Opplysende debatt om barne- og ungdomsbøker

Det finnes en rekke priser for barne- og ungdomsbøker her til lands, og paneldeltagerne innledet med å fortelle om hvilke erfaringer de har med å sitte i juryer og nominasjonskomiteer. Det vitnet om mye hardt arbeid for sørgelig lite penger.

Panelet besto av NRKs litteraturkritiker Anne Cathrine Straume, som sammen med neste paneldeltager, kritiker i Bergens Tidende Guri Fjeldberg, sitter i juryen for Kritikerlagets barne- og ungdomsbokpris. Videre besto panelet av Bjarte Bakken, som administrerer Uprisen for Foreningen !Les, forfatter Lise Männikkö som sitter i nominasjonskomiteen for den to år gamle Nordisk råds litteraturpris for barn- og ungdom, og seniorrådgiver ved norsk barnebokinstitutt, Birgitte Eek.

Lise Männikkö fortalte at bakgrunnen til jurymedlemmene i Nordisk råd varierer fra land til land. Nordmenn holder seg med forfattere, mens svenskene har en forkjærlighet for bruk av litteraturvitere. De fleste priskomiteene består av tre medlemmer, og Männikkö kunne fastslå at i de fleste juryer og nominasjonskomiteer sitter det godt voksne folk og bestemmer hvilke barnebøker som er verdig en pris.

Ungdomsjury i Uprisen

Bjarte Bakken og Guri Fjeldberg redegjorde deretter for det ene unntaket fra den generelle regelen om at voksne bestemmer, nemlig Uprisen. I motsetning til de andre prisene er det ungdom selv som nominerer bøker, og som til slutt velger en vinner. Bakken redegjorde for utvelgelsesprosessen, og Fjeldberg fortalte om arbeidet som kritikerfadder i møte med de unge leserne.

Det store spørsmålet var selvsagt om unge og voksne har forskjellig smak, og om ungdom bruker andre kvalitetskriterier enn voksne. Bakken mente at ungdomslesere legger mer vekt på intensitet, men med en bredere forståelse av hva «intensitet» betyr enn at boken skal være handlingsmettet. Fjeldberg trakk på sin side frem at en forskjell mellom ungdom og voksne er at troverdighet, eller mangel på sådan, er mindre viktig som kvalitetskriteritum for ungdom enn for voksne.

Et annet kriterium Fjeldberg mener ungdom legger mer vekt på enn voksne, er hvorvidt boken kommuniserer med leseren eller ei. Anne Cathrine Straume la til at det for så vidt er et kriterium de bruker når det gjelder bøkene som vurderes til Kritikerprisen også. Det vil si at boken må henvende seg til en leser for at den skal være litterært interessant. Hvis ikke blir den i følge Straume for «smal».

Smal og bred litteratur

Panelet drøftet videre hva som egentlig ligger i begrepet «smal» litteratur, og ga til kjenne en viss uenighet om «smal» skal ses i motsetning til bøker som selger godt, eller i motsetning til mer sjangertro bøker, som for eksempel Fantasy-litteratur og tegneserier. Det var enighet om at billedbøker ofte favoriseres i barnebok-segmentet, men at forskjellen mellom såkalt høy og lav litteratur er i ferd med å viskes ut, noe panelet så på som en god ting.

Eek holdt frem at fordelen med de mange litterære prisene er nettopp at de får frem mangfoldet i barne- og ungdomslitteraturen. Samtidig ser man at enkeltbøker kan stikke av med flere priser. Eek stilte spørsmål om hvorvidt det er et tegn på at det er for stor konsensus i feltet om hva som er bra bøker. Fjeldberg mente at dersom en bok vinner mange priser, kan det like gjerne skyldes det triste faktum at det utgis for mange dårlige bøker, altså at kvaliteten generelt er for lav.

God eller dårlig kvalitet på norske bøker?

Panelet var uenige om hvorvidt norske barne- og ungdomsbøker holder høy eller lav kvalitet. Straume trakk frem at feltet får mer oppmerksomhet enn før. Norske barnebøker blir oversatt til en lang rekke språk, noe som må sies å være et kvalitetsstempel. Innspill fra salen rokket imidlertid ved forestillingen om at bøkene holder gjennomgående høy kvalitet. En lærer, hvis klasse var med på Uprisen, fortalte om en skuffet klasse som var overrasket over bøkenes lave kvalitet. Lise Männikkö kunne fortelle at nordiske kollegaer syntes bøkene som var nominert fra Norge var svake. Fjeldberg bemerket at ungdom har enorme, og kanskje urealistiske forventninger til bøker. Å skrive anmeldelser er en del av arbeidet med Uprisen, og formålet er blant annet å gjøre ungdom bevisst sin egen smak. Men det er uvant for dem å slakte, sa Fjeldberg.

Infantilisering av kulturen

Ordstyrer Furset grep ordet og fortalte at det forholdsvis nye fenomenet at voksne leser mer ungdomslitteratur, har fått den amerikanske litteraturkritikeren James Wood til å ytre at det er et tegn på at kulturen er blitt mer infantil. Furset lurte på om panelet delte Woods syn på saken? Panelet hadde en langt mer optimistisk holdning til fenomenet. Blant annet trakk de frem at i likhet med barn og unge er også voksne en uensartet gruppe, med ulike preferanser og ulik grad av lesetrening, og at det er atskillig bedre å lese gode ungdomsbøker enn dårlig underholdningslitteratur, eller å ikke lese i det hele tatt.

Kritikkens rolle

Litteraturkritikk ble også gjenstand for debatt. Straume fortalte at ungdomskanalen P3 ikke vil ha vanlige anmeldelser, men heller ha lister og rene anbefalinger. Straume stilte seg ellers kritisk til hvordan store aviser som Dagbladet og Aftenposten publiserer anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur separat fra anmeldelser av voksenbøker. En blanding ville være bedre og signalisere at man tar feltet på alvor, mente hun.

Fra salen ble det bemerket at ungdom uansett ikke leser bokanmeldelser. De orienterer seg i den litterære jungelen på annet vis. Hvordan de gjør det, og ved hjelp av hvilke kanaler, forble dog et mysterium. Fra salen ble det også bemerket at anmeldelser er myntet på voksne folk som arbeider som litteraturformidlere. Det hjelper dem med å orientere seg, og bør derfor styrkes ytterligere i alle kanaler.

Sårbar minoritet

Ordstyrer Furset lurte på om barne- og ungdomslitteraturfeltet tåler kritikk, eller om feltet er så lite at det forventer å bli behandlet som en slags minoritet. Fjeldberg mente at feltet nok ikke er blitt helt voksent når det gjelder evnen til å ta kritikk. Straume skjøt inn at forfatterne må stole på at bøkene står på egne bein og ikke trenger spesialbehandling. Eek mente at det største problemet for barne- og ungdomslitteraturen er at folk generelt mangler kunnskap om feltet, og at man på formidlingsfronten fortsatt har et langt lerret å bleke. Bakken trakk frem at det kan være like interessant å lese om forskning rundt barne- og ungdomslitteratur som bokanmeldelser. Fjeldberg trakk frem at man i større grad bør fokusere på trender og tendenser i stedet for enkeltverk.

Med det fikk Guri Fjeldberg siste ord i en kvikk og opplysende debatt om barne- og ungdomslitteratur. Det gode oppmøtet ga forhåpentligvis arrangørene lyst til å fortsette med slike debatter.