller de) skyldige, befinner seg på scenen. De kan være bak, eller rundt den. Ja, selv turnéleder Onkel Rasmus havner etter hvert under Tiril og Olivers mistanke. Og så er det oss, da, oss i publikum.

Frydefullt og fascinerende

Jeg skal ikke avsløre løsningen på gåten, men vi får et spor underveis i forestillingen. Tiril og Oliver oppdager en kryptisk beskjed skrevet med usynlig skrift på en søyle i scenografien: «Kongen er død, lenge leve dronningen». Jeg kan også avsløre at kvinnen i parykk som satte seg på første rad, før forestillingen begynte, fungerer som en slags dobbeltagent mellom publikum og scene. Hun er en del av begge verdenene samtidig.

Det er noe grunnleggende fascinerende og frydefullt skrekkelig i opplevelsen av at virkelighet og fantasi blandes sammen. I denne forestillingen får barn og voksne oppleve akkurat det, men i trygge rammer. Operasjon teater er en overskuddsprega hyllest og introduksjon til teateret. I møte med humoren, mystikken og den enorme energien på scenen, er jeg nødt til å svelge min skepsis mot å melke den kommersielle suksessen Horsts bokserie uten tvil er. Den kunne knapt tjent et edlere formål enn å gi en så god innføring som den gjør: I hvordan teateret fungerer, både historisk og som levende lek, her og nå.