«Raudhette og ulven»: Kjøtt og beven

– Spør om bestemor skal dø! roper Raudhette i bakgrunnen når moren snakker med bestemoren i telefonen.

– Ho spør om du skal… Nei, vi spør ikkje om sånt, sier Mamma.

– Men alle skal dø, insisterer Raudhette.

Det er etter dette lille opptrinnet Raudhette, kanskje gjennom en forutanelse, får en innstendig trang til å gå gjennom skogen for å besøke bestemoren. I Teater Vestlands versjon av eventyret om Rødhette og ulven protesterer moren: Raudhette har jo aldri gått denne veien alene før, hva som helst kan skje! Og det gjør det jo også.

Overskridende

Det kunstneriske teamet har gjennom felles utforsking i prøveperioden vridd på den klassiske rødhettefortellinga. Det mest påfallende ved iscenesettelsen er motet til å gå inn i både det alvorlige, groteske og farlige – og at temaene behandles på en måte som ligger tett opp til barns naturlige dramatiske lek. Det er både overskridende og komisk og gjør det lettere å tåle at aktuelle temaer som samværsrett, å være alenemor, kjøttforbruk, rovdyrpolitikk, incels og til og med en keisersnitt-aktig frigjøringsscene skal presses inn i det kjente eventyrnarrativet.

Slik «aktualisering» kan ofte oppleves klein og som poenger som er ment mest for de voksne i publikum. Men den livlige tilnærminga Teater Vestland har lagt seg på gjør at dette snarere oppleves som temaer som kunne blitt behandla i barns naturlige lek. Slik blir forestillinga som helhet også en anerkjennelse av det publikummet de faktisk spiller for.

Utvungent

Scenografien, rekvisittene og kostymene i Raudhette og ulven bærer preg av at produksjonen ikke har villet ta seg selv så høytidelig. Det er som om de har gravd i kostyme- og rekvisittlageret til en klassisk norsk dramasal og funnet det de trenger: Kostymene virker godt brukte og er et stilmessig virvar fra alle forutgående tiår. Parykkene og brillene er loslitte og henger skjevt. Det plantes plast-grønnsaker i plantekassa, mens skogen domineres av ekte (døde) trær – som nok er henta fra like opp i en fjellskråning ved produksjonslokalet. Telefonen som brukes er en klassisk grå med dreieskive som fortsatt står på rekvisittlagre overalt. Koppene og kaffekjelene er et herlig sammensurium av gammel plast og porselen.

Men det er utsøkt satt sammen og understøtter godt det utvungne inntrykket av forestillinga som helhet.

Egenrådig

Når publikum kommer inn i salen, står ei lita og gammeldags campingvogn i glade farger midt på scenen. På lydsporet går morgenfugle-sang i loop og scenerøyk-morgendisen henger tungt over den visne skogen. Alt skaper stille forventning.

Så slås campingvogn-døra opp, og ut velter et energisk orkester. De fire utøverne Anne Wiig, Kyrre Eikås Ottersen, Bård Watn og Katrine Lunde Mackenzie er både musikere og skuespillere i forestillinga. De underbygger og kommenterer det som skjer med skranglete sangnumre eller live-skapte lydeffekter – godt hjulpet av en loop station som skaper omsluttende klangtepper.

På scenen går de fire inn og ut av forskjellige roller. Som i både klassisk performanceteater og naturlig lek ikler de seg og forhandler om rollene foran øynene på publikum. Hovedfiguren Ingeborg (Anne Wiig) insisterer selv på å bli kalt Raudhette – slik mange barn har en periode der de krever å bli kalt noe annet enn hva de egentlig heter. En ganske tydelig måte å «skape seg selv» på.

Det skal i det seinere vise seg at denne egenrådigheten er Raudhettes styrke i utfordringene hun skal møte.

Glupsk helt

For alle vet jo hvem hun treffer på i skogen. Først inntar musiker Bård Watn rollen som Ulven. Men alle er enige om at han ikke er skummel nok. Deretter blir det Teater Vestland-stjerna Kyrre Eikås Ottersen som får besette denne glansrollen – og han skildrer effektivt en klassisk ensom ulv som blir farlig fordi han kjenner seg utstøtt og misforstått av omgivelsene. Høres det kjent ut?

Ottersens kostyme har det samme preget som den øvrige visuelle tonen i forestillinga, og framstår både fillete og farlig. Ikledd en stor patchwork-skinnkåpe, svart rysjebluse, magebelte, persianerhatt og lakksko skaper han en vittig skildring av en forsøksvis dandy. Kostymet grenser til latterliggjøring av en storkar som har falt i gradene. Men dette balanseres av Ottersens nyanserte spill – han er sårbar, uforutsigbar, aggressiv, komisk og glupsk. I all sin kompleksitet blir Ulven lett helten i denne fortellinga.

Opp mot denne skumle karakteren kommer Raudhette som ikke lar seg skremme nevneverdig av en selvhøytidelig ulv. Dette gir et nikk mot alle menn som opplever at de taper revir i dag (og slik kan bli farlige). Men det nikker også til en skildring som etter hvert har blitt nokså utbredt i moderne barneunderholdning: Uredde og grepa jentefigurer. Man kan innvende at Raudhette-figuren er for lite kompleks til å skape særlig stor identifikasjon hos publikum. Jeg tror det noe ensidige fokuset på Raudhettes styrke og trass trengs for å kontrastere mørket som hele tiden ulmer i kulissene. Det er dessuten vanskelig ikke å la seg begeistre når Ulven uler for å skremme den unge jenta, men Raudhette bare gauler og bjeffer med!

I hundens buk

Tankene ledes til Erlend Loes Den store røde hunden. Den er mindre kjent enn mange av de øvrige barnebøkene hans, men er en helt henrivende fortelling om lille Felicia som blir så sint på sine masete besteforeldre at hun rømmer til skogs. Der bor den store røde hunden, som er livsfarlig for små barn. Men Felicias sinne og handlekraft redder henne ut av hundens buk.

Både selve historien, måten man lar det livsfarlige få ta plass i ei barnefortelling på, de kraftige visuelle virkemidlene i Kim Hiorthøys illustrasjoner og det realistisk-surrealistiske preget ligner mye på Teater Vestlands versjon av Rødhette-fortellingen.

Oppfinnsomhet

Og dette igjen er i tråd med regissør Alex Byrnes øvrige kunstnerskap. Det er litt av et scoop for den ferske teatersjefen Cecilie Grydeland Lundsholt å ha fått en av de største stjernene på den internasjonale barneteaterscenen til å regissere hennes første familieteatersatsing på Teater Vestland.

Byrne er en av de to grunnleggerne av det høyt anerkjente kompaniet New International Encounter (NIE). Han jobber ofte med utgangspunkt i kjente narrativer, og spesialkomponert livemusikk framført av skuespillerne er ofte en sentral del av forestillingene hans. Publikum anerkjennes eller involveres av utøverne i mer eller mindre interaktive spillestiler. Alvor og komikk balanseres mot hverandre, og forestillingene er gjerne preget av en lekfull og overskridende oppfinnsomhet: Alt sammen veldig tydelig også i Raudhette og ulven.

Haisommer

Overgangene mellom de forskjellige rollefigurene, og mellom når de fire utøverne er skuespillere eller kommenterende musikere, er organiske og fiffige. Det er spesielt gøy når sangnumrene kommenterer det som skjer, mens rollefigurene bryter inn – om ikke for annet enn å si «Ka er det de snakkar om?». Igjen et typisk barnlig utsagn, for eksempel for å koble seg på lekens narrativ.

Bestemor (spilt av Katrine Lunde Mackenzie) er på samme tid sykt irriterende og uimotståelig: Utenpå er hun som en slags revy-bestemor – strikkende, te-drikkende, syngende med til radioen, samlende på nipsfigurer. Det er liksom ikke måte på! Hun er muligens demens-forvirra, men likevel i et upåklagelig godt humør.

Selv når hun blir fortært i en slags Haisommer-aktig scene der ulven lurer under overflata (les: inni campingvogna) mens bestemor-offeret kastes fra side til side i takluka idet hun blir slukt, er hun fortsatt så animert og karikert at den nokså grusomme scenen er mulig å, vel, fordøye.

Keisersnitt

Så kommer høydepunktet: Scenen der Raudhette og bestemora og – overraskende – en skogsarbeider ved navn Kjell forløses fra ulvens buk, gir rene keisersnitt-assosiasjoner. Undertegnede har selv opplevd en slik operasjon én gang, og hele scenen gjenskaper tydelige kroppslige minner: Bevegelsen i «kjøttet» når det klippes i, hvordan Raudhette drar ut de to andre av det trange operasjonssåret mens det rykker i ulvens bedøvde kropp, og de grusomme «etter-riene» ulven opplever – med innvoller av tøy hengende utenpå kroppen.

Selvfølgelig er et keisersnitt ikke en erfaring fireåringer kan dra veksel på med mindre de klarer å gjenerindre sitt fødselsøyeblikk. Men det er ganske stilig å la «operasjonen» utspille seg såpass voldsomt foran øynene på publikum. Og det utholdes på grunn av de mange komiske innstikkene i timing og uventede utsagn fra Ulven underveis.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Baktung

Men siste del av forestillinga, etter at Raudhette har klippet opp buken til ulven innenfra, er dessverre baktung. Og en del av poengene for mye frieri til det voksne publikummet.

Her blir det alt for mye som skal fortelles verbalt for å få fortellinga til å gå opp. For eksempel legges det opp til forhandling med den døende ulven for å få ham til å love å bli vegetarianer før bestemor vil sy igjen buken på ham. Her går Teater Vestland i ei klassisk felle: at man liksom må sikre seg at trådene samles og at alt må gå opp før man kommer til veis ende. Som regel ender slikt bare i frustrasjon hos publikum over at formidlinga blir insisterende og masete. I tillegg er det noen sluttpoenger om at Ulven var slem, men at han nå drikker kaffe latte og har blitt fleksitarianer, som man sikkert har ledd mye over i produksjonsprosessen. I forestillingen oppleves det som unødvendig og en uoriginal land-versus-by-karikering. Det kunne de ha spart seg for.

Men de forutgående overveldende bildene av en ulv med sprengt buk som i smerte velter seg ut på golvet, og som dør og dør i operatisk svulstighet, er så uimotståelige at jeg gjerne ser mellom fingrene med en baktung slutt. Ja til flere åpne operasjonssår i barneunderholdning, iallfall når det behandles så vittig som her!