Peer Gynt og popcorn med smør

I mars hadde Riksteaterets oppsetning av Ibsens Peer Gynt premiere, men ikke på scenen. En filmet versjon av stykket (som hadde premiere i 2020 og siden turnerte med Riksteatret) har funnet sin vei inn i kinosaler over hele landet. Den kan bli mange skoleelevers første møte med teater når forestillingen trer inn i den stadig lengre rekken av filmede teaterstykker som tas i bruk i undervisningen i skolen. Hva vil det ha å si at dette første møtet med teateret er blitt til film som kan oppleves i kinomørket?

Kjøkkenet åpner seg

Filmede teaterstykker er ikke uvanlig å møte på fra skolebenken. De er ofte, etter min erfaring, gjerne fra 80-tallet, filmet som et titteskapsteater med passiv kamerabruk som tillater de i klasserommet å se «det de ville ha sett» hvis de hadde sittet i salen, bare at det er akkurat det de ikke gjør.

I kinosalen på Klingenberg en kald marskveld møter vi Peer Gynt på kjøkkenet, og derfra ledes vi ut på Ibsens odyssé, uten å forlate kjøkkenet. Med det gjør stykket det teater gjør best, lar rommet bli til i fortellingen. Erlend Birkelands scenografi gjør både at Peers liv aldri har føltes nærmere, samtidig som kjøkkenet åpner seg mot eventyrets vide horisont og lar publikum slippe inn i Dovregubbens hall og krysse hav, i samme rom.

Skingrende kaos og fortapelse

Riksteaterets kritikerroste oppsetting er svært god. Den pirrende galskapen bygger seg opp, og kommer skremmende nært. Kostymene gjør galskapen banal og voldsom når den sakte tar form i ansiktene på scenen. Anders Baasmo i hovedrollen som Peer Gynt planter drømmeren og eventyreren i en alkoholisert, blek skikkelse. Peer får god grunn til å drømme seg vekk fra mors kjøkken, der mor, spilt av Gisken Armand, henger over ham med skingrende kaos og fortapelse i stemmen.

Når drømmen fanger Peer, får galskapen ansikt i de som er dømt til bli med på reisen. Jan Sælid tar djevelen med inn i det pirrende kaoset i Peers hode. Skuespillet er skremmende godt. Sælids stemme skriker ut i fortvilelse i den publikumstomme salen langt der inne i lerretet. Det får hele Peers verden til å virke som en øy i et tomt intet.

Dobbel regi

I filmen av Riksteaterets Peer Gynt er det ikke spor etter den tyngende passive titteskapstilnærmingen som jeg er kjent med fra skolebenken. Isteden er stykket utsatt for dobbel regi, en på scenen og en bak kamera. To kunstformer som her går skremmende godt sammen. Modige nærbilder og vinklinger som vanligvis er uoppnåelige i en teatersal preger stykket. Dialogen blir intim og replikkene kommer nærmere.

Kanskje er det teaterpublikummerens våte drøm som tar form på lerretet? Endelig bader det til vanlig fastspikrede teaterpublikummet i et kaos av detaljer. Grepet av kameraregissørens usynlige hånd sitter teaterentusiastene på Klingenberg kino denne kalde marskvelden ytterst på de digre komfortstolene dekket i blekt skinn og slikker i seg hver minste svettedråpe som renner ned Anders Baasmos nesetipp.

Teaterets nære scenekant og pulserende skjørbarhet er fortsatt til stede, til tross for lerretet. De nakne lydene av skuespillernes pust og spytt, og svette ansikter i teatersminke avslørt i teatralske lyskastere holder fast i teateropplevelsen. Selv om teaterets duft av nyåpnede vinflasker og beskjedne skåler med trøffelchips og pekannøtter er erstattet av lukten av popcornsmør og seter med et kompakt lag av kliss ytterst på armlenene.

Saken fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Det er første gang et norsk teater turnerer i kinosalene i Norge. Lekende lett finner teaterstykket frem til lerret over hele landet. For initiativtaker Monica Boracco i Applaus scene er det nettopp først og fremst stykkets tilgjengelighet som er kinosalens store bragd. Ved å slippe det løs i kinosaler over hele landet er Ibsens drama blitt tilgjengelig for et større publikum enn noen gang før, og forhåpentligvis er det noen nye publikummere som tar plass i kinosalen, enn de som allerede kjenner teatersalen godt. Med dette er kanskje filmatisering av teater et riktig steg å gå? Et kjent format som inviterer et publikum som i sammenlikning med teaterpublikummets faste hardhudede storbypublikum, kanskje kan få navnet resten?

Her må det også nevnes at stykket blir liggende tilgjengelig på nett for strømming i etterkant av kinoturneen også for andre enn skolelever. Som mye annet i vår tid blir heller ikke teaterstykket borte etter avsluttet turné, men får «rulle og gå i åresvis», som Boracco selv har sagt.

Lerretets fortellerstemme

Film- og kinopublikummet blir noen ganger ofre for en overforklarende fortelling. Litt for ofte blir man servert hele det fiktive universet og får svar på alle spørsmål som – til sammenligning – i en fortellende tekst står åpne. Hvordan ser den døende hesten ut for Raskolnikov i Dostojevskis Forbrytelse og straff? Hvordan ser SVK ut for Sofie i Roald Dahls roman? Hvordan ser de desperantene ut i Harry Potter-universet?

Fantasien løper løpsk mellom linjene, men i møte med lerretet blir de feid av banen. I teateret, derimot, får de stå åpne for publikum. Det er fortsatt teksten som bærer fortellingen, og linjene holder veggene i Peers kjøkken oppe der han lever hele sitt liv, og der teksten inviterer ut på eventyret.

I fortellinger som Peer Gynt, der karakteren får et nytt ansikt hver gang han møter publikum, kommer man nærmest den egentlige Peer gjennom teksten. Peer forblir også i denne oppsetningen mellom linjene, selv når Anders Baasmo tar dem ned fra hyllen og lar dem komme så tett at de aldri har føltes nærere.

Saken fortsetter etter bildet og annonsene.

Brobygger?

Når rulleteksten går over skjermen og jeg går ut i det kalde vintermørket, tar jeg meg selv i å tenke at jeg har vært på teater. Med ett var hele filmopplevelsen visket ut og minnet om skjermen var blitt et minne om scenen. Vi fikk ikke universet servert. Teateret åpnet spørsmålene igjen og lot rommet svare for seg, både som kjøkken og som univers. Publikummet blir gitt en avgjørende rolle, vi blir tvunget inn mellom linjene, der vi må lage universet selv. Vi må se for oss Peers historier slik han også må se dem for seg, for uten publikummet i salen, finnes de ikke.

Derfor er skolelever i publikum ikke bare avgjørende for teaterets fremtid. Skoleelever i publikum, også gjennom kinosalen, er viktig fordi teateret møter et publikum som det ikke kunne møtt på noen annen måte. Det blir et første møte mellom to verdener som gjennom lerretets bragd har fått et velkjent rom, en kinosal.