Rasmus og verdens beste band: Norgesmester i snille rampestreker

Er Rasmus Rohde den mest særegne frontfiguren i norsk barnemusikk? Med en stemme som ligger langt framme i lydbildet, og med sine fine og snåle tekster på trøndersk, kommer han i alle fall bemerkelsesverdig tett innpå lytteren.

Det nye albumet Tunga på gjerdet begynner talende nok med en prat mellom musikerne som gjør seg klare. Etter lyden av litt rasling, spør Rasmus Rohde trommeslageren: «Hva er det du holder på med, Stian?»

Introsporet er en bagatell på drøye ti sekunder, men den forteller oss likevel mye: Bandmedlemmene er på fornavn, de spøker med seg selv, og de slipper oss tett innpå også når de knoter.

Velspilt og skranglete

Det har gått fem år siden forrige Rasmus og verdens beste band-album. Men til tross for en lengre albumpause ligner Tunga på gjerdet mer på en fortsettelse enn en stilendring. Det låter fremdeles sympatisk og festlig. Ikke ulikt de tidligere Rasmus og verdens beste band-utgivelsene, er Tunga på gjerdet både velspilt og litt skranglete.

Brå stemningsskift

Det foregår mye på den nye platen. De iblant skingrende synth-lydende til Kriss Stemland får meg ofte til å sitte med lange ører, og det kan fort dukke opp theremin, harpe eller persiskinspirert barnesang.

Sammen med Meg og kammeraten min kan Rasmus og verdens beste band kanskje sies å utgjøre en egen liten sjanger i norsk barnepop, med en form for innfallsrik klassisk popmusikk, som både har røtter i 60- og 70-tallets popmusikk og Knutsen & Ludvigsens tekstunivers.

Men Rasmus og verdens beste band plukker i det hele tatt friskt fra det meste av hva man kanskje kan kalle bandmusikken: På Tunga på gjerdet er vi innom både punkrock, stomp-kasseroller og funk.

Er det sånn fordi et rutinert DKS-turnerende orkester vet at det er lurt med både musikalsk og pedagogisk lek? Eller er det litt uunngåelig for band som spiller band-musikk i 2022 å peke bakover i tiden på selvbevisst vis?

Jeg tror nok at begge deler kan stemme. Men sjangerbredden virker også som en måte bandet kan utforske brå stemningsskifter på – på barns premisser.

Vill og vennlig

Noe av det samme gjør Rohde som tekstforfatter. Han har et et passelig barnslig lynne, som er troverdig og virker tett på et barns blikk på verden.

En viktig grunn til dette er humoren, som både er enkel nok til at mennesker i alle aldre kan fange den opp, og litt vill og innfallsrik. I «Chili» blir all fredagstaco-en spist opp fordi Kåre er på do og får chili på tissen.

I «En katt som sa voff» – som ganske riktig handler om dyr som sier feil ting – er den snåle måten han synger dyrelydene på akkurat sprø nok til å få meg til å trekke på smilebåndene (selv om konseptet med at dyr som lager andre dyrelyder kanskje er morsommere for barn).

Et fint alvor

Som rene poplåter foretrekker jeg de mer seriøse låtene på Tunga på gjerdet (for å bruke et fryktelig voksent ord). Som i balladen «Bra nok», der barna kommer inn og korer på et enkelt, fengende refreng som handler om at de er nettopp bra nok som de er.

Man kan kanskje innvende at det blir vel pedagogisk å plassere disse ordene i munnen på barn, men i en stadig selvforbedrende samtid, der det iblant kan være vanskelig å føle akkurat det, blir balladen rørende.

De mer sketsj-pregete sangene på albumet, som «Chili» eller den Øystein Sunde-ske fortellingen om forviklingene rundt «Ballen te Felix», fungerer også som en effektiv motvekt: Man hører iblant bedre etter når en venn som er morsom sier noe alvorlig.

Rasmus Rohde kan være rampete og skjør og forelsket med troverdighet. Som i det klassiske teateret er det ofte omslagene mellom det som er gøy og det som er alvor som skaper de overrumplende øyeblikkene her.

«En fot i grava og den andre på ei klinkekule,» synger Rasmus på tittelsporet. Det ligner et motto.

En voksen pop-åre

Selv om absurd anlagt barnepop på trøndersk med sterke melodier gjør den allerede nevnte sammenligningen med Knutsen & Ludvigsen nesten uunngåelig, er det også en voksen pop-åre her.

For eksempel skrev aldri Knutsen & Ludvigsen kjærlighetssanger av typen «Søt musikk», om en gutt som blir forelsket litt for fort – både i gutter og jenter.

Med en DeLillos-aktig letthet over vestkyst-riffene på orgel og bass i bakgrunnen og med Christine Sandtorv sin stemme på refrenget, tilstår Rasmus at han har hatt «nesten fjorten kjæresta» – på det som kan være en av årets fineste klassiske norske poplåter, uavhengig av målgruppe.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Et vell av stemninger

Med det nye albumet har Rasmus og verdens beste band gitt ut hele seks album. Hele tre av dem har vunnet Spellemannspriser og en Teskjerringpris, og de må kunne sies å være blant de aller mest etablerte og feirede barnepopbandene i Norge, uten å tilhøre den mest kommersielle popmusikken for barn.

Originaliteten til Rasmus og verdens beste band ligger kanskje ikke så mye i sjangervalgene eller i det varme lydbildet – som begge er ganske tradisjonstro – som i vellet av stemninger og i den nære henvendelsen til Rasmus.

Tunga på gjerdet er lyden av et band som vet å spille på kontrastene i barnemusikken: Abstrakt og konkret. Festlig og alvorlig. Fengende og utflytende.