Pippi full av pepp

Victoria Productions er noe så sjeldent som et kommersielt teaterselskap som stort sett lager forestillinger for barn. De turnerer hele landet, og her i Oslo pleier de å spille i Frognerparken om sommeren etter at Teaterhøgskolens andreklassinger har avsluttet sin tradisjonelle barneoppsetning. Her har jeg tidligere sett «Mummitrollet» og «Den lille muldvarpen», to sjarmerende produksjoner med en helt spesiell evne til å engasjere målgruppen.

Gode rolletolkninger

I år har de valgt å komme med en egen juleforestilling til Oslo, og «Pippi feirer jul» spilles fram til 21. desember på Chat Noir. Stykket er en dramatisering basert på tv-episodene «Pippi i den første snøen» og «Pippi feirer jul», en oppsetning som hadde urpremiere i 2009 på Lisebergsteatern i Göteborg, og allerede to år senere hadde Victoria Productions første versjon av stykket Norges-premiere i Ullensaker kulturhus. Siden har forestillingen blitt omarbeidet flere ganger, den har turnert i store deler av landet, og en – foreløpig – siste versjon hadde altså Oslo-premiere lørdag.

Per Olav Austdahls enkle, men stemningsfulle scenografi er tilpasset scenen på Chat Noir, og ensemblet er utvidet med tre skuespillere: Anita Eriksen tolker både den geskjeftige fru Prysselius og moren til Tommy og Annika, Frank Ole Sætrang går fra å være politimannen Kling til å bli tyven Dunder Karlsson, og Erik Skøld er en dyktig og sjarmerende Tommy, i utmerket samspill med søsteren Annika (Line Christine Wennersten).

Handlingen er spinkel, slik den ser ut til å ha lett for å bli når utgangspunktet for dramatiseringen er en tv-serie. Men det er ikke så viktig: Forestillingen har nemlig Pippi Langstrømpe, glimrende tolket av Cornelia Bernick, som samlende midtpunkt. Det er en fornøyelse å følge hennes «juleforberedelser» fra hun og herr Nilsson betrakter snøen som faller, via en rekke artige sangnumre, fram til den stemningsfulle og rørende slutten der hun står alene utenfor Villa Villekulla og på trompeten hun nettopp har fått i gave spiller en julesalme til herr Nilsson og Rotten.

Innimellom har vi fått oppleve flere komiske opptrinn: det første der de to politimennene Kling og Klang på oppfordring av fru Prysselius forgjeves prøver å fange Pippi, det andre når tyvene Blom og Dunder Karlsson gjør innbrudd hos Pippi, og det tredje, og siste, da pappaen til Tommy og Annika forgjeves forsøker å feste julestjernen i toppen av juletreet.

Personlig opplevde jeg nok disse scenene som noe langdryge og overspilte. Men ungene i salen moret seg kongelig. I motsetning til lignende burleske opptrinn i «Jul i Blåfjell» som først og fremst fikk de voksne til å le, var det her barnelatteren som gjenlød i salen.

Kontakt med publikum

«Pippi feirer jul» hadde ungene med seg fra første øyeblikk. Noe skyldes naturligvis den legendariske Pippi-skikkelsen, men det viktigste er at ensemblet umiddelbart maktet å etablere levende kontakt med det publikum forestillingen er beregnet for, og det var ungenes spontane kommentarer til det som skjedde på scenen det beste beviset på. Her har institusjonsteatrene våre, som ikke har så veldig annerledes barnerepertoar, en del å lære. Og ved å la Cornelia Bernicks Pippi svinge fra overdådig godt humør til bittesmå nøkterne øyeblikk med nostalgisk alvor, klarer regissør Bjørn Sæter å gi oppsetningen en spesiell sjarm som gjør den til en usedvanlig stemningsfull juleforestilling.