Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Ut på eventyr»: Omskrevne eventyr blir moralsk korrekte

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse, Essay,

PUBLISERT

torsdag 6. januar 2022

Kjente forfattere har skrevet om på gamle eventyr for at de skal passe vår samtid. Men kan eventyrene beholde sin kraft når de blir tilpasset våre verdinormer og kjønnsroller? undrer Periskops Astrid Fosvold.

↑ «Ut på eventyr. 13+1 eventyr som er snudd og vridd litt på». Redaktør: Helene Uri. / Illustrasjon fra A. Audhild Solbergs versjon av bukkene bruse-eventyret: «De tre jentene som fikk høre at de var feite». Illustrasjon: Victoria Hallman Hammer. Foto: Papermoon Publishing

Hva skjer når vi skriver om eventyr for at de skal passe bedre med vår egen tid?

At en rekke avholdte barnebokforfattere har ord og uttrykk i bøkene sine som vedlikeholder eldgamle maktstrukturer, er ingen nyhet. Negerkonge- og hottentottdebatten har vært med oss noen år nå. Allerede i 1998 ga Astrid Lindgren uttrykk for at hun var glad for at «negerkonge» ble «sydhavskonge» i nye utgaver av bøkene om Pippi.

Likeså godt vet vi at deler av barnekulturen har bidratt til bekrefte stereotypier og vedlikeholde gamle kjønnsrollemønstre, mens andre har forsøkt å motarbeide det.

Jiknon 2 / Frost 2. Foto: Disney

Mot patriarkalske maktstrukturer

Gjennom det siste tiåret har det utviklet seg en fornyet bevissthet og en sterk motvilje mot patriarkalske maktstrukturer, også hos store aktører. Dermed blir kjønnsroller og hierarkier endevendt. Amerikanske filmer som Frozen etter H. C. Andersens eventyr «Snedronningen» og filmen Tangled, basert på «Rapzunel» av brødrene Grimm er begge eksempler på at jenter blir fremstilt som aktivt handlende. Like mye som de utagerende handlende fortolkningene av jenterollene, er det verdt å trekke frem filmene til den japanske mesteren Hayao Miyazaki, som Chihiro og heksene og Prinsesse Mononoke. Her blir figurene fremstilt som hele mennesker og kvinner sett som likeverdige med menn.

Strukturene og normene i tekstene, filmene og lekene barn blir kjent med tidlig, bidrar til å forme bevisstheten deres

Ut på eventyr


13+1 eventyr som er snudd og vridd litt på

Eventyrantologi

Opprinnelige eventyr av Asbjørnsen & Moe, brødrene Grimm og H. C. Andersen

Omskrivinger av Nina Lykke, Helga Flatland, Mahmona Khan, Tom Egeland, Vigdis Hjorth, Gunnar Staalesen, Kristin Fridtun, Alexander Fallo, Sofia Knudsen Estifanos, Helene Uri, Amal Aden, A. Audhild Solberg, Frode Grytten og Hanne Linander

Redaktør: Helene Uri

Illustrert va Victoria Haallman Hamre

Boken er et samarbeid mellom Plan International Norge og Papermoon Publishing

Papermoon Publishing 2021

«Ut på eventyr. 13+1 eventyr som er snudd og vridd litt på». Redaktør: Helene Uri. Omslagsillustrasjon: Victoria Hallman Hamre. Foto: Papermoon Publishing

Jentene tar trollet

I antologien Ut på eventyr finner vi kjente og kjære eventyr omskrevet av norske forfattere. Seks av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, tre av brødrene Grimm og fire av H. C. Andersens kunsteventyr. Boka har også med en versjon av de originale eventyrene, skjønt opprinnelig kan bety mangt i eventyrsammenheng. De fleste finnes i en rekke ulike varianter. Derfor savner jeg referanser til hvor de er hentet fra.

Ut på eventyr vil være «en annerledes eventyrbok fordi fortellingene vi vokser opp med, er med på å forme oss.» Språket vi omgir oss med, påvirker oss og holdningene våre. Prosjektet bak Ut på eventyr går ut på å endre språk og struktur i eventyrene. Her kan jenter hamle opp med trollet, ingen blir giftet bort og det er gutteføtter som må passe i gullsko.

Her kan jenter hamle opp med trollet, ingen blir giftet bort og det er gutteføtter som må passe i gullsko

I «Ut på eventyr» er det gutteføtter som må passe i gullsko i eventyret om Ask (omskriving av Askepott-eventyret) av Helene Uri. Illustrasjon: Victoria Hallman Hamre. Foto: Papermoon Publishing

Hva jenter kan

Boka er initiert av Plan International Norge, og hensikten er å bidra til å endre synet på hva jenter kan. «Der barn ikke har det det bra, har jenter det verst», skriver de i forordet. Vi kan legge til at det i øyeblikket foregår et tilbakeslag for kvinners rettigheter i mange vestlige land under høyrepopulistiske lederes framturing.

Men i Norge er det gutter som sakker akterut. Noen av forfatterne har tatt høyde for dette i sine tekster, helt i tråd med bokas intensjon. For selv om oppdragsgiverne er mest opptatt av jenters situasjon, er antologiens hovedanliggende å endre eventyrene for å ta i bruk «et språk som får jenter og gutter til å se hverandre – og seg selv – som likeverdige.» Sånn sett er prosjektet smalere enn om det hadde hatt som mål at større mangfoldighet skulle komme frem i eventyrene. Da kunne prinsen gjerne sittet i rullestol, eller prinsessen vært blind. Den uttalte intensjonen krever omskrivinger, men ikke at de opprinnelige grunnstrukturene endres vesentlig.

Å forandre fremstillingen av fastgrodde kjønnsroller i kulturelle grunnfortellinger som eventyr for å endre verden, er utelukkende godt. Hvorvidt denne intensjonen faktisk også er et vellykket litterært prosjekt, er derimot mer uklart.

Antologiens hovedanliggende er å endre eventyrene for å ta i bruk «et språk som får jenter og gutter til å se hverandre - og seg selv - som likeverdige»

Askelise kappeter med trollet i Tom Egelands versjon av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Illustrasjon: Victoria Hallman Hamre. Foto: Papermoon Publishing

Eventyr er overskridende

Folkeeventyrene er hevet over tid og sted, tilhører en muntlig fortellertradisjon og har en rekke elementer som gjør at de er lette å huske. Fantastiske skikkelser, overskridende handlinger, muntlig språkføring, ofte med slående replikker og gjentakelser – i eventyrene finner vi massevis av humoristiske innslag og en god del nokså grove og bestialske handlinger. De opprinnelige eventyrene er fulle av vold og overtramp. De er moralske i den forstand at gode krefter oftest seirer over onde, og hard innsats belønnes. Egenskaper som griskhet og maktsyke straffes.

Da Asbjørnsen og Moes samlede eventyr ble gitt ut første gang i 1852, var de ikke ment for barn. Da den første utgaven for unge lesere kom i 1883, var de groveste handlingene er tatt ut. Språket i eventyrene var på dagsorden allerede da de ble skrevet, fordi skribentene fulgte tidens ideologiske strømninger og lot særnorske ord og uttrykk sette preg. I takt med tiden er språket i eventyrene også modernisert flere ganger. Tekstene finnes altså i mange varianter.

Oppdraget er ulikt fortolket av forfatterne i Ut på eventyr. Noen har skrevet mye ny tekst inn i de gamle eventyrene, andre litt mindre, mens flere stort sett bare har omformulert eventyrene litt og byttet om på kvinne- og mannsroller. Det er få overraskelser ved de valgene som er tatt.

Det er få overraskelser ved de valgene som er tatt

H. C. Andersens «Den lille havfruen» har blitt til «Den lille havungen» i Sofia Knudsen Estifanos' omskriving. Havungen Ariel omtales med pronomenet hen i fortellingen. Illustrasjon: Victoria Hallman Hamre. Foto: Papermoon Publishing

Mister tidløshet

Hva skjer når vi skriver om eventyrene for at de skal passe bedre med vår egen tids verdinormer og kjønnsroller? Utvikler vi ny bevissthet av endringene? Eller mister eventyrene noe av tiltrekningskraften dersom alle de trekkene som gjør at de er lette å huske og gjenfortelle svekkes?

Gevinsten ved Ut på eventyr er at vi leser eventyrene om igjen fra andre vinkler, og at vi vurderer dem på nytt. Omskrivingene gjør kanskje eventyrene mer dagsaktuelle, men dessverre mister de samtidig preget av udødelighet.

Omskrivningene bærer et umiskjennelig preg av forfatternes hånd. Den voksne leseren drar lett kjensel på Helga Flatlands klo, stilen til Tom Egeland eller Frode Gryttens engasjement. Egeland har gjort Askeladden om til Askelise. Det er en gøyal endring, men lett forglemmelig sammenlignet med udødelige Askeladden. Siden eventyret pakkes inn i et interiør av traust hverdagsvirkelighet, går den velformulerte knappheten tapt.

Det skjer ikke i et annet Askeladd-eventyr, «Prinsessen som ingen kunne målbinde». Her har Amal Aden bevart en del av de gamle formuleringene, men noe av inventaret er langt mer tidsriktig (mobiltelefon, fjernkontroll, en batteridrevet håndvifte). Dette er en enklere omskriving, men lykkes likevel bedre.

Egeland har gjort Askeladden om til Askelise. Det er en gøyal endring, men lett forglemmelig

«Dronningens nye klær» heter Nina Lykkes omskriving av H. C. Andersens kjente eventyr. Illustrasjon: Victoria Hallman Hamre. Foto: Papermoon publishing

Rettferdighet og handlekraft

Nina Lykke har valgt å gjøre «Keiserens nye klær» om til «Dronningens nye klær». Omstruktureringen med dronning i stedet for keiser og en ny åpning: «I et land langt borte» gjør stort utslag. Dertil har eventyret fått tilskrevet en ny moraliserende slutt som handler om å endre grunnleggende samfunnsstrukturer i mer rettferdig retning. Slik endres eventyrets grunnfokus slik at det ikke lenger angår oss, men noen langt borte fra oss selv. I verste fall får dette en litt nedlatende effekt. Den blir ikke bedre av at dronningen med forbedringspotensial har fått mørk hudfarge i illustrasjonene.

I dag blir også mindre kjente eventyr endret, eksempelvis i filmadapsjoner. Muligens får de større nedslagsfelt fordi leseren eller seeren ikke umiddelbart vil sammenligne med originalen. Vi har jo glemt de mest voldelige detaljene fra de første utgavene av eventyrene. Askepotts stesøstre må opprinnelig skjære i føttene for å få dem til å passe i gullskoen, men hvem husker i dag at de onde stesøstrene opprinnelig fikk stukket ut øynene?

Hvem husker i dag at de onde stesøstrene opprinnelig fikk stukket ut øynene?

Gutter i stedet for jenter

Noen forfattere putter gutter i hovedroller vanligvis tilskrevet kvinner. Særlig har Helene Uri lykkes med å omskrive Askepott til Ask. Hellet ligger i at hun ikke har gjort eventyret særlig annerledes, bortsett fra slutten. Uri har gjennomgående holdt fast i den kjente skjematiske strukturen, men skiftet ut alle kjønnskategoriene. Det får oss til å se det gamle eventyret med et nytt og mer kjønnsbevisst blikk. I tillegg har Ask en egen vilje som kommer til syne gjennom tanke- og talebobler. Her er Uri på linje med Cecilie Moslis versjon av filmen Tre nøtter til Askepott. Uri fornyer fortellingen på en enkel, men gjennomgripende måte.

Frode Grytten har gjort evigaktuelle Piken med svovelstikkene til Gutten med mobilen og beholder både den samfunnskritiske relevansen og det sentimentale trykket fra H. C. Andersens hånd. Både hos Uri og Grytten er altså endringene av kjønnskategoriene klare og poengterte. Men i det siste tilfellet er ikke endringen fra pike til gutt det viktigste. Her er det snarere å et poeng å få frem at fortellingen stadig har relevans.

Uri får oss til å se det gamle eventyret med et nytt og mer kjønnsbevisst blikk

«Det er sant og visst» er blitt til «Det er helt sant» i overgangen fra H. C. Andersen til Vigdis Hjorth. Illustrasjon: Victoria Hallman Hamre. Foto: Papermoon Publishing

Knappheten forsvinner

Vigdis Hjorth skriver eventyret «Det er sant og visst» av H. C. Andersen om igjen. I den opprinnelige utgaven handler det om sladder: «Hun hørte og hun hørte ikke, akkurat som man jo skal i denne verden for å leve i fred og ro. Men til nabohønen måtte hun si det». I den moderniserte utgaven er fortsatt sladder omdreiningspunktet. Hjorth tar fenomenet sladder på kornet og knytter det til konspirasjonsteorier uten å være eksplisitt. Hjorth skriver underholdende og treffende innenfor rammene av oppdraget.

Likevel forsvinner den knapt formulerte essensen i eventyret, og dermed noe av det evig aktuelle ved fenomenet tom sladder. At de klassiske eventyrene makter å uttrykke noe eviggyldig på den måten de gjør, er grunnen til at de fortsatt er med oss. Jeg er ikke helt overbevist om at vi styrker den skandinaviske kulturarven ved å omskrive eventyrene etter en oppskrift som snarere bidrar til at de sterke og poengterte prosafortellingene forringes. Selv om teksten til Hjorth altså slett ikke er dårlig.

Også et eventyr som «De tre jentene som fikk høre at de var feite», A. Audhild Solbergs omskriving av «De tre bukkene bruse», er verdt å trekke frem. Her aktualiseres eventyrets meningsbærende innhold i en ny innpakning som de fleste barn umiddelbart vil dra kjensel på.

Bukkene bruse-eventyret er blitt til «De tre jentene som fikk høre at de var feite» av A. Audhild Solberg. Illustrasjon: Victoria Hallman Hamre. Foto: Papermoon Publishing

Hanne Linander har levert en morsom og spretten utgave av brødrene Grimms eventyr «Froskeprinsen», mener Periskops kritiker. Illustrasjon: Victoria Hallman Hamre. Foto: Papermoon Publishing

Kontekst

Et av antologiens beste bidrag er Hanne Linanders omskriving av «Froskeprinsen» av brødrene Grimm. Eventyret er blitt mer morsomt og sprettent enn det var i utgangspunktet. Når prinsessen mister ballen sin, venter hun ikke på at noen skal hjelpe henne, men ordner opp selv. Eventyret får en avslutning som kunne vært oppskriften på gode samleveregler for et ungt par av i dag. Etter min smak blir det litt i trausteste laget for et eventyr: «Ingen eier meg og jeg eier ingen (…) fra da av lånte de hverandre, og glemte begge å levere hverandre tilbake».

Men det kan være at en ny generasjon ser annerledes på det. Med et stort unntak for teater- og filmadapsjoner, som er selvstendige kunstneriske uttrykksformer, skjønner jeg ikke helt hvorfor vi skal rette opp i gamle fortellinger som åpenbart representerer utdaterte rollemønstre, verdisyn og samfunnsnormer. De gir uttrykk for menneskesyn og normer som lå latent i kulturen tekstene ble til innenfor. Snarere er det skremmende å tenke over at kvinnerollene faktisk overlever gjennom århundrene. Flere av eventyrene kan føres helt tilbake til middelalderen. Som grunnfortellinger bærer de også vitnesbyrd om kulturens århundrelange misogyni.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Som grunnfortellinger bærer eventyrene også vitnesbyrd om kulturens århundrelange misogyni

Eventyrenes magiske overlevelseskraft

Helhetsinntrykket er at omskrivinger av eventyr må være helt usedvanlig dyktig utført for å gi et tilfredsstillende resultat. Ut på eventyr er idealistisk intendert, men kanskje har oppdragsgiverne undervurdert hva eventyrenes magiske overlevelseskraft egentlig består i. Eventyr er ikke ment å være moralsk korrekte og alvorlige slik de blir gjort her. Deres substans er jo magi, fantasi, umoral og overskridelse.

Muligens er de forventingene vi møter teksten med så sterke at det skal godt gjøres å endre i eventyrene og samtidig bevare fascinasjonskraften. Det er vanskelig å gjøre en tekst som «Den lille havfrue» bedre i en omskriving fordi eventyret er så dyptloddende i seg selv. Kanskje hadde det vært en bedre ide å skrive helt nye eventyr for en ny tid, eller lage en samling som inneholder eventyr fra hele verden? Hvor fikk Hayao Miyazaki inspirasjon fra?

Det må da være mer allsidig magi og kraft å oppdage der ute.

Kanskje har oppdragsgiverne undervurdert hva eventyrenes magiske overlevelseskraft egentlig består i

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·