Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Råning som folkeopplysning

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse, Kommentar,

PUBLISERT

mandag 7. oktober 2024

HVOR
Hålogaland Teater, Tromsø

Pimpede biler på en parkeringsplass setter en god ramme for ungdomsforestillinga «F*CK F*CK F*CK». Men kunnskapsløsheten rundt fornorskningsprosessen er også den største utfordringen når tematikken skal formidles i sceneformat.

↑ Sannhet og forsoning. Forstillingen «F*CK F*CK F*CK» er gripende og klok, ifølge Periskops skribent. På bildet: Mikkel Soleng Rundberg, Kristoffer Anker og Astrid Serine Hoel. Foto: Knut Åserud

For første gang har Hålogaland Teater, Det Samiske Nasjonalteateret Beaivváš og Kvääniteatteri har gått sammen om å lage en teaterforestilling. «F*CK F*CK F*CK» er en oppsetning om Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som ble langt fram i fjor. En omfattende studie og et stort dokument som redegjorde for de vanvittige overgrepene det norske storsamfunnet har utøvd mot individer og kulturarv for samer, kvener og skogfinner.

Rapporten omtaler traumer, tap og overgrep, men også mulige tiltak for forsoningsarbeidet som kan komme. Selv om virkningene av det mørkeste kapitlet i den norske statens historie også lever videre i dag.

Dette har disse tre teatrene laget ungdomsforestilling om.

F*CK F*CK F*CK


Av Teodor Janson og Frank Jørstad

På scenen: Kristoffer Anker, Astrid Serine Hoel, Mikkel Soleng Rundberg

Regissør: Ellen Zahl Jonassen

Scenograf: Joar Nango og Eystein Talleraas

Kostymer: Ramona Salo Myrseth

Dramaturg: Rawdna Carita Eira, Morten Kjerstad og Jenny Gisladottir

Rekvisittør: Paul Albert Dzur

Musikk: Nils Rune Utsi (Slincraze)

Lys: Ingeborg Staxrud Olerud

Teknikere: Karl-Magnus Malinen og Espen Nordheim

Premiere 11. september 2024, deretter turné på videregående skoler

Hålogaland Teater, Det Samiske Nasjonalteateret Beaivváš og Kvääniteatteri har

samprodusert forestillingen «F*CK F*CK F*CK»

Forsoning handler om hvilket utgangspunkt man har, noe denne forestillingen presenterer flere perspektiver på

«Jævla Oslo»

På scenen møter vi en representant fra det norske samfunnet, gestaltet av skuespiller Kristoffer Anker fra fra Hålogaland Teater. Det samiske miljøet er representert av Mikkel Soleng Rundberg fra Beaivváš og kvenen spilles av Astrid Serine Hoel fra Kvääniteatteri. Forestillingen utspiller seg som en dialog mellom disse tre folkene, historiene og perspektivene. Utendørs, der pimpede biler i folks hverdagsmiljø utgjør scenen.

Forestillingen tar utgangspunkt i Sannhets- og fornorskningskommisjonens rapport, men hvordan man skal forholde seg til funnene i denne og videre forsoning er ikke en helt ensartet sak. Det handler om hvilket utgangspunkt man har, noe denne forestillingen presenterer flere perspektiver på. Tidlig i forestillingen lanseres det at «Vi må snakke om det høye konfliktnivået i nord» og «… ikke glemme at det er jævla Oslo som er vår felles, egentlige fiende.»

Forestillingen retter seg mot elever i videregående skoler og har reist rundt på turné der skolegårder i nord omgjøres til teaterscener med biler som scenografi. Gjennom kjappe ordvekslinger og spretne bevegelser på og rundt lasteplanet på bilene presenteres en miks av samtidens diskusjoner rundt hvordan forholde seg til fornorskningen, rapportens funn og konsekvensene av historien.

Som for eksempel at kvenen i forestillinga fikk vite først i forrige uke før at hun faktisk er kven. At hun egentlig vet fryktelig lite om sin tapte kulturarv og at bestemor som kunne fortalt mer, blir helt stille når temaet kommer opp.

Hæ? Kven? I forestillinga har den den kvenske representanten (spilt av Astrid Serine Hoel i oransje) nettopp fått vite at hun er kven. Hva betyr det? Det er forestillinga med på å utforske. Kristoffer Anker i blått og Mikkel Soleng Rundberg i midten. Foto: Knut Åserud

Ekstra ille har det vært i nord, der episenteret for fornorsknings-trakasseringen lå

Historien vi ikke kan

Bakgrunnen for kommisjonens arbeid er fornorskingsprosessen og dens effektive virkemiddel, som har handlet om å spre skam, selvhat og redsel for å snakke språket, utøve tradisjonell kultur eller i det hele tatt vise egen identitet. Barna til samer, kvener og skogfinner ble ofte tvangssendt på internatskoler der bare norsk og kristen praksis var tillatt. Joiking ble straffet med fengsel og tukt. Det samme ventet den som ikke møtte opp i kirka når urfolksreligionen skulle kristnes bort.

Barn og voksne har gjennom årtier vært utsatt for grov mobbing, fysisk avstraffelse og etter hvert en utstrakt sjikane fra hele det norske samfunnet om de viste sin identitet. Ekstra ille har det vært i nord, der episenteret for fornorsknings-trakasseringen lå, da store deler av befolkningen her var av samisk, kvensk eller skogfinsk opprinnelse. Inntil ganske nylig besto høydepunktet i nord-norske revyer av parodier på dumme, griske og utspekulerte samer. Kollektiv hets er det vanskelig å stå rakrygget imot, og dermed sluttet mange å snakke sitt eget språk. Det ble ikke lært videre til neste generasjon.

Første dokumenterte tegn til fornorskning, finnes allerede fra år 872, får vi høre fra scenen. «872? Fuck Fuck Fuck!» er reaksjonen til den intetanede kvenen. Sjokket over å lære om denne historien, rammer også hele problematikken kløktig inn. Det å fortie alt som har skjedd, å ikke omtale fornorskningen i det offentlige ordskiftet, var en del av taktikken.

På den måten kunne lynsjingen foregå uten at det oppsto debatter av betydning i storsamfunnet. Konsekvensen er at nordmenn flest fremdeles har store kunnskapshull om hva som har skjedd. Det gjelder også i nord, og trolig også for denne forestillingens publikum.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport er med i forestillinga. Her lest og diskutert på biltreff. Foto: Knut Åserud

Sannhets- og forsoningskommisjonen


Kommisjonen, som ble ledet av Dagfinn Høybråten, besto i tillegg av 11 andre fagpersoner oppnevnt av Stortinget. Sannhets- og forsoningskommisjonen avga sin rapport i Stortinget 1. juni 2023.

Granskningens formål var å legge grunnlag for anerkjennelse av samers og kveners/skogfinners erfaringer i møte med norske myndigheters politikk.

Mandatet beskrev tre oppdrag som kommisjonen skulle gjennomføre:

 

  1. Gjøre en historisk kartlegging som beskriver norske myndigheters politikk og

virksomhet overfor samer og kvener/skogfinner både lokalt, regionalt og

nasjonalt.

  1. Undersøke virkningene av fornorskingspolitikken. Se på hvordan

fornorskingspolitikken har påvirket majoritetsbefolkningens syn på samer,

kvener/skogfinner og undersøke betydninga av fornorskinga frem til i dag.

  1. Foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning.

Forsoning høres fint ut, men hvordan ta tilbake den tapte kulturen når den nesten er tiet fullstendig i hjel?

Tempo i dialog, lyd og bevegelser

Forestillingen er rammet inn av røffe, musikalske kulisser der sekvenser av samisk og kvensk tradisjonsmusikk er flettet inn i en moderne, nordisk sound. Lydbilde og musikalske innslag bidrar til å gjøre forestillingen levende og dynamisk med et ungt, samtidig preg. Korte sekvenser av dialogen, som tidvis har uttrykk som høylytt krangel, oversettes til samisk og kvensk av skuespillerne på scenen, mens hoveddelen av dialogen foregår på norsk.

Publikum koples på den røde tråden i samfunnsdebatten rundt temaet. Som at for å komme oss videre må vi være villige til å forsoning, det er tross alt ikke dagens unge som er skyld i overgrepene. At forsoning ikke er mulig før hele sannheten kommer frem, før alle tar inn over seg hva som egentlig har skjedd og ser konsekvensene. At forsoning høres fint ut, men hvordan ta tilbake den tapte kulturen når den nesten er tiet fullstendig i hjel?

Siden dagens samfunn generelt er dårlig orientert om både samisk, kvensk og skogfinsk kultur og historie, oppstår stadige konflikter som handler om manglende hensyn til mangfoldet. Et eksempel forestillingen peker på er saken rundt vindturbinene på Fosen, der reindriftssamene har fått medhold av Høyesterett i at etableringen var i strid med urfolkets menneskerettigheter. Likevel har ikke staten valgt å fjerne eller stoppe anlegget. Det snakkes om forsoning, men å faktisk ta kostnaden for å respektere samer, kvener og skogfinner, sitter fortsatt langt inne.

Det er ikke uvanlig at temperaturen blir høy når fornorskingsprosessen blir snakket om. Det blir tatt på alvor i forestillinga «F*CK F*CK F*CK». I midten: Kristoffer Anker, til venstre: Mikkel Soleng Rundberg. Foto: Knut Åserud

Godt og viktig drama

Det er et enormt materiale F*CK F*CK F*CK tar høyde for å formidle på 50 minutter. Utfordringen er spesielt stor siden det må tas hensyn til at publikum trolig stiller med store kunnskapshull om saken. Men gjennom smart dramaturgisk dynamikk, forestillingens mange referanser til de ulike kulturene, innslag av humor og et intelligent bearbeidet manus som sammenfatter historien gjennom nøkkelord, overskrifter og innblikk i personlige erfaringer, lykkes produksjonen i å komponere et godt og viktig drama.

De tre skuespillerne mestrer både presis timing og god formidling selv gjennom nordnorske værskift. Fargesterke kostymer med rene snitt understøtter vitaliteten og individualiteten i karakterene. Forestillingens regi-grep ligner en puls, der kjappe bevegelser, rytmen i replikker, lydbilde og dialogens vekslende intensitet fanger interessen og konsentrasjonen til publikum. Dramaet sitter, og det svinger – hvor rart det enn høres ut med et mørkt bakteppe som dette.

Unge i nord er vant til å møtes på parkeringsplasser. Blant annet derfor treffer samproduksjonen til Hålogaland Teater, Det Samiske Nasjonalteateret Beaivváš og Kvääniteatteri. Foto: Knut Åserød

Forestillingen snakker om og til de unge i nord, ikke minst gjennom valg av utendørs scene

Råning og folkeopplysning

Kanskje aller viktigst er likevel hvordan F*CK F*CK F*CK åpner dører for innsikt og diskusjon. Forestillingen snakker om og til de unge i nord, ikke minst gjennom valg av utendørs scene. For Nord-Norge er mest distrikter, der mangel på klubber og tilrettelagte arenaer gjør det vanlig å møtes på parkeringsplasser med bilene. Det er realistisk at det kan oppstå heftige debatter på lasteplanet til en pick-up. Smart scenografi av Joar Nango og Eystein Talleraas.

Konfliktnivået rundt dette rotet som staten har stelt til med, er også tidvis høy. Dermed har forestillingen klart å fange et gjenkjennelig og relevant nordnorsk miljø og innhold i denne mobile sceneoppsetningen.

Dialogen er frisk og muntlig. Når det unge publikummet flirer gjenkjennende av at det er Oslo som er den egentlige fienden, så er dette også et sentralt problem i samtidens nord: Befolkningslekkasjen fra nord til sør utgjør en reell trussel for både samfunnsutvikling, beredskap og trivsel. Definisjonsmakten fra hovedstaden som initierte fornorskningsprosessen, oppleves også i dag av mange som overkjørende, kunnskapsløs og arrogant. Veien videre for nord må starte med kunnskap, innsikt og dialog. I nord.

Avslutningsscenen viser også dette gjennom å reflektere tilbake på publikum. Med bruk av fysiske speil. Et enkelt, vakkert og effektfullt grep.

Men treffer Hålogaland Teater, Beaivváš og Kvääniteatteri det unge publikummet med rånebiler, gitarriff og rytmisk dialog?

Absolutt. I folkeopplysningens navn burde oppsetningen også utvide sin skoleturné til å omfatte både kommunestyrer og eldresenter. De burde til og med vurdere å kjøre helt til jævla Oslo for å dra den nordnorske samtids-dialogen foran Løvebakken.

Det er realistisk at det kan oppstå heftige debatter på lasteplanet til en pick-up

Periskop informerer: Grunnet avlysninger er denne saken er basert på en digital versjon av forestillingen.

Annonser
Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · ·