Rampevers i snilleste laget

Det tok meg et øyeblikk å koble at poeten bak tekstene til platen «Hest i huset», Gustav Lorentzen, er selveste Ludvigsen, sans Knudsen.

Da «Hest i huset» kom ut i 1999, var det som diktsamling. Den har ikke blitt stående like sterkt som mye av den andre barnekulturen Lorentzen var med på å skape. Tekstene har likevel noe av duoens signaturstil i seg: en lun underfundighet blandet med småsjokkerende grovhet. Sånn som kan få små øyne til å kikke spent på de voksne i rommet – liksom for å sjekke om dette egentlig er greit å si.

Hest i huset – Album by Hest i huset | Spotify

Det er et ypperlig utgangspunkt for en barneplate. Men Lorentzens edge kommer dessverre ikke fram i musikken. Ved første gjennomlytting, uten fullt fokus på tekst, falt det meg ikke inn at dette var musikk basert på tekster av én av Norges yndlingsrampetroll. Til det er den for fin, rett og slett.

Finest i det fredelige

Det er dårlig gjort å kalle noe «for fint» for å være bra, jeg vet det. Det er musikere her som vet hva de driver med. Elisabeth Vannebo er initiativtageren bak platen – hun står også bak komposisjonene, og er med og spiller tuba, vokal og klokkespill sammen med Tone Hulbækmo (trøorgel, harpe, Fender Rhodes, mellotron og vokal), Øyvind Skarbø (trommer, perkusjon og vokal) og Christine Sandtorv (vokal, gitar og banjo).

De fire har laget helakustiske og ganske morsomme omgivelser til historiene. Skarbø legger grunnlagene med ganske luftige rytmer, fra vuggende bossa nova til hesblesende klezmer. Hulbækmos trøårgel gir en nostalgisk varme, og tubaen tilfører passe mengde ompa og en dæsj humor.

Best fungerer det kanskje på de fredeligste låtene. Den søte avslutningssangen «Seng» er stille og trygg, med klimprende banjo, lyrisk tuba og en betryggende vokal fra Christine Sandtorv. Men den låter påfallende likt som «Dørhåndtak, tråd og tallerken», som egentlig er en helt annen type tekst, en tragikomisk fortelling om «stakkars Mariann» som ender med å slå ut alle tennene unntatt den ene som verker. Kanskje kunne man dyrket forskjellene i uttrykk litt mer.

Soft rai-rai

En del gode ideer når heller ikke helt igjennom. «Lim» handler om den ugreie gøggen som får boksider og bokstaver til å klistre seg sammen, og om hvordan man må klippe det fra hverandre igjen for å forsøke å fikse. Det er kreativt illustrert med grov klipping i lydsporet – ord blir delt i to og pauser forsvinner. Moro, men problemet er at ordene, naturlig nok, blir vanskelige å forstå. Jeg er ikke sikker på om målgruppen får med seg spøken.

Jeg savner også mer fart. De 12 låtene (som kun fyller 27 minutter musikk), er utpreget stille og innadvendte, selv om det joviale instrumentariet godt kunne fått store og små opp på føttene. «Maledans» er den eneste som nærmer seg, en rai-rai-låt med klezmer-forbindelser. Men selv den tar ikke skikkelig av. Det blir for pent og pyntelig.

Nå prøver åpenbart ikke «Hest i huset» å være en partyplate. Med Sandtorvs mjuke klang og dannede bergensdialekt i midten, lager de en mer privat stemning, som når du leser dikt for deg selv. Fint, altså, men kanskje litt for snilt.